Karikaturtegningene av profeten Muhammed preger mediene, og man kan undre seg om hvorvidt det har skjedd noe annet i løpet av de siste ukene. De fleste synes å være enige om at ytringsfrihet er viktig, men det gjelder også å utvise skjønn. Det nederlandske parlamentsmedlemmet Ayaan Hirsi Ali mener i likhet med FrPs Siv Jensen at tegningene er viktige for å ta et oppgjør med islam, og Ali går så langt som å si at det er en skam når de fleste aviser og fjernsynskanaler velger å ikke vise bil-dene. Ali og Jensen vektlegger ytringsfrihet og mangel på sådan i islam. Tanken om ytringsfrihet er også argumentet Vebjørn K. Selbekk har lagt seg bak etter hvert som han så hvilke reaksjoner som kom etter at han gjenpubliserte bildene, og dermed fyrte opp under en ild som var nesten slukket. Hva har slik oppførsel med ytringsfrihet å gjøre? Ytringsfrihet er først og fremst dem det gjelder sitt privilegium. Hadde det enda vært muslimer som gikk ut og trykket de kontroversielle tegningene, hadde diskusjo-nen vært en helt annen. Det at det er vestlige aviser som gjør det, synes respektløst overfor en kultur som ikke tilhører dem. Greit nok at de vestlige mediene har rett til det, men hva er egentlig poenget, annet enn renspikket provokasjon?
Godt er det da at Selbekk gikk ut 10/02 og ba om unnskyld-ning. Han gikk til og med så langt som å si i egen avis at han «som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten faksimilen faktisk ble opplevd.» Det tok sin tid før han forstod det, tydeligvis. For det er nettopp det som er poenget. Det handler ikke bare om ytringsfrihet – det handler om vestens mangel på kunnskap, og dermed også respekt over-for en annen kultur.
Danmark har gått langt for å motbevise at de ikke er en intolerant nasjon, selv om dette synes å være tilfellet. Norge har til en viss grad lagt seg flate og for dette blir regjeringen kalt feig av flere høyreorienterte politikere. Hvis det er feighet som må til for å skape fred, er det verdt et forsøk. Det er ingen skam å snu.
At tegningene i utgangspunktet var nokså uskyldige, men nå er erstattet av mye grovere tegninger av profeten Muhammed som florerer over internett, er et paradoks som bidrar til å gjøre saken verre. Flagg brennes, og nye tegninger produseres som motsvar. Ekstremistiske ytterpunkter bidrar som vanlig til uroligheter, og andre lider som følge. Muslimske grupperinger har tatt avstand fra det som skjer, det samme har kristne gjort. Dersom mediene hadde fokusert på dette, og ikke opptøyene, ville det hele kanskje ha roet seg. Men det skaper vel ikke nok publisitet. Flaggbrenning er tross alt mye bedre nyhetsstoff enn et flagg som får vaie i fred.

Tekst: Kathrine Torday Gulden