Norsk forskning i Antarktis har lange tradisjoner. Så tidlig som i 1920- og 1930-årene drev nordmenn omfattende forskning i Antarktis, for det meste på ekspedisjoner som kombinerte hvalfangst og forskning. Etter andre verdenskrig ble det større fokus på vitenskapelig aktivitet og to viktige milepæler i Norges Antarktisforskning ble nådd: den felles norsk-britisk-svenske Maudheimekspedisjonen fra 1949 til 1952 og etableringen av ”Norway Station” i Dronning Maud Land (1956-60) i forbindelse med det internasjonale geofysiske år i 1957- 1958. Norge var dessuten aktiv i etableringen av den internasjonale komitéen for forskning i Antarktis, Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) og var raskt ute når det gjaldt å ratifisere Antarktistraktaten i 1960.

Norske forskningsekspedisjoner

De norske forskningsekspedisjonene til Antarktis ledes og koordineres av Norsk Polarinstitutt og kalles Norwegian Antarctic Resarch Expeditions (NARE). Den første NARE-ekspedisjonen ble gjennomført i 1976- 77. Fra 1991 har ekspedisjonene vært en del av et nordisk samarbeid hvor ansvaret for logistikken går på rundgang mellom Finland, Sverige og Norge. Det er naturlig nok størst norsk forskningsinnsats i de årene Norge er ansvarlig. Hovedformålet med NARE er å innhente kunnskap for å bedre forstå naturlige og menneskeskapte globale klimaendringer. Forskningsprosjektene fokuserer på biologi, glasiologi, paleoklimatologi (historisk klimakunnskap), fysisk oseanografi og miljøovervåking. De fleste NARE-aktivitetene finner sted i den syd-atlantiske sektor av Antarktis, mer bestemt på Bouveøya, i den østlige del av Weddellhavet og i Dronning Maud Land. Disse områdene er hovedinnsatsområder for norsk antarktisforskning, og de aller fleste aktivitetene utføres under NARE-ekspedisjonene.

Eksempler på norsk forskning

Innen biologisk forskning prioriterer Norges strategiske plan for antarktisk forskning (1997-2003) utbredelse, demografi og spisevaner av krill-etende sjøpattedyr og sjøfugler. Eksempler på norske forskningsprosjekter innen biologi er:

• Overvåking av sjøfugl – spesielt antarktispetrell – på Svarthamaren. Prosjektet, som utføres av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) ved Polarmiljøsenteret,Tromsø, viser hittil ukjente strategier som fuglene benytter for å lykkes med hekkingen i denne ugjestmilde delen av kloden.
• Overvåking av sel- og pingvinkolonier på Bouvetøya. Arbeidet inngår i Norsk Polarinstitutts økologiske forskningsprogram og er et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR).
• Utbredelse og matinntak til Ross-sel og leopardsel. Forskningsprosjektet utføres ved Universitetet i Tromsø og tar sikte på å bedre forståelsen for den økologiske rollen som disse to lite kjente artene spiller.
  

Isen i Antarktis kan gi flere svar på gåten om det globale klima. Her smelter ikke snøen, men blir liggende lag på lag og blir til is. Den mest intensive forskningen på dette området gjøres i samarbeid med andre:

• Klimaforskning i forbindelse med norsk deltakelse i EU-prosjektet European
  Project for Ice Coring in Antarctica (EPICA). Dette er en del av Norsk Polarinstitutts klimaprogram og går ut på finne histoisk informasjon bla. gjennom å bore isjerner i Antarktisisen. Isen analyseres og kan gi kunnskap om klimaet så langt tilbake som 700 000 år.
  

Havet er nøkkelen i klimautviklingen, og kunnskap om is og nedsmelting er en viktig del av klimaforskningen:

• Målinger av isbremmens tykkelse og bunntopografi under Fimbulisen. Dette prosjektet i Norsk Polarinstitutt ser på prosesser som skjer under isen for å gi en bedre forståelse av samspillet mellom havstrømmene langs kysten og isbremmene.

Forurensing kan transporteres over lange strekninger med luft, hav og is, og mye ender opp i polområdene. Dette er et tema som også får oppmerksomhet:

• Transport og gjennomstrømming av organiske miljøgifter i den marine norske sektor av Antarktis – et prosjekt som ser på dagens tilstand for å legge grunnlaget for framtidige overvåkningsprogrammer. Prosjektet gjennomføres av Akvaplan-niva ved Polarmiljøsenteret i Tromsø.

Kartlegging i Antarktis

Den første norske kartleggingsekspedisjonen til det antarktiske kontinent ble sendt ut i 1936, da store deler ble fotografert fra fly. Norsk Polarinstitutt er ansvarlig for all topografisk kartlegging av norske kravområde og biland i Antarktis. Hovedkartserien heter DML250 (målestokk 1:250 000). Den første geologiske kartlegging av Dronning Maud Land ble gjort under den norskbritisk- svenske Antarktis-ekpedisjonen, 1949- 52. Geologisk kartlegging har systematisk blitt utført under NARE-ekspedisjonene de siste 30 år. Dette har resultert i en serie naturmiljøkart i målestokk 1:100 000, med detaljerte geologiske kart og tekstbeskrivelser. Naturmiljøkartene inkluderer også tilleggsinformasjon om geomorfologi, glasiologi og biologi.

Med fly til blåisen

Norsk Polarinstitutt driver sommerstasjonen Troll i Dronning Maud Land. De fleste NARE-prosjekter er feltbaserte, og Troll har derfor begrenset utrustning. Det ser imidlertid ut til at Troll kan få betydelig økt aktivitet de kommende år, etter hvert som dette blir et nøkkelområde for transport til den vestre del av Dronning Maud Land. I 2001 ble for første gang fly benyttet for å frakte forskere og andre inn til kontinentet, og blåisen i Henriksenskjera ble benyttet som flystripe. Etter avtale mellom ni land blir det bl. a. bygd ut ei flystripe ved Troll for regelmessig transport, noe som vil være et stort logistisk skritt framover for norsk og internasjonal Antarktisforskning.

Mer informasjon

- Informasjonsdirektør Gunn Sissel Jaklin, Norsk Polarinstitutt, tel. 77 75 06 40, jaklin@npolar.no
- Antarktisforsker og leder for Norsk Polarinstitutts klimaforskning, Dr. Jan-Gunnar Winther, tel. 77 75 05 31, winther@npolar.no
- Antarktisforvalter Birgit Njåstad, Norsk Polarinstitutt, tel. 77 75 06 36, njastad@npolar.no