FØRSTELEKTORPROGRAM

Førstelektorprogram ved HSH

Førstelektorprogrammet er eit kvalifiseringsprogram for tilsette ved høgskulen som ønskjer å søkje om opprykk til førstelektor. Formålet med programmet er å styrkje fou-verksemda ved HSH, og å organisere og leggje til rette for ein alternativ karriereveg til den tradisjonelle doktorgraden for høgskulelektorar.

Programmet har eit tosidig siktemål: 1. gje moglegheit for individuell kvalifisering for deltakarane og 2. samtidig stimulere institusjonell utvikling. Deltakarane kan arbeide med eit eller fleire prosjekt.

Førstelektorprogrammet vil bestå av ulike komponentar som kurs og seminar, rettleiing og evaluering. Høgskulen legg òg til rette for samlingar og erfaringsutveksling mellom deltakarane. Deltakarane må sjølve utvikle prosjektbeskrivelse og synleggjere korleis prosjektet saman med kurs og tidlegare arbeid vil utgjere ein samla kompetanse i retning førstelektoropprykk.

Litt historie

Førstelektorstilling er første gong nemnd i NOU 1988:28 ”Med viten og vilje.”

Stillinga vert der framstilt som ei rein undervisningsstilling. Ved dei regionale høgskulane kunne ein som høgskulelektor søkje om opprykk til førstestilling etter eit anna regelverk enn det som galdt ved opprykk til førsteamanuensis ved universiteta. Opprykket vart gjeve same tittel sjølv om kompetansevurderinga ikkje var lik. Utvalet meinte at dette var uheldig, og gjorde forslag om at dei som har rykt opp frå høgskulelektor til førsteamanuensis får ny tittel som førstelektor. Stillinga er seinare omtalt i St.meld. nr.40 (1990-91) ”Frå visjon til virke - Om høgre utdanning.”

I meldinga vert det gjort framlegg om at dei dåverande høgskulane vert slegne saman til større einingar. For å kunne lukkast med dette vert det peikt på at det er nødvendig og ynskjeleg med dei same stillingskategoriane på same nivå innan éin og same høgskule. Departementet føreslo derfor å etablera ein opprykksstilling for høgskulelektorar til førstelektor.

Fram til 1995 hadde universitet, vitskaplege høgskular og distriktshøgskulane andre reglar for førstestillingar enn det dei regionale høgskulane hadde. Rundskriv F 14-95 frå departementet; ” Felles stillingsstruktur for undervisnings- og forskarstillingar ved høgskular og universitet ”; og Reglement for opprykk til førsteamanuensis, førstelektor og førstebibliotekar, etablerte førstelektorstillinga med ein felles stillingsstruktur for høgskular og universitet. Den kan sjåast på både som ei vidareføring av førsteamanuensisstillinga ved dei tidlegare regionale høgskulane og ei tilpassing av stillingskategoriane i høgskulane til universiteta sitt system.

Reglementet ( KUF 1995) presiserer at det er viktig at høgskulane etablerer satsing på å kvalifisere og motivere for opprykk til førstelektor. Opprykk til førstelektor vil vere betre tilpassa den type fagleg arbeid som dei tilsette i høgskulane har.

Opprykk til førstelektor / førstebibliotekar har til no ikkje vore institusjonelt forankra i HSH.

Intensjon og bakgrunn for å starta eit førstelektor / førstebibliotekar program ved HSH.

Nytt fokus på alternativ karriereveg:

Det er ikkje tilfeldig at fleire høgskular no etter kvart også tek til å tenkje i retning av å utvikle ordningar som kan medverka til at høgskulane får fleire førstelektorar i den faglege staben. Dette har samanheng med innføringa av kvalitetsreforma og den aukande vekta som vert lagt på eit heilskapleg studie- og læringsmiljø, på nye og meir ”effektive” former for læring osv. Høgskulane ser no i større grad enn før at dei treng den kompetansen som førstelektorane representerer for å utvikle eit heilskapleg læringsmiljø. I tillegg legg også den nye finansieringsmodellen frå departementet m.a. vekt på talet på førstestillingar ved institusjonane ved løyvingar til høgskulane. Her skil ein ikkje mellom førsteamanuensis og førstelektor. Høgskulane har etter kvart også funne det både rett og rimeleg å ta på alvor at førstelektor og førsteamanuensis er to likeverdige opprykksstillingar med ulike kompetanseprofilar.

Generelt er det lagt større vekt på utviklings- og endringsarbeid enn tidlegare. Fleire fagtilsette ønskjer å kvalifisere seg gjennom utviklingsarbeid, og institusjonane ønskjer at ein gjer dette. Mange fagtilsette, særleg innanfor yrkes- og profesjonsutdanningane, er sterkt opptekne av undervisning og undervisningsorganisering og orienterer seg mot fagleg utvikling innanfor yrkesfelta. Dei ønskjer fou-prosjekt ut frå slike interesser, og at høgskulen skal leggje meir vekt på å synleggjere også U’en i fou-omgrepet.

Eit fleksibelt og individuelt tilpassa førstelektorprogram vil vere eit strategisk og fornuftig institusjonelt tiltak for dette formålet.

Etter fou-utvalet sitt syn er det viktig at HSH no set i gong eit slikt tiltak, og framstår som ein arbeidsplass med ordningar som vil prioritere utvikling av denne type kompetanse. Det vil dessutan kunne vere viktig i rekrutteringssamanheng.

Det er to overordna målsetjingar som ligg bak forslaget om å etablera eit førstelektorprogram / førstebibliotekarprogram ved HSH.

Et slikt program vil vere;

Ein institusjonell satsing på kompetanse innan utdanning, undervisning og læring og forsking i profesjonsutdanningane; pedagogisk utviklingsarbeid; utviklingsarbeid i yrkesfeltet
eit opplegg for individuell kvalifisering til førstelektor / førstebibliotekar som tilsvarar kvalifiseringa til førsteamanuensis, men med ein annan kompetanseprofil.
Det er ei institusjonell prioritering og eit løft for HSH i retning av å profilera høgskulen som ein utdanningsinstitusjon som prioriterar profesjonsutdanning høgt.
Eit slikt løft føreset individuell kompetanseutvikling. Utviklinga av individuell kompetanse, og styrking av fagmiljø må gå parallelt med miljøretta tiltak og satsinga på å utvikle HSH som ein lærande organisasjon. Derfor er det ein grunnleggande tanke bak førstelektorprogrammet at institusjonelle prioriteringar må leggjast til grunn for innhald i programmet og at utvikling av fag, praksis, og organisasjon er målet for satsinga.

Et utviklingsprogram med systematisk kvalifisering mot primæroppgåvene vil vere eit bidrag i høgskulen sitt arbeid med å rekruttera og halde på kvalifisert personale. Mange erfarne tilsette ønskjer også kompetanseheving i retning av førstelektor.

Det er fleire grunnar til at mange no orienterer seg slik:

Det vert lagt meir vekt på FoU som ein del av høgskulen si verksemd, og prioriteringa / satsinga med å kvalifisera lærarar til slikt arbeid er nedfelt i høgskulen sin strategiske tenking.
Det vert lagt meir vekt på endrings- og utviklingsarbeid. Fagleg tilsette ønskjer å kvalifisere seg for utviklingsarbeid, og institusjonen krev at ein gjer det.
Når kravet til FoU vert auka, ønskjer mange tilsette i høgskulen ei prioritering og "premiering" av annan profil på eigen FoU enn den tradisjonelle, disiplinorienterte forsking som vert prioritert i doktorgradsprogramma.
Mange lærarar i profesjonsutdanningar er meir orienterte mot utvikling av praksisfellesskapet, undervisning, læring, undervisningsorganisering. Dei ønskjer at fou-prosjekt ut frå slike område skal prioriterast og synleggjerast i HSH.
Kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling i institusjonen er nødvendig for å stå sterkt i konkurransen om studentane.
Høgre utdanning er i ein dramatisk omstillingsprosess og HSH må omstille si verksemd for å møte nye krav.
HSH har behov for tilsette som har kompetanse i endrings- og utviklingsarbeid.
Høgskulen Stord / Haugesund har som mål å knytte nærare band til praksisfeltet. Gjennom felles samarbeidsprosjekt og etter- og vidareutdanning ønskjer ein også å innleie samarbeid om kompetanseheving blant tilsette i praksisfeltet og læring på arbeidsplassen. Ein samanheng mellom etter- og vidareutdanning og faglig tilsette sitt fou-arbeid vil vere eit godt utgangspunkt for å styrkje kontakten mellom praksisfelt og utdanning.
Høgskulen må vere budd på stor konkurranse frå nasjonale og internasjonale utdanningsinstitusjonar.
HSH må difor vere i fyrste rekkje når det gjeld omstilling, delta i, og etablere utviklingsprosjekt saman med praksisfellesskapet i profesjonsutdanningane.
Det er eit institusjonelt ansvar å etablere program fram til førstelektorkompetansen og å gje tilbod om kvalifiseringstiltak. til opprykk til førstelektor.

Etablering av eit førstelektorprogram er eit forsøk på å heve undervisning, og utviklingsarbeid sin status, sitt fokus og sin verdi i ein utdanningsinstitusjon som vår.

Tematisk kan programmet retta seg inn mot forskings- og utviklingsarbeid både ved høgskolen og i praksisfeltet, og er eit uttrykk for eit ønskje om meir systematisk satsing på formell kompetanseheving blant personale..
Fyrstelektorprogrammet markerer også verdien av den særeigne kompetansen som høgskulane representerer i forhold til universiteta.

Førstelektorkompetansen

Opprykk til førstelektor skal vere basert på kriterium som er breiare enn dei krav som har vore stilte til førsteamanuensis ved universiteta. I kriteria for opprykk til førstelektor vert det lagt særskilt vekt på dokumenterte pedagogiske kvalifikasjonar. Dei faglege krava til førstelektor skal ikkje vere mindre enn krava til førsteamanuensis, men annleis. Førstelektorstilling er ei opprykksstilling.

I utgangspunktet er det fast tilsette høgskulelektorar som kan søkje om opprykk til førstelektor. Opprykk etter reglementet er personleg og får ikkje konsekvensar for den tilsette sine arbeidsoppgåver.

Det formelle grunnlaget for å søkje er høgre grads eksamen ved universitet eller høgskule, eller tilsvarande høgre utdanning eller kunstnariske kvalifikasjonar på høgt nivå. I tillegg vert det kravd praktisk-pedagogisk utdanning eller erfaring frå undervisning og veiledning i høgre utdanning.

Kriteria for opprykk er dokumentasjon av så vel pedagogiske som vitskaplege/faglege kvalifikasjonar. Vektlegginga av de ulike kriteria kan variere med institusjonen sine oppgåver og verksemd.

Det vert kravd dokumentasjon av ein eller fleire av følgjande kvalifikasjonar:

Vitskapleg arbeid.
Leiing og deltaking i forskingsprosjekt, forsøks- og utviklingsarbeid.
Utarbeiding av lærebøker, kompendium, førelesningshefte, laboratorieøvingar, audiovisuelle hjelpemidlar.
Pedagogisk verksemd/undervisningserfaring frå universitet og høgskular eller særlig relevant verksemd/erfaring frå andre skuleslag.
Dokumentert kunstnarisk verksemd og fagleg utviklingsarbeid innanfor det aktuelle arbeidsfeltet.
Oppbygging og ivaretaking av vitskaplege samlingar .

I tillegg skal det leggjast vekt på relevant yrkespraksis.

For å sikre kvalitet og ein mest mogleg einsarta praksis er det også utarbeidd ei rettleiing for opprykk til stilling som førstelektor. Rettleiinga er tilrådd av Det norske høgskolerådet og må opp til godkjenning i Styret ved HSH. Kriteria for opprykk som er gitt frå tidl. KUF er ålmenne og vide, dei skal gjelde for høgskular av svært ulike karakter.

Eit førstelektorprogram skal skissere vegen frå hovudfag til førstelektor, på same måte som doktorgradsprogramma ved universiteta tydeleggjer kva som vert kravd for å bli førsteamanuensis.

Premissar for HSH sitt førstelektorprogram

Institusjonelt forankra og individuelt tilpassa:

Det gjev seg ikkje sjølv korleis eit program som skal kvalifisere til førstelektoropprykk, skal sjå ut. Som nemnt ovanfor er det ei rekkje ulike kriterium som skal leggjast vekt på, og det har vist seg vanskeleg å etablere ein einsarta praksis i måten regelverket for opprykk har blitt praktisert på av dei ulike vurderingskommisjonane. Fou - utvalet meiner derfor at det vil vere nødvendig å leggje opp til ulike og individuelle ”løp” for høgskulelektorar (og amanuensar) som ønskjer å kvalifisere seg for opprykk til førstelektor. Behova hos dei aktuelle kandidatane er ulike. Dei vil t.d. vere annleis for ein fersk høgskulelektor i kroppsøving enn for ein lektor i sjukepleievitskap med 20 års undervisningserfaring. Langt frå alle startar frå ”steg 1”. Det finst blant HSH sine høgskulelektorar/ amanuensar mange som nesten er kvalifiserte for opprykk.

Eit førstelektorprogram skal likevel først og fremst vere ein viktig institusjonell strategi for kompetanseutvikling av institusjonen. Gjennom eit slikt institusjonelt program ønskjer høgskulen å yte støtte til utvikling av individuell kompetanse. Omfang og kvalitet på arbeidet som gjev opprykk til førstelektor skal som nemnt før vere på linje med krava for doktorgrad.

Programmet er ope for høgskulelektoren i høgskulesektoren og tilsette i relevante yrke med formell kompetanse (hovudfag eller tilsvarande). Opptaket er individuelt, men kandidatar kan inngå i grupper/miljø som samarbeider om fellesprosjekt. Gjennom programmet må det utviklast dokumentasjon som gjev grunnlag for individuell søknad om opprykk til fyrstelektor.

Det skal utarbeidast ein kontrakt mellom kandidat og dekan ved Avdeling. Kontrakten skal innehalda tildelt FoU – tid, planlagt gjennomføring av programmet, og kandidaten sine rettar og plikter.

Prosjekta som kandidatane gjennomfører skal forankrast i institusjonen sine prioriterte område, lokalt og/eller sentralt. Opptak føreset institusjonell forankring av prosjekta. Søknad skal sendast via avdelinga, som vurderer prosjekta sin relevans i forhold til utdanninga (-ane) sine satsingsområde.

Ansvar for utvikling, leiing og gjennomføring av programmet, samt fagleg vurdering av søknadene og innstilling for opptak, skal forankrast i avdelinga. Dekan prioriterer søkjarane, og sender innstilling til FoU – utvalet for avgjerd.

Tildeling av fou- tid og stipend skjer for inntil to år om gongen. Ved søknad om forlenging skal dekan vurdere framdrifta i arbeidet og resultata så langt. Dei som vert tildelt fou- tid og stipend pliktar å arbeida ved høgskulen i like lang tid som tildelingsperioden.

Førstelektorprogrammet vil ha ein tverrfagleg karakter. Kvalifiseringsgrunnlaget for opprykk er breiare enn grunnlaget for opprykk til fyrsteamanuensis, og dermed vanskelegare å "pakka inn" i eit program. Kompetanseområdet er av ein slik karakter at det kryssar den enkelte fagdisiplinen som tilsettinga som høgskolelektor skjer på grunnlag av. Det vert lagt meir vekt på pedagogisk kompetanse, aktiv deltaking i samarbeidsprosjekt med praksis, deltaking i nasjonale og internasjonale prosjekt, IKT - kompetanse og kompetanse i utvikling av fagplanar, lærebøker osv., sjølv om dette ikkje er kompetanse som inngår i fagkrinsen. Ut frå eit slikt perspektiv må førstelektorprogrammet byggje på eit samarbeid mellom dei enkelte fagmiljøa og tverrfaglege einingar som legg vekt på pedagogisk utvikling og utviklingsarbeid generelt.

Programinnhald og organisering

Fullt program går over 5 år og føreset fou-ressurs tilsvarande 30 – 50 % av full stilling. Programmet består av kurs- og/eller seminarmodular, prosjekt og eit system med veiledning, evaluering og godkjenning. Programmet har ei økonomisk ramme som sikrar eit forsvarleg fagleg tilbod og ein tydeleg forankring av ansvar for tilrettelegging og gjennomføring.
Fou – ressursen vert tildelt av avdelinga og frå sentrale midlar med fordeling 50 – 50.
Differensiert program for tilsette som har behov for å delta på delar av programmet.
Oppnemning av kommisjonsutval for tilsette som vil søkje om opprykk til førstelektor våren 2004.

Fou - utvalet er ansvarleg for programmet sin faglege profil, innstilling til opptak og tilrettelegging av det faglege støtteapparatet. Programmet byggjer på høgskulen sine prioriterte område.

Den enkelte kandidat har ansvar for å sikre institusjonell forankring og støtte til prosjekta dei vil gjennomføre i dialog med avdelingsleiinga. Deltakarane har også ansvar for at prosjekta kjem profesjonsutdanningane til nytte både i stipendperioden og i form av resultat.

Avdelinga har ansvar for rettleiing av potensielle søkjarar i utforming av søknad og prosjektutgreiing. Avdelinga har også ansvar for eventuell tildeling av FoU-tid for utvikling av prosjekt/søknad.

Godkjenning av gjennomførte programdelar skjer på bakgrunn av deltaking i kurs og seminar og godkjente ”paper” ved kurs, konferansar samt stadfesting av gjennomførte prosjekt.

Kursportefølje:
I universiteta sine doktorgradsprogram er kursdelen normert til 1/3 av den samla arbeidsmengda. Kursa i førstelektorprogrammet vil i ein del tilfelle vere praksis- og prosjektorienterte. Derfor vil kursdelen kunne vere større enn det den er i doktorgradsopplegga. Kursdelen i førstelektorprogrammet målt i studiepoeng vil naturleg vere ein stad mellom 20 og 30 studiepoeng for eit fullt løp. Resten av programmet består av gjennomføring av prosjekt og formidling. Fordelinga mellom kursdel og prosjektdel er ikkje fast, men vil kunne vera individuellt basert.

Til programmet utviklast ein kursportefølje med ein obligatorisk institusjonell del og ein del som er fleksibel og individuell. Prosjekter, bakgrunn og kvar deltagar sin individuelle status og interesse er forskjellig. Derfor vil ein gi høve til at deltakarar kan følgja eksterne kurstilbod når desse er vurderte som relevante. Sidan høgskolen førebels ikkje har eigne kurstilbod innan feltet, er forskarutdanninga (viteskapsteori og forskingsmetode) gjennom VestNorsk Nettverk (VNN) av stor betydning. VNN er fagleg forankra ved Senter for Vitskapsteori ved UiB, og er ein samanslutning av høgskolane og universiteta på Vestlandet (UiS, UiB, HiA, HSH, HiB, HS&F, HiM, HiVO, HiÅ).

Vitenskapsteori og etikk i regi av VNN (7.5, 10 eller 15 sp). Kurset inneheld allmenn vitskapsteori med etikk, fagspesifikk vitskapsteori, og rettleiing i skriving av essay etter obligatorisk pensum og sjølvvad pensum. Studieplan og reglement.

Forskingsmetode (Social science and Education, 15 sp). Ein institusjonell satsing er utvikling av kurs innan forskingsmetode (15 sp). Dette er eit kurs under utvikling. Målgruppa vil vere deltakarar i førstelektorprogram, tilsette med rettleiingsoppgåver innan mastergradsutdanning, og andre interesserte. Kurset skal vere eit godkjend kompetansehevingstilbod på PhD-nivå. Kurset vert utvikla av interne lærekrefter (førsteamanuensis Lars Vavik) og Professor II ved HSH, professor Gavriel Salomon ved Haifa University. Kurset vert utvikla i 6 moduler og vil vere nettbasert og engelskspråklig. Så langt er råmaterialet for dei 3 første modulane klare. Kurset skal vere ferdig utvikla innan utgongen av våren 06. Samtlege deltagarar innan førstelektorprogram vil bli slusa inn i kurstilbodet som obligatorisk, så fremt deltagar ikkje kan dokumentera tilsvarende studium på samme nivå i frå tidlegare.

Høgskolepedagogikk (6 modular á 10 sp). Tilbodet går inn i kursporteføljen for førstelektorprogrammet som tilbod til dei deltakarar som vektlegger pedagogisk utviklingsarbeid som del av sin kompetanseprofil. Høgskolen ser det som vesentlig at den kompetanse som utviklast gjennom førstelektorprogrammet, også har ein pedagogisk profil. Kurset i høgskolepedagogikk er også eit obligatorisk krav for det undervisningspersonale som mangler praktisk pedagogisk utdanning frå før. Oppstart modul 1 i oktober 2005.

Interne samlinger/kurs i førstelektorprogram - Egne tema.

Opptak til førstelektorprogrammet

Kven kan vere med?

For å kome med i programmet må kandidatane ha utdanning på hovudfagsnivå. Det vil normalt seie at dei er tilsette i stilling som høgskulelektor. Som hovudregel bør dei òg vere tilsette i fast stilling ved høgskulen, men dette må òg vurderast i forhold til rekrutteringssituasjon o.l. Dei som får midlar frå programmet, må forplikte seg til å sende inn søknad om opprykk i løpet av eller etter avslutta programperiode. Søkjarar må ta utgangspunkt i kriteria for opprykk til førstelektor, vurdere eigne kvalifikasjonar i forhold til desse og skissere ein (framdrifts)plan for arbeidet. Det skal gå fram av søknaden kva for delar av programmet søkjaren ønskjer å nytte seg av, og kva for rettleiingsbehov kandidaten har. Behov for stipend og frikjøp frå undervisning må synleggjerast.

Utveljing av søkjarar

Høgskulestyret ved FoU – utvalet i samarbeid med dekan bør tildele midlar og velje ut kven som kan takast opp på programmet. Søknader skal fremjast gjennom den avdelinga søkjar er tilsett ved. Avdelinga prioriterer mellom søkjarane.

Ressursar/bruk av stipend

Når det gjeld ressursar som bør setjast av til programmet, vil FoU - utvalet ta utgangspunkt i det som er nemnt ovanfor om at programmet og deltaking i det må vere fleksibelt og tilpassa det enkelte prosjektet, behova til søkjarane og til avdelingane. Målgruppa for førstelektorprogrammet, høgskulelektorar og amanuensar, får i tillegg ein fou-ressurs på 10 – 25%. Dette tillegget skal ikkje delast ut flatt, men øyremerkjast til definerte prosjekt/ tiltak på den enkelte avdelinga. Praksis mellom avdelingane kan variere på dette punktet. Som hovudregel meiner utvalet at det bør det givast førstelektorstipend slik at samla tid til prosjektet vert rundt 30 -50 %. I nokre tilfelle vil det vere aktuelt med mindre ressursar. Utvalet ser det som rimeleg at denne ressursen vert delt likt mellom HSH gjennom stimuleringsmidlar og den avdelinga kandidaten arbeider ved.

FoU - utvalet vil streke under at avdelingane må forplikte seg og ta særskilt ansvar overfor kandidatane. På denne måten vil avdelingane måtte satse og prioritere, noko som vil føre til at kandidatane i større grad vert skjerma frå andre oppgåver og får større kontinuitet på fou-tida si.

Stipend kan nyttast til frikjøp frå undervisning, til reiser/andre driftsmidlar og til ev. dekking av avgift for kurs ved andre institusjonar. Det er ein føresetnad at fou-andel i stillinga vert nytta til arbeid innanfor programmet. Utvalet meiner at det kan givast stipend for inntil tre år. Avsette midlar i programmet vil òg nyttast til interne rettleiarar, til å avvikle interne kurs/seminar o.l.

Det er vanskeleg å seie noko sikkert om kor stort det samla ”behovet” for midlar er. Midlar bør avsetjast i avdelingsbudsjettet og tildelast av den strategiske fou-potten som styret årleg set av i budsjettet.

Andre forhold

Dersom høgskulen vel å setje i verk dette programmet, må høgskulen gjere medlemmer i opprykkskommisjonar kjende med formål og opplegg av programmet. Høgskulen må dessutan gjere det klart overfor kommisjonane kva for kriterium søknader om opprykk til førstelektorstilling skal vurderast etter.

Høgskulen bør òg opprette ei eiga heimeside for førstelektorprogrammet. Her bør det m.a. finnast opplysningar om programmet, kurstilbod, seminar o.a. Det bør lagast gode eksempel på korleis ein kan dokumentere ulike krav som vert stilte for å få opprykk. Godt dokumenterte søknader kan ev. leggjast ut, saman med svar på vanlege spørsmål som moglege søkjarar og andre har kring ordninga.

Midlar til programmet

Styret set i dei årlege budsjetta av midlar til programmet. Midlar/stipend vert tildelt for eitt år om gongen.

Plikt

Kandidatar som gjennomfører programmet, må plikte seg til å søkje om opprykk til førstelektor. Ved oppnemning av kommisjon skal HSH sørgje for at medlemmene er/vert godt kjende med dei kriteria som skal leggjast til grunn for vurderinga og med formål og opplegg av høgskulens førstelektorprogram. Vanlege ordningar om bindingstid vil gjelde for kandidatar som får stipendmidlar gjennom programmet. Kandidatar – i samarbeid med rettleiar – rapporterer om bruken av stipendet i samband med fornying av søknad.

Oppnemning av sakkunnig kommisjon el utval.

Eit sakkunnig utval på tre medlemmer skal vurdere søknader om opprykk .
Minst ein av dei sakkunnige skal ha kompetanse over førstestillingsnivå. Dei andre må ha kompetanse på førstestillingsnivået. To av dei sakkunnige skal veljast utanom ”den institusjon stillinga er knytt til, dersom ikkje heilt spesielle omsyn er til hinder for dette”.

Sjå. Sentrale dokument

Eksempel førstelektorkvalifisering

Case 1 - Fullt forløp: Kari

Eksempel frå Høgskulen i Oslo

Kari-caset beskriver en tenkt person som tok hovedfag for ett år siden og har arbeidet ett år ved HiO. Hun deltar i førstelektorprogrammet over fem år, altså fullt program. Her er det lagt vekt på å beskrive bl.a. arbeidet med å etablere prosjekt, forankre det i institusjonene, etablere samarbeidsrelasjoner, og skrive søknad. I tillegg beskrives en situasjon der Kari møter problemer, blir frustrert og må ta et nytt grep om arbeidet.

Kari (33 år) er utdannet sykepleier med videreutdanning i intensiv sykepleie og noen års praksis fra intensivavdelingen ved et større sykehus. Hun var ferdig med hovedfaget i sykepleievitenskap for ett år siden, der hun skrev hovedoppgave om et spesifikt problem innen intensiv sykepleie.
Det siste året har hun arbeidet som høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, og har vært spesielt opptatt av sammenhengen mellom teorien hun jobbet med i hovedfaget og den praktiske situasjonen som sykepleierutdanningen sikter inn mot. Hun er både interessert i å gå lenger inn i teorien, og hun vil gjerne arbeide med de praktiske sidene ved sykepleiefaget, som hun opplevde var svært utfordrende da hun jobbet som sykepleier. Helst vil hun utvikle seg faglig i samspill med praksisfeltet.

I førstelektorprogrammet så hun en mulighet til å kombinere faglig fordypning og mer praktisk rettet arbeid. Hun tok raskt kontakt med sykehusposten som hun arbeidet ved tidligere og foreslo et utviklingsprosjekt der søkelyset settes på forebygging av sårinfeksjoner etter operasjoner. Her så hun et vesentlig utviklingspotensial. Forslaget fikk støtte fra tilsatte ved posten, som foreslo at hun også tok kontakt med en post ved et annet sykehus, hvor de hadde vært opptatt av den samme problematikken. I de neste ukene hadde hun møter med ledelsen på de to postene og sykehusene. Hun var spesielt opptatt av å vise at prosjektet ikke bare var noe hun gjorde for sin egen del - det skulle komme sykehuset til gode i form av noen konkrete resultater. Derfor var det viktig for henne at også noen som var i den praktiske arbeidssituasjonen kunne få tid til å delta. Til slutt fikk hun godkjenning for å gjennomføre prosjektet. Sykehusene ble så interessert i problemstillingen (det hadde oppstått en ganske intens diskusjon om forebygging av postoperative sårinfeksjoner), og de besluttet å bevilget penger til prosjektet, slik at en sykepleier og en lege ved hver av postene kunne gå inn i en prosjektgruppe sammen med Kari.

Mens denne prosessen med å etablere prosjektet i praksissituasjonen pågikk skrev Kari på en prosjektbeskrivelse der hun redegjorde for problemkomplekset, utdypet problemstilling, samlet litteratur om emnet og jobbet med å utvikle en konkret framgangsmåte eller metode. Hun hadde også jevnlig kontakt med studieleder og FoU-leder ved avdelingen for å diskutere prosjektet, og hvordan prosjektet kunne forankres i utdanningen. Etter at ulike ideer var kastet fram, drøftet, og mange kastet ut igjen, endte de opp med at som en del av prosjektet kunne Kari, sammen med noen andre fra utdanningen, utvikle et to vekttallskurs i forebygging av sykehusinfeksjoner. Helst så de at et slikt tilbud var nasjonalt, og at det kunne tas parallelt med at folk var i arbeid - altså et desentralisert tilbud. Mette, som også arbeidet ved sykepleierutdanningen, siktet også inn mot å delta på førstelektorprogrammet. Hun var interessert i IT i utdanningen, hvordan man kunne bruke ny teknologi i utviklingen av studietilbudene. Sammen med studieleder og FoU-leder kom de fram til at de kunne samarbeide om utviklingen av tovekttalls studietilbudet. Kari kunne ha hovedansvaret for det faglige innholdet, og Mette kunne ha hovedansvaret for tilretteleggingen av materialet i en digital form. De var klar over at her måtte de sørge for noe overlapp i kompetanse, slik at Kari skjønte hva Mette drev på med, og omvendt. Det første året med utprøving av kurset skulle også inngå i prosjektet.

Nå mente Kari at hun hadde et prosjekt som var tilstrekkelig for å formulere en søknad om opptak på førstelektorprogrammet. Hun satte seg grundig inn i hva programmet ville inneholde. Bl.a. så hun nøye på de kursmodulene som var foreslått og tenkte gjennom hvordan hun kunne knytte deltakelsen i disse opp mot prosjektet. Hun understreket i søknaden at dette var et prosjekt som hun var godt kvalifisert til å gjennomføre, og at både sykehusene og avdelingen prioriterte prosjektet høgt. Hun hadde også forslag til en veileder. Dessuten foreslo hun to fagpersoner med spesiell kompetanse innen området, som eventuelt kunne brukes som forelesere på noen av kursene. Med disse prosjektene, og kursmodulene som lå i prosjektet, mente hun at hun hadde arbeid nok i fem år, med halv frigjøring til å arbeide med prosjektene.

Kari var en av de første som begynte på programmet - det var i 2002. Det første kurset hun tok var i organisasjonsutvikling og læring. Dette kurset var obligatorisk, og alle som hadde begynt på programmet var med der. Det hadde en intensiv samling over to dager i midten av januar, og samlinger hver andre uke fram til påske. Kurset var lagt opp med en omfattende leseliste, og mens kurset pågikk skulle deltakerne også gjøre konkrete undersøkelser ved egen utdanning. Det var et dokumentasjonskrav til kurset, og Kari skrev et essay på 10 sider, der hun både gikk inn på teori og presenterte data fra den lille undersøkelsen hun hadde gjort.

Fordi Kari var ny ved HiO, og ikke hadde tatt det obligatoriske kurset i høgskolepedagogikk, tok hun dette som det andre obligatoriske kurset. Det gikk fra september 2002 til mars 2003, med samlinger ca. hver andre uke, og med deltakerkrav som måtte gjennomføres mellom samlingene. Kurset i vitenskapsteori og metode tok hun som deltaker, men uten å dokumentere med essay. Ellers valgte Kari å dokumentere to andre kurs. Det ene var arrangert av Senter for profesjonsstudier i begynnelsen av mai 2002. Det var et intensivseminar over tre dager. Her var deltakerne både folk som holdt på med doktorgrad, noen var på førstelektorprogrammet, og dessuten var det en del andre fra HiO og andre steder. Kari skrev et essay i forbindelse med dette seminaret, og knyttet det tett opp mot sitt eget prosjekt. Hun brukte mye av tiden de neste to månedene til det. Essayet ble ikke godkjent i første omgang, og Kari måtte bruke en del tid på sommeren til å forbedre det.

Nå mente Kari at hun hadde hatt nok arbeid med kurs, og hun prioriterer arbeidet med prosjektet ved de to sykehuspostene fra høsten 2003. Fram til nå har hun jobbet med å legge til rette for prosjektet, og hun har samlet en god del data i form av videoopptak, loggnotater fra ansatte og intervju med pasienter. Mye av dette arbeidet har vært utført av den sykepleieren ved posten som er inne i prosjektet. Høsten 2003 bruker hun mye tid på postene, analyserer materialet, diskuterer med de tilsatte og jobber med i å utvikle prosjektet videre. Hun legger stor vekt på å jobbe tett opp mot miljøene og trekke folk med i diskusjoner, men i perioder må hun trekke seg tilbake for å tenke og jobbe i fred. Denne høsten og våren 2004 går stort sett med til å jobbe med prosjektet ute på sykehusene, men Kari tar et kurs i tverrfaglig samarbeid på våren, riktig nok uten dokumentasjon.
Dette studieåret har hun jevnlig kontakt med veileder for å diskutere gjennomføringen av prosjektet og de informasjonene hun har samlet. I løpet av året opplever hun en voksende frustrasjon. Hun opplever at prosjektet tar mer tid enn hun hadde forventet. I perioder står hun i stampe og føler at hun ikke kommer noen vei. Spørsmålet om hun egentlig er i stand til å gjøre ferdig dette arbeidet melder seg. Dessuten opplever hun en konflikt mellom undervisningsoppgavene hun har og arbeidet i førstelektorprogrammet. Hun føler at hun ikke greier å gjøre noen av oppgavene sine skikkelig. Hun føler at folkene ved Pedagogisk utviklingssenter presser henne til å jobbe i førstelektorprogrammet, og at undervisningsoppgavene er påtrengende. Hun er på en måte under "dobbel ild". Hun er sliten, irritabel overfor de to barna sine, og forholdet til mannen skranter. Hun bestemmer seg for at i en periode må hun prioritere seg selv. I stedet for å sykemelde seg avtaler hun med veileder og samarbeidspartnerne ved sykehuset at hun må ta en pause fra prosjektet i mai og juni. Studieleder er også informert om dette. I denne tiden jobber hun halv tid, ivaretar undervisningsoppgavene sine, og bruker mye tid sammen med familien. Innimellom får hun skrevet litt også - noen ganger er det rett og slett vanskelig å la være å tenke på prosjektet. Etter ferien føler hun seg igjen klar for å gå løs på prosjektet. Hun har også brukt disse to månedene til å diskutere med studieleder hvordan hun kan få en arbeidssituasjon som er holdbar for henne. Presset i forhold til undervisning og veiledning av studenter er stort, og kan sluke omtrent all hennes tid, hvis hun ikke passer på. Studieleder, som ser prosjektet som viktig både for helsesektoren generelt og for utdanningen, er en god støtte nå. FoU-leder er også inne. Hun kjenner godt igjen problematikken. Det er ikke uvanlig at det oppstår konflikt mellom FoU-arbeidet og undervisningen. At man får problemer på hjemmebane er heller ikke uvanlig. For Kari oppleves det godt at dette ikke er noe særegent for henne.

Høsten 2004 tar samarbeidet mellom Kari og Mette mer konkret form. Mette har begynt å få tak på IT-problematikken og har lyst til å sette i gang med utviklingen av kurstilbudet. Kari opplever at dette er litt for tidlig for henne. Hun skulle gjerne ha gjort mer på prosjektet først, men samtidig ser hun at de ikke har mer enn tiden og veien til å utvikle kurset.

Kari blir mer og mer klar over at perioden har en slutt. Sluttdagen blir mer konkret som orienteringspunkt. Det er ikke lenger først og fremst snakk om å hva hun bør eller kan gjøre, men hvordan hun skal bli ferdig. Kravene til dokumentasjon blir viktigere og mer påtrengende. Kari knytter seg nå mer opp mot veileder. Behovet for faglig hjelp og støtte er påtrengende. Dessuten har hun ikke nok kurspoeng enda. Ett kurs til skal dokumenteres, bl.a..

La oss forlate Kari her. Hun greier å gjennomføre programmet. Hun er på to internasjonale konferanser og legger fram prosjektet og det melder seg mange interesserte etterpå som vil snakke med henne og få en kopi av paperet. Kurset kommer i gang og blir rimelig vellykket. I løpet av de fem årene har Kari publisert en artikkel i et internasjonalt tidsskrift, to i nasjonale tidsskrifter og hatt en kronikk i Aftenposten. I tillegge er hun godt i gang med en HiO-rapport. Kurset er etablert. Hun og hennes samarbeidsparter ved sykehusene har vært intervjuet i fagpressen, og sykehusene er fornøyd med gjennomføringen av prosjektene, selv om ikke alt som var planlagt ble gjennomført. Kari sitter igjen med en portfolie der virksomheten er godt dokumentert. Den danner grunnlaget for søknaden hun nå skal skrive om opprykk til førstelektor. Høgskolen vil sette ned en kommisjon som vurderes Karis kompetanse i forhold til kriteriene for opprykk til førstelektor.

Noen refleksjoner til Kari-caset:

Det mest kritiske med førstelektorprogrammet vil sannsynligvis ikke være å komme i gang, men å avslutte. Her trengs det noen klare kriterier, klare arbeidsavtaler, et godt veiledningsforhold og faglig støtte i hverdagen fra kolleger. Denne typen intellektuelt arbeid er krevende, og ofte opplever en at det er en selv som stilles på prøve, mer enn det man presenterer. Mange vil ganske sikkert oppleve at undervisningssituasjonen er påtrengende, og at behovet for støtte til å verne tiden til FoU er avgjørende. Det kan være en kamp med studieleder, kolleger og studenter, men det er også en kamp man fører med seg selv. Førstelektorprogrammet vil i denne sammenhengen både representere et sett med høge krav og forventninger, men også et vern mot andre krav og forventninger.

Eksempel førstelektorkvalifisering

Case 2 - Minimumsforløp: Morten

Eksempel frå Høgskulen i Oslo

Morten-caset beskriver en erfaren lærer som har en vesentlig FoU-virksomhet og -produksjon bak seg. Her beskrives et tenkt minimumsforløp, og det legges vekt på hvordan Morten både gjør seg nytte av det han har gjort tidligere, og hvordan han går i mer i dybden på et felt han har jobbet med tidligere.

Morten (43 år) er tilsatt som høgskolelektor i matematikk ved allmennlærerutdanningen. Han har arbeidet ved HiO de siste ti årene, og har vært aktivt med i utviklingen av matematikkfaget ved utdanningen. Han har skrevet en del artikler og en HiO-rapport og to HiO-notater. Dessuten har han vært en del rundt i kommuner, holdt kurs om matematikkdidaktikk og gjennomført en del utviklingsprosjekter i skoler. For to år siden ble han med på PedIT - skoleringen i pedagogisk bruk av IT som Pedagogisk utviklingssenter arrangerte. I løpet av året skoleringen varte bygde han opp et nettsted for matematikkundervisningen sin og fikk studentene til å bruke dette nettstedet ganske aktivt. Det siste året har han flytt litt på det han gjorde året før, men har skrevet en rapport der han beskriver prinsippene bak nettstedet og hvordan det fungerer i praksis.

Morten er mest opptatt av matematikkundervisning, både i skolen og ved høgskolen. Han opplever det som mer nærliggende å søke opprykk til førstelektor enn til førsteamanuensis. Den siste tiden har kravet om doktorgrad for opprykk til førsteamanuensis dessuten blitt nokså tydelig markert. Han lurer på om han skal søke om førstelektorkompetanse. Samtidig føler han at han skulle ha fordypet seg mer i ett spesielt område. Han har mye å legge ved en søknad. Omfanget er godt, men det mangler kanskje noe på dybde. Førstelektorprogrammet frister, særlig fordi det gir mulighet for avkorting av tiden ut fra vurdering av tidligere arbeid. Gi meg et år med halv frigjøring, og jeg skal ha gjort det som kreves, tenker han.

Når han ser at minimumstiden for deltakelse i programmet er to år, blir han betenkt. Når han ser hvem som har fått opprykk til førstelektor det siste året, mener han at han ikke særlig langt etter dem. Det er fristende å ta sjansen og søke direkte. På den andre siden har han lyst til å gå videre på det arbeidet han gjorde i PedIT-prosjektet, og her er en mulighet til å utvikle noe som han ellers ikke har samme tilgang til. Han er også betenkt over at han må ha to obligatoriske kurs, men på den andre siden vil både kurset i organisasjonsutvikling og læring, og kurset i vitenskapsteori og metode, være nyttig. Han bestemmer seg for å søke, lager en prosjektbeskrivelse for ett ettårig utviklingsprosjekt i utviklingen av nettbasert matematikkundervisning. Han legger fram prosjektbeskrivelsen for kollegene i matematikkseksjonen, og de er mer interessert enn det han forventet. De anbefaler dette som et prosjekt i matematikkseksjonens regi og to lærere til melder seg som interessert i å delta aktivt i utviklingen. Prosjektet legges fram for ledelsen ved avdelingen, som bevilger midler til utstyr og programvare. Målet er at innen to år skal all matematikkundervisning i allmennlærerutdanningen være tilgjengelig på nettet.

Morten gjennomfører førstelektorprogrammet innen minimumsrammen, skriver essay til de to obligatoriske kursene og deltar i et prosjektseminar om IT i utdanning. Allerede før de to årene er omme har han bygget seg opp en portfolie som delvis består at tidligere arbeider, delvis av det han har produsert gjennom førstelektorprogrammet. Han har formulert en søknad som binder sammen delene i portfolien. Søknaden er innsendt og Morten venter nå på resultatet av kommisjonens vurdering.

Refleksjoner til Morten-caset:

Morten kunne gjennomført et prosjekt og deretter søkt om opprykk til førstelektor. Kanskje hadde det holdt. Slik systemet er i dag er det opp til den enkelte å vurdere egen kompetanse i forhold til kriteriene. Når minimumstiden i programmet er satt til to år (med halv frigjøring) er det for at kandidaten skal få tid til å gjennomføre et prosjekt, i tillegg til å gjennomføre de to obligatoriske delene. De som mener at de kan oppnå førstelektorkompetansen på kortere tid enn det bør vurdere å bruke FoU-tid og søke opprykk etter det systemet som har eksistert fram til nå.

Sist oppdatert: 22.11.2006