Regelmessig spør jeg meg selv: «Hva er det jeg egentlig holder på med?» Deretter spør jeg meg: «Hva er det jeg egentlig har lyst til å holde på med?» Og hver gang jeg spør, forsøker jeg å glemme hva jeg svarte sist. På den måten innbiller jeg meg at jeg litt etter litt kommer nærmere sannheten, samtidig som jeg fanger opp de stadige forandringene som hele tiden skjer inni meg såvel som rundt meg.
Denne stafetten blant de ansatte ved NMH om hva man (egentlig?) tror på hadde sitt utspring i et ønske om å dele de tanker man måtte ha omkring egen undervisning med kollegene. Rett og slett. Ordet CREDO er imidlertid så STORT at noen hver kan bli redd for å uttrykke seg med enkle ord. Det er kanskje derfor stafetten har stoppet litt opp i det siste.
Stafettpinnen vår har vært i omløp i et helt år og overlevd et tjuetalls vekslinger mellom skolens lærere, og mange gode tanker har på denne måten utkrystallisert seg og fått ords form. På denne bakgrunn er det med bevende hjerte jeg overtar pinnen, som første representant for de ”upedagogiske” i Musikkhøgskolens stab.
I eit anfall av lettsinn tok eg mot utfordringa frå professor Owain Edwards om å bidra med mitt musikalske credo. Etter diverse timar ved PCen innser eg at å skrive noko forstandig og interessant om musikk er for vanskeleg. Er ein ikkje lyrikar eller anna slags ordkunstnar, endar det lett med platte flosklar. Men i tenkeboksen har enkelte utsegner om musikk dukka opp i minnet.
Av alle kunstartene er det musikk og litteratur som betyr mest for meg. Jeg kan bli helt oppslukt når jeg lytter til en konsert eller leser en bok. Med det tatt i betraktning, synes jeg at jeg er heldig som får undervise i musikkhistorie på en så givende arbeidsplass som Norges musikkhøgskole.
Det jeg studerer er både musikken selv og omstendighetene rundt den. Så, er det flaks for meg at jeg kan arbeide med musikk og litteratur om musikk.
Hva er læring, hva er en pedagogisk prosess? Universitetslektor Inger Anne Westby mener at pedagogens utfordringer består av å balansere mellom det som er fremmed for oss og det vi er fortrolige med.
Are er musikkforkjemperens mann. Han er ikke bare en musiker som mener, men han tar sin bue og spenner den, med en ny kulturell oppblomstring som det langsiktige mål. Og hans ammunisjon er ladet med verdier.
Kordirigent og dirigentlærer Grete Pedersen har tvilt seg til sitt credo. Hun har måtte gå i dypet av seg selv. Hun har revidert og forkastet, og kommet med nye trosberetninger. Nå har hun trodd, og hun vil leve farlig, i musikkens verden.
Tenk om vi virkelig kunne unne hverandre suksess, skriver universitetslektor Anne Katrine Bergby. Og med revolusjonære visjoner i sikte vil hun starte en verdirevolusjon. Les hennes credo!
Å tro betyr også å stille seg selv spørsmål, å være i en evig dialektikk med seg selv om sine evner og forståelse, både på et faglig og personlig plan. Førstelektor Inger Elise Reitan tør å stille grunnleggende spørsmål om sitt lærervirke. Og hun er takknemlig for å kunne gjøre nettopp det, ikke minst for alt som det gir henne.
Musikken gir selve livet mening, skriver professor Elef Nesheim. Men den har også viktige "medisinske" aspekter, som vitaminnnsprøtning og vaksinasjon, mener den samme professor. Les mer om musikken som profylaktisk og kurerende faktor i våre liv.
Komponist og professor Bjørn Kruse tror noe, men vet også mye, og dette deler han med oss i sitt altomfattende credo. Han utfordrer med djerve meninger og vidsyn, langt utenfor notearkets rette linjer. Og konklusjonen er ikke bare abstrakt og teoretisert, men pragmatisk, slik kun en som har lang erfaring i formidling av sitt fag vil kunne tørre å mene.
Vi befinner oss på Majorstua, Oslo. Året er 2030. Vi møter Tor Espen Aspaas foran den nye gasspeisen i Musikkhøgskolen kantine i 10. etasje. I en stram designersofa av jern og betong, møter vi ham i det han utsier sitt credo...
"Måtte det være at celloen kan uttrykke alle fasetter av menneskelivet", skriver Aage Kvalbein - som ikke bare er fornøyd med vakker klang og en hel sonate.
"Det slo det meg at jeg faktisk har vært solotrombonist i Oslo-filharmonien og undervist på høyskolenivå i over 20 år" - skriver Aline selvransakende - "og at kanskje noen syns at jeg burde ha noen tanker om undervisning som kunne være av interesse". Hun fattet mot og skrev sitt "credo"
Under tittelen "Mitt credo" skal vi presentere en rekke av Musikkhøgskolens lærere. Initiativet er kommet fra Instituttet for orkesterinstrumenter ved Per Sigmud Thorp, som en redaksjonell stafettpinne lærerne imellom. Førstemann ut er professor i trompet, svenske Bengt Eklund.
Hensikten med denne presentasjonen er å synliggjøre hver enkelt lærers tanker omkring musikk og undervisning. Det faglige personalet på NMH besitter en enorm kunnskapsbase og refleksjon knyttet til undervisning. Denne "tause kunnskapen" fortjener offentlighetens lys.
English
Utskriftsversjon
