Fiskeriforvaltning i Tchadsjøen

Det er blitt tatt for gitt at privat eiendomsrett eller en avgrenset gruppes kollektive eiendomsrett til fisken og en påfølgende utestengelse av andre, er en forutsetning for økonomisk lønnsom og økologisk bærekraftig ressursbruk. Men i Tchadsjøen i Sentral-Afrika har den åpne tilgangen for folk utenfra vært en styrke for ressursbruken, konkluderer en ny doktoravhandling fra Universitetet i Tromsø.

Bjørn Arntsen

Bjørn Arntsen er den andre ved UiTø som tar doktorgrad knyttet til Visuelle kulturstudier og som dermed leverer film som en del av doktorarbeidet. Arntsen disputerte 18. april for graden dr.polit med avhandlingen "Fleksibilitet, flertydighet og forhandling. Kamerunske kotokoer og maliske immigranter i et fiskerisamfunn ved Tchadsjøen" samt filmen "Fisken kommer med regnet".

Jukunene fra det sørlige Nigeria er et av fiskerfolkene utenfra som har hatt en sentral rolle i Tchadsjøfiskeriene gjennom de siste tiårene. Foto: Bjørn Arntsen

Tchadsjøen ligger i Sahelbeltet og deles av Kamerun, Nigeria, Niger og Tchad. I denne sørlige utkanten av Sahara foregår et av de større innlandsfiskeriene på det afrikanske kontinentet. Med utgangspunkt i møter med mennesker i den kamerunske småbyen Blangoua, synliggjør Arntsen lokale, regionale, nasjonale og internasjonale faktorers betydning for hvordan bruken av fiskeressursene organiseres. Forfatteren ønsker særlig å tilføre nye perspektiver til diskusjonen om hvordan en kan forstå og organisere bruken av fornybare allmenningsressurser.

Kotokoene har regnet området som sitt land, men fisket har likevel vært åpent for andre lokale og langveisfarende folk. I Sahel har geografisk mobilitet vært en av de viktige måtene å hanskes med et naturmiljø i kontinuerlig endring. Folks mulighet til å flytte på seg har vært nødvendig for å overleve, men har også bidratt til å verne naturen mot overutnyttelse. Ressursbruken karakteriseres også av yrkesmessig mobilitet og mange ulike typer av kombinasjonstilpasninger. Samlet utgjør dette en omstillingsevne som ikke bare har vært en styrke for dette ressursbrukssystemet i oppgangstider hvor mange nye brukere er kommet til, men også i tider med ressursknapphet hvor folk lett flytter på seg eller finner andre næringsveier.

Kvinner har en sentral rolle i foredlingen og småskalahandelen med fisk. Her forhandler Merangabi om prisen på et parti fisk. Foto: Bjørn Arntsen

Tørke og intensivert beskatning har de siste årene bidratt til å redusere fiskebestandene. I likhet med småskalafiskerier mange andre steder i verden trues også Tchadsjøfiskeriene av sterke eksterne krefter. Lokal forvaltning er erstattet med nasjonale og overnasjonale administrasjoner som mangler legitimitet lokalt. Bærekraftig og samfunnsøkonomisk fornuftig forvaltning av naturressursene blir av underordnet betydning. Eksemplene er etter hvert mange på at statens representanter tar seg til rette, delvis også i allianse med lokale fiskere.

De statsansattes håndtering av ressursbruken er så innvevd i det statlige byråkratiet at den vanskelig kan karakteriseres som uformell, og er av et slikt omfang at det nærmest blir misvisende å karakterisere det som foregår som korrupsjon. Det dreier seg heller om en privatisering av staten, men da uten at statens kontroll nødvendigvis er svekket. Samforvaltning mellom stat og lokalbefolkning har vært sett på som et virkemiddel som kan bidra til at bruken av allmenningsressurser ikke ender i tragedie. Men i Tchadsjøen kan statens tilstedeværelse tvert i mot bidra til å drive systemet mot tragedien.

Det er altså en del problematiske sider ved hvordan ressursbruken organiseres, men dette eksisterer side om side med de fleksible organiseringsformene som blir omtalt innledningsvis. En stor andel av ressursbrukerne har et pragmatisk forhold til hva de skal drive med og hvor de skal bo, noe som bidrar til en viss fremtidsoptimisme. At fisken reproduserer seg raskt i tropiske økosystemer under gode forhold, kan ytterligere bidra til optimisme. Som en del av langvarige økologiske svingninger har Tchadsjøen lenge vært inne i en tørkeperiode. Men når sjøen igjen begynner å vokse, kan mye endres til det bedre.

Filmen "Fisken kommer med regnet" handler om fire fiskere av ulik etnisk og nasjonal opprinnelse. Gjennom daglige gjøremål gis et innblikk i fisket, samtidig som man får et innblikk i sameksistensen og samarbeidet mellom mennesker med ulik etnisk og nasjonal bakgrunn. Filmen er et forsøk på å utforske områder som er vanskelig å nærme seg i antropologiske tekster, men som kan komme til syne gjennom visuelle medier. Avhandlingen og filmen utfyller hverandre som to ulike representasjoner fra samme sosiale miljø.

Bjørn Arntsen (f. 1962) er fra Hamarøy i Nordland. Han er cand.polit. fra UiTø med hovedfag i sosialantropologi og har vært stipendiat tilknyttet Institutt for sosialantropologi og Visuelle kulturstudier (1997-2002) ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Foruten stipendiatperioden, har han hatt flere stillinger ved UiTø de siste årene, blant annet som universitetslektor/filmlærer ved Visuelle kulturstudier. Arntsen er nå universitetslektor ved Visuelle kulturstudier og forsker ved Senter for samiske studier ved UiTø.

Kontaktinformasjon:
Bjørn Arntsen
77 64 56 37, mobil 90 76 06 69
barntsen@sv.uit.no