Søster Mary Doyle er nonne i Bergen, og lever et nokså annerledes liv enn folk flest. Hun har et kloster å styre.
Generalforstanderinne Mary Doyle styrer klosteret Marias Minde i Ytre Sandviken.
Søster Mary kom fra Irland til Bergen i 1958 for å bli medlem av St. Franciskus Xaverius kongregasjon. – Jeg var 21 år og hadde tenkt på klosterlivet, og følte at jeg var kalt til å vie mitt liv til Gud. Jeg hadde truffet en norskfødt nonne i Dublin i 1957, og hun fortalte meg om landet. Om naturen, klimaet, folket og om Den katolske kirke i Norge, forteller
søster Mary.
– Å velge klosterlivet krever et kall, hva innebærer egentlig det?
– Å føle seg kalt er ingen garanti for at en virkelig har fått et kall fra Gud. Derfor må alle som føler seg kalt ha en prøvetid på to til tre år før de kan opptas som medlem. Prøvetiden kalles novisiat og den som prøves kalles novise. Som novise får man innføring i nonnenes fromhetsliv og arbeid. Som utlending fikk jeg undervisning i språk, samfunnskunnskap, norsk historie og geografi. Etter prøvetiden er man fri til å forlate kongregasjonen, eller man kan bli, og i denne omgang for resten av livet. Jeg valgte å bli, og avla de tre hellige løfter om frivillig fattigdom, kyskhet og lydighet for livet. Dette har jeg aldri angret på. Det var mitt kall, sier Mary.
Skulle en søster etter noen år angre på sitt valg om å gå i kloster, kan hun søke biskopen om avskjed. – Da oppheves kontrakten med ordenen, og deres plikt til å ta vare på deg i sykdom og alderdommen faller bort, forteller søster Mary, men presiserer at dette er en nødløsning, akkurat som skilsmisse i et ekteskap. - Å bryte et løfte er et alvorlig trinn, så det er en absolutt siste utvei når ingenting annet nytter.
Livet som søster
Kongregasjonen mistet i 1993 sin general-forstanderinne gjennom seksten år, søster Esther. Søster Mary var hennes etterfølger og er den nåværende generalforstanderinnen i St. Franciskus-kongregasjonen. Hun står for daglige styre og stell av klosteret, i samsvar med regler og forskrifter som er stadfestet av den katolske biskopen i Oslo. - For meg betyr det at jeg har en post som skal tas vare på. Jeg har et råd som møtes jevnlig, og vi tar vare på økonomien, eiendommer og søstrenes ve og vel. Til dette er jeg avhengig av samarbeid, med søstrene og personalet. Vi er også en del av St. Paul menighet, og samarbeidet med prestene og de frivillige der er meget viktig for meg. Faglig dyktighet er viktig, men egnethet og evnen til å glede andre er viktigere.
– Hva er søstrenes viktigste oppgaver?
– Først og fremst deres egen, personlige helliggjøring. Å utøve kristelig nestekjærlighet. Søstrene ber for seg selv og for andre, de tror på bønnens makt og de legger samfunnets problemer fram for Gud. For at det skal være samsvar mellom liv og lære, er det viktig at søstrene fremstår som gode eksempler for andre. De skal være glad i livet, ta vare på helsen og nyte naturen, altså en sunn sjel i en sunn kropp.
Å leve i en kongregasjon vil si å ha fast dags-orden å forholde seg til. – Søstrenes og min dag er av praktiske grunner delt inn i «tider». Felles bønnetid, arbeidstid, måltider samt fritid til hobbyer og rekreasjon. Alle har litt tid for seg selv om dagen, der de kan gå på tur, høre på musikk, dyrke hobbyer eller lese en god bok. Vi tar vare på stillheten her i klosteret. Det fremmer den rette atmosfæren for bønn og meditasjon, som er nød-vendig i det åndelige livet.
– Hva skjer dersom klosterets regler blir brutt?
– Det avhenger av alvoret i «forbrytelsen». Hvis det er snakk om misforståelser, karaktertrekk eller rett og slett at en ikke er i form, holder det med en unnskyldning. På lik linje som i en familie eller i arbeidslivet. Vi mennesker er skapt til å være lykkelige, og vi må hjelpe hverandre å oppnå dette. Større feil bør en be om forlatelse for når alle søstrene er samlet, slik at alle se at man ikke ønsker å være forlangende eller urimelig. Har en derimot begått en synd, går man til presten for å skrifte.
St. Franciskus Xaverius-ordenen er en såkalt aktiv orden, i motsetning til komplentative ordener, hvor medlemmene ikke går ut i det hele tatt. De arbeider ved offentlige institusjoner og deltar på kurs, går på konserter og går på fjellturer. Søstrene er i det hele tatt synlige for folk, som når de handler på butikken. – De fleste av oss er utenlandske, og reiser hjem på ferie, og holder ellers kontakten med familien via brev, telefon og bilder. Det hender også at slektninger besøker oss her, og da viser vi stolt frem «vårt nye fedreland».
De første nonnene
St. Franciskus Xaverius-søstrene har lenge vært en del av St. Paul menighet her i Bergen. I 1976 feiret de 75-års jubileum for de første søstrenes ankomst. Men også før den tid, i 1888, besøkte noen franske nonner byen. De arbeidet innen sykepleie og undervisning i noen år før de dro hjem igjen. I 1901 ble Den norske Søsterkongregasjonen av Den Hellige Franciskus Xaverius opprettet i regi av Biskop Fallize. En håndfull søstre begynte sine virker innen hjelpearbeid, helse og som lærerinner. I 1913 ble eiendommen Nyland i Ytre Sandviken testamentert bort til kongregasjonen av en avdød pastor ved navn Erik Wang.
Eiendommen var ikke i tipp topp stand, og søstrene stod selv for forbedring og oppussing av tomten og huset. Boligen som nå kalles Marias Minde har i følge kongregasjonen selv utviklet seg som et viktig hvilested for søstrene gjennom årenes løp. Før annen verdenskrig reiste enkelte søstre rundt i regionen og pleiet tyfuspasienter og andre smittefarlige pasienter, og det har gjennom årenes løp vært startet og drevet flere pleiehjem i kongregasjonens regi. Denne virksomheten nådde sitt høydepunkt i sykehuset Florida som vi kjenner fra nyere tid. På 1980-tallet overtok fylkeskommunen driften av Florida til pleie av langtidspasienter, siden har Bergen kommune overtatt ansvaret. Søstrene gjorde seg igjen bemerket da de ble med på et prosjekt for tunge rusmisbrukere i samarbeid med kommunen i 1994. Prosjektet resulterte i Strax-huset som ble åpnet i mars påfølgende år.
Roller i endring
På oppfordring kom søstre fra Mor Teresa-kongregasjonen, Missionaries of Charity, til Bergen i 2002. Søster Mary mener de langtreisende nonnene har vært en velsignelse for menigheten.
– De forkynner evangeliet gjennom gode gjerninger og livsstilen deres. Ved å spre glede og godhet er de et godt eksempel på at kvalitet er viktigere enn kvantitet når det gjelder moderlig omsorg for mennesker i nød. Missionaries of Charity har søstre fra alle sosiale lag og hudfarger, og de kan lett identifisere seg med alle i menigheten i Bergen.
– Tror du det vil komme søstre fra hele verden til Bergen i fremtiden?
– Fremtiden ligger i Guds hånd og det er hans hemmelighet hvor mange søstre som vil komme til Bergen i fremtiden og hvor de kommer fra. En ting er sikkert, han vil fortsatt legge til rette at mennesker finner veien til ham. Klosterlivet har forandret seg gjennom tidene, men har aldri blitt helt borte.
Generalforstanderinnen gjør seg tanker om både fortiden og fremtiden, og innser at søstrenes rolle har endret seg med tiden.
– Søstrenes rolle i fremtiden vil ikke være den samme som da de første søstrene kom fra Frankrike i 1888, da var behovet for skoler, hospitaler, sosialtjenester og kirkebygg viktig.
I dag er behovet for omsorg mer på det åndelige plan. Mange mennesker sliter med tros- og moralske spørsmål, og mange søker veiledning av søstrene og hos prestene. Søstrene må ha evne til å formidle, samtidig som de også må leve etter egen overbevisning.
Forståelse for andre menneskers tro er viktig for forstanderinnen, og hun gir klart uttrykk for at hun mener at religionsundervisning er viktig. – Jo mer kunnskap folk har om ulike religioner, desto bedre kan hver og en forstå sin egen, avslutter søster Mary.
Tekst: Lene Løland Foto: Guro Forren Sørensen