Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.  Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan være fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.  Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.  Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! Joh 10, 10-17

Jeg har nettopp lest en bok som het Drageløperen av Khaled Hosseini. Det var en kjempeflott bok som ga meg et rikere bilde av Afghanistans kultur og indre konflikter. Men noe som satt seg fast og som jeg nok vil bære med meg videre lenge, var en fars ord til sin sønn,
da denne kommer hjem og hadde lært om synd av en konservativ lærer.
Faren fortalte da sønnen sin at det i bunn og grunn bare fantes en synd i livet, og det var tyveri eller det å stjele. For når du gjør noe galt så kan det alltid spores tilbake til et tyveri. Å stjele noens kone eller mann, noens frihet, noens liv, noens respekt, noens rettighet.
Når du lyver stjeler du en annens rett på sannheten, når du dreper, stjeler du en annens liv, osv.

Og hva er da det motsatte av tyveriet, det å stjele?
Jo, det må være å gi. Gi av seg selv, gi av sitt eget. For kjærligheten er å gi. Det er dette alt koker ned til. Gi i stedet for å ta.

Vi utfordres til å gi hverandre et godt liv, til å gi hverandre respekt og verdighet, å gi hverandre muligheten til å bygge oss opp enn å rives ned. Det er dette perspektivet som som vi skal bære med oss i hverdagen. Gi. Slik elsker vi hverandre.