Eirik Birkelands innlegg

- Ja til endring som styrker vår faglige virksomhet, men nei til fusjon uten faglig begrunnelse, sier rektor Eirik Birkeland.

Gode musikkvenner.
Dere som har satt temaer for konferansen og satt sammen dette debattpanelet må ha hatt det litt morsomt. For hvorfor skulle dere ellers finne på å sette fire halvgamle menn til å diskutere rekruttering til musikk – kjønning av holdninger, instrumenter og posisjoner. Men det kan kanskje være underholdende å la fire menn i posisjon, eller maktposisjon blir utfordret til å reflektere over tingenes tilstand i manges påhør. Den skjeve sammensetningen av panelet tjener jo i seg selv som en god illustrasjon.

Jeg må for egen regning også få bekjenne at jeg har en fortid, - i Vilberg skoles guttekorps på Eidsvoll, et korps som på syttitallet ble beryktet fordi korpset motstrebende ble tvunget til å etterkomme likestillingsombud Eva Kolstads pålegg, så guttekorpset ble snart til skolekorps. 

Etter dette har jeg gjennom årene kommet til å spille sammen med stadig flere jenter. Som musiker i Oslo Filharmoniske orkester har jeg hatt gleden av å oppleve at stilling etter stilling har blitt erobret av dyktige jenter. Omkring 1960 var det bare én kvinnelig musiker i Oslo-Filharmonien. I dag er 36 av de i alt 108 musikerne i orkesteret kvinner, blant dem seks-sju solomusikere med den nye førstekonsertmesteren Elise Båtnes i spissen. Dette har selvsagt forandret orkesterkulturen og orkesteret uten at jeg skal gjøre dette til noe tema her. Det har altså gått framover, men det har gått langsomt og det er stadig et godt stykke vei å gå.

Jeg har blitt bedt om så si noe om den kjønnsmessige rekruttering til studiene innen kunstmusikk. Det vil jeg gjøre med Norges musikkhøgskole som eksempel, men jeg vil tro at det kan være nyttig først å kommentere utviklingen i antall søkere, dernest å si noen ord om nivået på dem som søker og så presentere hvordan de fordeler seg på ulike studieprogrammer, sjangere og instrumenter.

Som rektor ved Norges musikkhøgskole er jeg selvsagt opptatt av utviklingen i det samlede antall søkere til høgskolen. Etter fallende søkertall utover nittiårene, har vi fra 2001 til 2007 hatt en økning på 77 %. Det betyr at vi nå har flere søkere enn noen gang før med mellom 8 og ti søkere per studieplass. For flertallet av de regionale institusjonene innenfor høyere musikkutdanning ser bildet imidlertid mindre lystelig ut med tildels sviktende rekruttering.

Når det gjelder nivået på våre søkere, så opplever vi at selv om antall søkere går sterkt opp, så øker ikke antallet vi finner kvalifiserte til opptak i tilsvarende grad. De mest sannsynlige årsakene til dette er kanskje at vi over tid reelt sett har høynet kravene ved opptak og/eller at gjennomsnittsnivået på søkerne faktisk har blitt lavere enn tidligere.

Mange av våre ferdige kandidater skal ut i et arbeidsmarked som i stigende grad har blitt internasjonalt. Dette gjelder også på utøvende stillinger her hjemme. Da Kringkastingsorkesteret sist år hadde to ledige fiolinstillinger, meldte det seg søkere fra ni nasjoner. Så langt har Musikkhøgskolens kandidater gjort det bra, men konkurransen skjerpes stadig og dette innebærer at vi som utdanningsinstitusjon må arbeide hardt for å styrke kvaliteten på utdanningen vi gir samtidig som vi er avhengige av å kunne rekruttere studenter med høyere inntaksnivå enn tidligere. Det er viktig med flere søkere, men framfor alt må vi ha dyktigere søkere.

For å ta fatt i dette har vi satt ned en arbeidsgruppe som skal levere en innstilling om hvordan vi kan styrke tilbudet til unge norske musikktalenter med utgangspunkt i den nye strategiske planen for kunst og kultur i opplæringen. Gruppa består av sentrale folk fra Barratt Due musikkinstitutt, Kulturskolerådet, lederne for Kultur og musikkskolene i Oslo og Trondheim og Norges musikkhøgskole. Innstillingen vil bli presentert i forkant av en nasjonal konferanse som vi ska ha på Musikkhøgskolen i november. Senere vil vi presentere og drøfte det vi sysler med her på berget på en større europeisk konferanse som høgskolen arrangerer sammen med Barratt Due musikkinstitutt i mai kommende år. Jeg må innrømme at kjønnsfordelingsproblematikken så langt har vært lite berørt.

Når det gjelder hvordan søkerne fordeler seg på våre ulike studieprogrammer, på ulike sjangere og ulike instrumenter, så vil jeg først si noen ord om bachelorstudiene: Den sterkeste søkningen har vi på jazz / improvisert musikk. med i alt 234 søkere på seks studieplasser i 2007. Ellers har vi sterk søkning på sang og økende søkning på stryk og kirkemusikk og musikkpedagogikk. Den svakeste søkningen har vi på folkemusikk og på instrumenter som kontrabass, akkordeon, orgel, obo og fagott. Og selv om antallet søkere nå viser en økning, så har vi i dag vesentlig færre søkere på både messing og treblåsinstrumenter enn vi hadde fram til midten av nittitallet.

Ser vi på masterstudiene har vi på få år hatt en dobling i søkertallene, noe som ikke minst skyldes at vi i løpet av perioden har hatt en sterk vekst i antallet utenlandske søkere, som i enkelte år har vært oppe i over 40 % av det samlede antallet.

Men så var det den kjønnsmessige fordelingen. Hvordan fordeler jenter og gutter i søkningen til de ulike studieprogrammene, sjangrene og instrumentene? Først av alt kan vi konstatere at om vi ser på kjønnsfordelingen på alle søkerne til Musikkhøgskolen under ett, så er den meget god. I 1999 var 50,6 % av søkerne til høgskolen jenter. Andelen jenter er svakt stigende og var i år på 52,7 %.

Ser vi på kvinneandelen blant søkerne til bachelorstudiene, så er den også stabil med 48,2 % i 1999 økende til 49,2 % i 2007. Men går vi inn på de enkelte studieprogrammene på bachelorstudiet, så finner vi bemerkelsesverdige endringer. På utøving klassisk foregår det en stille revolusjon. I 1999 hadde vi 48,4 % kvinnelige søkere. På åtte år har andelen økt til 63,2 %. Bortsett fra søkningen til messinginstrumenter som innenfor perioden faktisk har blitt mer dominert av gutter enn tidligere, så synes guttene nå å være på vikende front innenfor hele det klassiske feltet. For øvrig ligger kvinneandelen også godt over 60 % innenfor både folkemusikk og musikkpedagogikk.

Når det gjelder mastergradsstudiene, så ser vi der også en meget sterk økning i andelen kvinnelige søkere. Prosentandelen har siden 1999 økt fra 42,9 % til
57,9 %. - Jeg må spesielt få nevne masterstudiet i musikkterapi som sist år hadde
83,3 % kvinnelige søkere. Og ser vi på det tredje utdanningsnivået vårt, doktorgradsstudiene, så er kvinnene der enda mer dominerende. Innenfor det kunstneriske stipendiatprogrammet er det riktig nok jevn fordeling, men innenfor phd-programmene har vi nesten bare kvinnelige stipendiater.

Hvor finner vi så gutta? Jo, de finnes i hopetall som søkere til jazz / rytmisk. På vokalsiden er riktignok nesten alle søkere jenter, men på instrumentalsiden er det omtrent bare gutter, og de er mange. Samlet sett var 73,2 % av årets søkere på jazz / rytmisk gutter. Men av disse ble vel og merke bare en håndfull tatt inn, fordi vi bare har seks studieplasser på hvert trinn. Jeg har nevnt at mange gutter søker på messinginstrumenter, men kan tilføye at de også blant søkerne til kirkemusikkstudiet utgjør en majoritet med 54 % i 2007. På direksjon har det i alle år vært en sterk dominans av gutter, særlig på orkestersiden, selv om vi her i de siste årene også har hatt noen svært dyktige jenter. Inntrykket av at jenter viker tilbake for å kaste seg inn i individuelle og eksponerte løp som dirigentstudier og komposisjonstudier, blir imidlertid nyansert av at tre av de fire som ble tatt opp på komposisjon i år faktisk var jenter.

Som en oppsummering vil jeg si at Norges musikkhøgskole med sin sterke dominans av klassiske musikkstudier og med sitt vesentlige innslag av studier med relativt mye teori som musikkpedagogikk og musikkterapi, i løpet av de kommende år ser ut til å gå fra dagens jevne fordeling mellom kvinnelige og mannlige studenter til å bli en institusjon med et betydelig flertall av kvinner.

Dette sammenfaller jo fullt ut med den sterke endringen innenfor grunnskole, videregående skole og høyere utdanning generelt. Å studere musikk krever mye arbeid og mye flid gjennom mange år. For utøvere gjelder samme tommelfingerregel som for dem som vil bli eksperter innenfor andre fag. Du bør helst ha øvd målrettet i nærmere 10000 timer fordelt over minst ti år før du kan håpe på å nå et ekspertnivå. Som innenfor teoretiske studier kreves det mye tålmodighet, stillesitting og konsentrasjon, noe som synes å passe bedre for samvittighetsfulle jenter enn for utålmodige gutter som vil ha raske resultater. En annen faktor kan være at musikkstudier sjeldent fører til jobber med høy inntekt og virker derfor ikke forlokkende på gutter som vil gjøre raske karrierer og få god lønn.

Det store antall gutter som søker jazz / rytmisk har ofte gått mer individuelle løp enn søkerne innenfor det klassiske feltet. De er gjerne mer selvstendige og har sin egen stil. Antall utøvende studieplasser for dem har økt en del de siste årene, men så langt finnes det nesten ingen faste utøvende stillinger. På sikt kan en imidlertid forvente at det vil blir langt flere undervisningsstillinger i jazz / rytmisk innenfor grunnopplæring og videregående opplæring.

For Norges musikkhøgskole er det ikke aktuelt å renonsere (fire?) på krava eller å kvotere inn studenter for å oppnå god kjønnsbalanse, men det kan være aktuelt å vurdere tiltak som kan stimulere og kvalifisere jenter eller gutter til å søke seg til studier hvor rekrutteringen er skjev. Men her er det først og fremst kulturskoler, grunnskoler og skolene i videregående opplæring som kan stimulere til god rekruttering og bedret kjønnsmessig balanse innenfor ulike sjangere og instrumenter.

En annet viktig oppgave som Musikkhøgskolen arbeider med, men som ikke er tema for denne bolken, er hvordan vi innenfor høyere musikkutdanning kan øke kvinneandelen blant våre faglige ansatte generelt og blant våre professorer spesielt. Hvis intet gjøres her, så vil en til tross for et økende antall kvinnelige studenter, fortsette å ha en dominans av mannlige professorer og institusjonsledere som vil kunne bemanne nye debattpaneler for å diskutere musikk og kjønn i flere tiår framover.

Takk for oppmerksomheten.