«Om hundre år er allting glemt», heter det i ordtaket. Mye tyder på at dette er misvisende. Vi er snart midt i det året som av mange omtales som Hundreårsmarkeringen – nasjonen markerer at blant annet utenrikstjenesten og kongehuset fyller 100 år. Både staten og private næringsdrivende investerer millioner i en feiende flott feiring av det kollektive, nasjonale selvbildet, og i det midlertidig opprettede aksjeselskapet Norge 2005 koordinerer hele 14 ansatte arrangementene som Stortinget, Regjeringen, Utenriksdepartement, Forsvaret og andre aktører har satt i gang. Ressurser skal brukes. Men hvorfor?

Paradoksalt nok bruker staten og det private næringsliv betydelige ressurser på å markere utgangen fra én union, samtidig som nesten halvparten av befolkningen ønsker å gå inn i en ny. For medlemskap i den europeiske unionen vil, i likhet med da Norge var i union med Sverige, også medføre tap av selvråderett på visse områder, i tillegg til ny medbestemmelsesrett på andre. Men selv om årsakene til en storstilt feiring av utenrikstjenesten og konge-huset kan synes diffuse, er det ikke i hovedsak den konkrete materialiseringen av nasjonalidentiteten som utgjør feiringens legitimitet, men heller i det som befinner seg på det symbolske planet.

Naturligvis ligger det stor symbolverdi i det å kunne kalle seg selvstendig nasjon. Og ifølge sosiologen Olaf Aagedal og rapporten «Nasjonal symbolmakt» fra Makt- og demokratiutredningen, har nasjonalsymboler som flagg, kongefamilien, bunader og 17. mai-feiringen faktisk store konsekvenser for de valg man tar i forhold til EU-saken. For symbolene, som i desidert størst grad appellerer til følelsene, er viktige for nasjonal-sjela, og dermed også nasjonalstaten som institusjon.

Det er relevant å reflektere over det faktum at det offentlige bruker millioner av kroner på at folkesjela skal styrkes, samtidig som andre krefter, herunder også offentlige, trekker i retning av en ny union. Selv om både ja- og nei-siden i EU-spørsmålet benytter nasjonale symboler i kampen for å vinne frem med sitt syn. Ifølge en undersøkelse publisert på Hundreårsmarkeringes nettsider tror nesten seks av ti at monarkiet går mot slutten og ikke vil eksistere om 100 år. Så er det kanskje grunn til bekymring for nasjonsbyggerne og staten, som investerer i selvdyrkelsesritualet.

Men unionsparadokset til side: Nasjonsbygging og hundreårsmarkering,
altså rituelle feiringer, betraktes som relevante for å opprettholde nasjonalstaten, og oppfattes av mange som et slags gode. Men det er også avgjørende å ha et edruelig forhold til egen nasjonalfølelse. Slikt kan lett skli ut.

av Ane Emilie Sangnes