Økonomisk samarbeid i EU

Med innføringen av euro gikk eurolandene over til å føre en felles pengepolitikk. Finanspolitikken er ikke felles, men det er i traktaten fastsatt visse grenser for størrelsen av det offentliges underskudd og gjeld. Disse bestemmelsene gjelder også for de EU-landene som ikke er med i eurosamarbeidet.

EU-landene fastsetter overordnede retningslinjer for den økonomiske politikken.

Samarbeidet om den økonomiske politikken ivaretas av EU-landenes regjeringer, og i første rekke av Rådet av økonomi- og finansministre (Ecofin). Eurolandenes økonomi- og finansministre har etablert en egen gruppering - Eurogruppen - som møtes uformelt før de egentlige Ecofin-møtene.

Stabilitets- og vekstpakten

For å styrke målet om prisstabilitet og mulighetene for økonomisk vekst innen euroområdet inneholder traktaten retningslinjer som skal sikre finanspolitisk disiplin blant medlemslandene. Artikkel 104 setter begrensninger for medlemsstatenes tillatte offentlige underskudd, jfr. konvergenskravene. Artikkelen danner også grunnlaget for utformingen av Stabilitets- og vekstpakten, som ble vedtatt i en resolusjon fra Det europeiske råd 17. juni 1997. Pakten pålegger medlemslandene å sikte mot budsjettbalanse eller -overskudd på mellomlang sikt. Dessuten omtaler den behovet for bedre koordinering av budsjettprosedyren og den økonomiske politikken i EU-landene.

Konvergens- og stabilitetsprogrammer

I henhold til pakten er eurolandene pålagt å legge frem flerårige stabilitetsprogrammer, mens de øvrige EU-landene må utarbeide flerårige konvergensprogrammer. Både konvergens- og stabilitetsprogrammene tar for seg mål og tiltak for utviklingen av de offentlige finanser. Dersom et land avviker fra målene som er fastsatt i dets program, rettes det en advarsel til vedkommende land med en anmodning om å iverksette tiltak for å forbedre situasjonen.

Medlemslandenes stabilitets- og konvergensprogrammer finnes på EUs nettsider. I tillegg blir rapporter om økonomisk konvergens lagt ut på ESBs hjemmeside.

Underskuddsprosedyren

Hvert år blir det enkelte medlemslands budsjettsituasjon vurdert i henhold til traktatens artikkel 104. Traktaten gir ingen entydig vurdering av hvor stor fleksibilitet som er akseptabel med hensyn til budsjettunderskuddet, men dersom EU-kommisjonen anser et lands gjeld eller underskudd som uforholdsmessig stort, blir underskuddsprosedyren utløst. Dette medfører at Ecofin kan anmode vedkommende land om å redusere underskuddet innen en gitt frist. For landene i eurosonen er det også en bestemmelse om at dersom underskuddet vedvarer, kan Rådet ilegge landet en bot.

En omfattende samling av dokumenter som blant annet omhandler Stabilitets- og vekstpakten, finnes på EUs nettsider.

"No bail out"-klausulen

Dersom et land opererer med store budsjettunderskudd, vil dette kunne føre til økt press oppover på rentenivået. Innen en monetær union vil dette kunne ha innvirkning på alle landenes rentenivå og dermed kunne føre til en tyngre gjeldsbyrde for alle landene. For å forebygge dette ble "no bail out"-klausulen introdusert i artikkel 103 i Traktaten. Klausulen innebærer at verken Fellesskapet eller en enkelt medlemsstat kan ta på seg økonomiske forpliktelser (for eksempel lån) for en annen medlemsstat. Klausulen legger til grunn et effektivt kapitalmarked der et lands kredittrisiko vil bli gjenspeilet i rentenivået som er knyttet til dets gjeldsbyrde. Tankegangen er at siden land med høy kredittrisiko da møter et høyere rentenivå, begrenser disse landene låneopptakene og unngår de negative ringvirkningene høye lån kunne ha hatt på resten av unionen.