Tvungen lønnsnemnd og behandling i Rikslønnsnemnda

Tvungen lønnsnemnd

Voldgift (lønnsnemnd) er en tvisteløsningsmetode der tvistens parter som regel frivillig overlater avgjørelsen av tvisten til en eller flere personer. Avgjørelsen er bindende for partene.

Lønnsnemndloven (lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister) gjelder i utgangspunktet når arbeidslivets parter frivillig bringer en tvist om lønns- og arbeidsvilkår som ikke er omfattet av tariffavtale, inn for Rikslønnsnemnda til avgjørelse. Nemndas avgjørelse har samme virkning som en tariffavtale. Det er likevel i hovedsak ved tvungen lønnsnemnd at Rikslønnsnemnda har blitt tatt i bruk. Dette vedtas av Stortinget ved lov eller av regjeringen ved provisorisk anordning dersom Stortinget ikke er samlet, i hvert enkelt tilfelle. Ved tvungen lønnsnemnd i arbeidstvister blir avgjørelsen i tvisten overlatt til Rikslønnsnemnda og reglene i lønnsnemndloven gis anvendelse så langt de passer.

Utgangspunktet er at det gjelder fri streikerett i Norge, og vi har ingen permanent lovgivning som avskjærer streikeadgangen, med unntak av streikeforbud for embetsmenn og militære styrker. Retten til lockout er i Norge sidestilt med retten til streik. Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for tariffoppgjørene og arbeidsfreden. Som en konsekvens av dette må samfunnet og tredjemann tåle de ulemper en arbeidskonflikt fører med seg. Inngrep i arbeidskonflikter med tvungen lønnsnemnd vil først være aktuelt å vurdere dersom konflikten medfører konsekvenser for liv og helse eller andre alvorlige skader for samfunnet.

Norge har ratifisert flere konvensjoner som verner organisasjonsfriheten og streikeretten. De mest sentrale er ILO-konvensjonene, særlig nr. 87 om foreningsfriheten og nr. 98 om gjennomføringen av prinsippene for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger, og Den europeiske sosialpakt. Norge er opptatt av å oppfylle landets folkerettslige forpliktelser, og man tilstreber at norsk lovverk og praksis med tvungen lønnsnemnd skal være i samsvar med de konvensjoner Norge har ratifisert.

Streikeretten er ikke uttrykkelig omfattet av de aktuelle ILO-konvensjonene. ILO har imidlertid gjennom sin fortolkningspraksis lagt til grunn at streikeretten er beskyttet av konvensjonene om organisasjonsrett og foreningsfrihet. Ifølge ILOs organer er inngrep i streikeretten bare forenlig med prinsippene for organisasjonsfrihet når streiken lammer «essential services», slik at liv, helse eller personlig sikkerhet for hele eller deler av befolkningen settes i fare. Videre kan visse typer offentlige tjenestemenn unntas fra streikeretten. Sosialpakten nevner i artikkel 6 uttrykkelig vern av retten til bruk av kampmidler. Artikkel 6 må imidlertid ses i sammenheng med artikkelen G, som på tilsvarende måte som for ILO-konvensjonene åpner for at det kan gjøres begrensninger i streikeretten. Bestemmelsen tillater blant annet begrensninger som er fastsatt ved lov, og som er nødvendige til vern av offentlige interesser, den nasjonale sikkerhet og helse og moral i samfunnet.

Behandling i Rikslønnsnemnda

Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som oppnevnes for tre år av gangen med hjemmel i lønnsnemndloven av 1952. Nemnda ble siste gang oppnevnt 1. mars 2004. Rikslønnsnemnda står som nevnt til disposisjon for partene i arbeidslivet. Dersom partene i en tvist ønsker å la konflikten løses ved frivillig lønnsnemnd, kan de benytte Rikslønnsnemnda, og det offentlige vil betale utgiftene til voldgiftsbehandlingen. Partene står fritt til å benytte en annen voldgiftsnemnd, men må da bære kostnadene selv. For embetsmenn uten adgang til å gå til arbeidsnedleggelse er det Rikslønnsnemnda som avgjør en eventuell tvist med bindende virkning, jf. tjenestetvistloven § 26a.

Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med enten 7 eller 9 medlemmer. I tvister etter arbeidstvistloven, dvs. i privat og kommunal sektor, skal nemnda ha ni medlemmer. Fem medlemmer oppnevnes av Kongen for tre år av gangen, mens fire utpekes av partene i den konkrete tvisten, to fra hver av partene. Ett av medlemmene fra hver side skal ha rådgivende status, mens ett medlem har stemmerett. Partene må bestemme ved utpekingen hvilket av deres to medlemmer som skal ha stemmerett. I tvister etter tjenestetvistloven, dvs. i statlig sektor, skal nemnda ha syv medlemmer. Også her skal det være fem medlemmer som oppnevnes av Kongen for tre år, mens to utpekes av partene i den konkrete tvisten, et medlem fra hver side. Partsrepresentantene vil som hovedregel ha stemmerett.

Blant de fem faste medlemmene skal det være en formann og to nøytrale medlemmer. Disse utpekes tradisjonelt blant ledende jurister eller økonomer eller andre med særlig kyndighet. I tillegg skal to faste medlemmer representere henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal besitte bredest mulig innsikt i de rådende tarifforhold. De utpekes fra de store og representative organisasjonene, i privat og kommunal sektor i praksis fra LO og NHO, mens ved tvister i staten er det staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet som representerer arbeidsgiverinteressene, mens tjenestemannsinteressene ivaretas av LO Stat som den største organisasjonen på arbeidstakersiden. Disse medlemmene har som hovedregel rådgivende status og ikke stemmerett når nemnda skal treffe avgjørelser.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har sekretariatet for Rikslønnsnemnda.

Følgende medlemmer og varamedlemmer er oppnevnt til Rikslønnsnemnda fra 1. mars 2004 til 28. februar 2007:

I. Som faste nøytrale medlemmer:
Sorenskriver Stein Husby, Kongsberg Avdelingsdirektør Anne Britt Evensen Norum, Oslo Professor Steinar Strøm, Oslo

II. Som representant for arbeidstakerinteresser etter lønnsnemndloven: Nestleder i Landsorganisasjonen i Norge, Roar Flåten, Oslo

Personlige varamedlemmer:
2. nestleder Geir Mosti, Oslo
1. sekretær Ellen Stensrud, Oslo
LO-sekretær Tor-Arne Solbakken, Oslo
Leder YS Randi Bjørgen, Trondheim
Forhandlingsdirektør Per Engebretsen, Oslo
LO-sekretær Rita Lekang, Oslo
LO-sekretær Trine Lise Sundnes, Oslo

III. Som representant for arbeidsgiverinteresser etter lønnsnemndloven: Viseadministrerende direktør Lars Chr. Berge, Bærum

Personlige varamedlemmer:
Avdelingsdirektør Kirsti Stokland, Oslo
Forhandlingsdirektør Gunnar Flaat, Oslo
Rådgiver Helen Naper, Oslo

IV. Som representant for arbeidstakerinteresser etter tjenestetvistloven Leder Morten Øye, Drøbak

Personlige varamedlemmer:
Nestleder Tore Eugen Kvalheim, Oslo
Generalsekretær Jan Olav Aarflot, Vesterøy
Leder Turid Lilleheie, Nedre Eiker

V. Som representant for statens interesser etter tjenestetvistloven Personaldirektør Jørn Skille, Moss

Personlige varamedlemmer:
Underdirektør Grete Antonie Jarnæs, Oslo
Avdelingsdirektør Ingrid Haugen, Oslo
Avdelingsdirektør Kyrre Stenbro, Oslo

Lønnsnemndsloven har ikke selv noen saksbehandlingsregler, men etter lovens § 4 skal arbeidstvistlovens regler om Arbeidsretten gjelde så langt de passer. Reglene tar sikte på å sikre en mest mulig grundig og forsvarlig saksbehandling. Partene får først anledning til å komme med skriftlige innlegg. Deretter avholdes det en muntlig forhandling hvor partene gjerne møter med prosessfullmektiger og har adgang til å legge frem for nemnda alle opplysninger som de mener er av betydning for tvisten. Nemnda kan selv innhente nødvendige tilleggsopplysninger. I forhold til prosessuelle spørsmål som ikke reguleres i arbeidstvistloven, vil det være naturlig for Rikslønnsnemnda å legge prinsippene i tvistemålsloven til grunn. En eventuell tvist om hvorvidt Rikslønnsnemnda har foretatt en forsvarlig saksbehandling vil kunne prøves av Arbeidsretten.

Etter lønnsnemndloven § 1 fjerde ledd har en kjennelse fra Rikslønnsnemnda samme virkning som en tariffavtale. Lønnsnemndloven inneholder ingen formelle beslutningsregler for Rikslønnsnemnda. I forarbeidene til loven blir heller ikke slike regler drøftet spesielt, men det forusettes at Rikslønnsnemnda skal være et upartisk, objektivt og uavhengig organ (Ot.prp. nr. 63 (1952) s. 8). Utvalget for tarifforhandlingssystemet foretok i NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr…? en gjennomgang av Rikslønnsnemndas saksbehandlingsregler og praksis. Av utredningen fremgår det at de prinsipper som kan sies å foreligge for Rikslønnsnemndas kompetanse i hovedsak er utformet gjennom nemndas kjennelser, i tillegg til at Arbeidsretten i enkelte saker har uttalt seg om kompetanse- og saksbehandlingsprinsipper for Rikslønnsnemnda (NOU 2001:14 kap. 10.2.2):

Partenes påstander setter grenser for hvilke spørsmål som kan behandles.
Prinsipielle spørsmål som partene ikke har diskutert forut for nemndsbehandlingen vil som hovedregel ikke bli behandlet av Rikslønnsnemnda.
Etterbetaling for arbeidstakere som har vært i streik gis som hovedregel fra det tidspunkt streiken ble avsluttet.
Som hovedregel stadfestes et anbefalt forhandlings- eller meglingsforslag der et slikt foreligger.
Nemndas praksis er ikke absolutt, men kan fravikes i situasjoner der det anses hensiktsmessig.