Plakater som annonserer fagkritisk dag er et sikkert vårtegn her ved universitet. Men hva innebærer egentlig fagkritikk og hvilken rolle spiller fagkritikk i dagens universitetsvirkelighet?

Torstein Hjellum ved institutt for sammenlignende politikk blir fort engasjert når vi tar opp temaet fagkritisk dag og det er tydelig at progressiv fagkritikk hadde en annen vind i seilene før. Dagens fagkritiske dager fremstår noen ganger som en daff krysning av barneskolens aktivitets- og FN-dag, eller som et alternativ til karrieredagen. Slik var det definitivt ikke på den tiden da USA kriget i Vietnam, Fred Anton Maier satte verdensrekorder på skøyter og langt hår var provoserende.

Marx og Mao
Denne typen fagkritikk oppstod på slutten av sekstitallet og den var et ektefødt barn av ungdomsopprøret. Fagkritikken var motivert av at mange mente at fagene ikke tok opp de tingene som studentene oppfattet som viktig, her var motstanden mot USA sin krigføring i Asia helt sentral. Jeg husker godt de første fagkritske dagene – på den tiden var fagkritisk dag, eller fagkritisk uke som det ofte ble, store greier, med heftig mobilisering av studentmassen og fulle auditorier. Også i forkant var det mye engasjement og vi brukte mye tid på å diskutere hva som skulle bli tatt opp og hvem som skulle være i panelet i debattene. Vi gjorde opprør mot innholdet i pensumlistene og fikk faktisk tvunget inn en del nye ting. At Karl Marx ble oversatt til norsk var selvfølgelig en viktig inspirasjon.

Hjellum leter i sin velfylte bokhylle og finner frem noen slitte førsteutgaver av de norske Marx-oversettelsene. Til og med Mao var i skuddet blant studentene den gang universitet bare gikk under navnet ”Lenin-høyden”. Hjellum viser til to filosofiske essay av formannen med titlene ”Om motsigelsen” og ”Om praksis”.

- Jeg jobbet som assistent for Stein Rokkan i et valgforskningsprosjekt. I den perioden fikk jeg øynene opp for Marx og det ble klart at jeg ikke kunne fortsette med det jeg hadde holdt på med frem til da. Særlig var det lite snakk om makt i statsvitenskapen på sekstitallet så her representerte det marxistiske perspektivet noe helt nytt. Jeg skrev blant annet en artikkel i tidsskriftet Kontrast som var en konkret analyse av makt og klasseforholdene i Bergen. Artikkelen ble så populær blant byens borgerskap at artikkelen ble trykket opp på nytt fordi alle ville vite hvem som ble vurdert som dem som hadde makt, innflytelse og penger.

Vitenskapsteoretiske problemstillinger
I Svada, Samvitens forløper, blir Hjellum i 1981 sitert på at han ønsker ”et åpnere miljø for å unngå å vikle oss inn i antagonistiske motsetninger. Det er ønskelig med fri debatt”. Hva så med dagens fagkritikk? Har vi fått den frie debatten i dagens universitetsvirkelighet?

- Allment sett så er nok klimaet for fri debatt blitt bedre – den kalde krigens åndelige tilfrysning har i det minste smeltet. Men etter min mening består hegemoniene. I vår tid er ny-liberalismen den virkelige fundamentalismen som danner rammene og stiller premissene for all utvikling. Det er fortsatt like viktig å være fagkritisk både når det gjelder vitenskapelige metoder og teorier, men dessverre ligger mye av denne fagkritikken brakk. Jeg skulle ønske at det var mye mer liv i denne debatten på alle nivåer – de vitenskapsteoretiske problemstillingene som er selve grunnlaget for vitenskapelig arbeid kommer ikke nok frem.

-Ingen har opsjon på å være fagkritisk
Sosiologistudentenes fagkritiske dag har tiltrukket seg overraskende stort publikum dette året og Teglverket på Kvarteret er så å si fullsatt. Professor i Sosiologi ved Universitet i Tromsø, Roar Hagen, er invitert til å debattere ”Sosiologiens rolle i offentligheten”. Han sitter i panelet sammen med Ivar Frønes(UiO) og Alf Gunvald Nilsen fra sosiologisk institutt her i Bergen. I likhet med Hjellum var Hagen student under fagkritikkens ”gullalder”, men han har definitivt valgt en annen faglig og politisk retning.

-Fagkritikken da jeg var student var jo egentlig en marxistisk kritikk av etablert sosiologi. Fagkritikken i dag blir mer en slags refleksjon over fagets tilstand og det finnes ikke en sånn absolutt motsetning mellom en fagkritisk gruppering kontra etablert vitenskap – det er mer en diskusjon på kryss og tvers i den etablerte sosiologien. Det er selvfølgelig ulike fraksjoner eller oppfatninger innenfor sosiologien som krysser hverandre på en slik dag uten at noen er mer kritisk enn andre. Det er ingen som har opsjon på å være kritisk lenger – jeg vil hovedsakelig kritisere marxistene på en måte, mens de jo da kritiserer kapitalismen.

Luhmanns systemteori
Hva bør da være det sentrale i en aktuell sosiologisk fagkritikk?
- Det sentrale i en sosiologisk refleksjon er spørsmålet om det moderne samfunnets karakter. Sosiologiens berettigelse som disiplin ligger i evnen til å lage gode analyser av samfunnet som helhet.
Kan norsk sosiologi si oss hva slags samfunn vi lever i?
I internasjonal sosiologi finnes det to hovedtilnærminger til spørsmålet. Man kan enten hevde at det modere samfunnet er preget av klasseforskjeller, eller at den viktigste formen for differensiering går mellom samfunnets ulike felt, diskurser eller systemer.

På den ene ytterkanten finner vi marxistene som hevder at klassemotsetninger stadig er det sentrale. Å den andre ytterkanten finner vi Niklas Luhmanns systemteori som betrakter funksjonell differensiering som karakteristisk for det moderne samfunnet. Svaret han kommer frem til er at samfunnet er delt opp i ulike autonome funksjonsområder som økonomi, politikk, vitenskap, religion, massemedier og så videre. Teoretikere som Pierre Bourdieu og Michel Foucault befinner seg et sted imellom. Hos Bourdieu er det et uavklart forhold mellom kampen mellom klassene i feltene, og kampen på tvers av feltene. Selv synes jeg den nye systemteorien gir det beste utgangspunktet for samfunnsanalyse.

Men hva med konfliktperspektivet i sosiologien?
- Ettersom samfunnet kjennetegnes av funksjonell differensiering får ikke forskjeller mellom grupper av mennesker den samme strategiske betydning. Det betyr ikke at sosial ulikhet er uviktig. Samfunnsmedlemmenes muligheter for deltakelse i de ulike sosiale systemene er høyst forskjellige. Store deler av verdens befolkning har for eksempel begrenset adgang til helse og utdanning. Konflikter har hos Luhmann heller ikke det samme potensial som de har i ulike klasseteorier. Luhmann ville si at de ulike samfunnsområdene er autonome og at de utvikler seg relativt uavhengig av hverandre. Dermed kan de komme i konflikt med hverandre og på dette punktet støter vi kanskje på en begrensning i Luhmanns teori, siden det for ham ikke finnes noen regulerende instans som kan gripe over og styre disse systemene.

Etter min mening er forholdet mellom differensiering og integrasjon i moderne samfunn sosiologiens store teoretiske utfordring. Har du et klasseteoretisk utgangspunkt ligger det kapitalistiske samfunnets integrasjon i markedsmekanismen, men den marxistiske forestillingen om at kapitalismen skal erstattes av et helt nytt sosialistisk samfunn har vist seg lite fruktbare som utgangspunkt for sosiologisk kritikk og analyse. Det kommer ikke til å skje. Utfordringen for sosiologien må i stedet være å se på hvordan det moderne samfunnets felt eller systemer henger sammen, og hvordan de kan styres og reguleres, blant annet for å øke mulighetene for samfunnsmedlemmenes deltakelse. Dette er et sentralt tema i den nye boken min om Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene. Når det gjelder kritikk kan sosiologien bidra med innspill i debatten om hvordan denne reguleringen kan foregå og hvordan vi kan forbedre relasjonene mellom de ulike samfunnsdelene.

-Hvordan står det til med fagkritikken blant studentene i Tromsø?
-Studentene i Tromsø har ingen egen dag for fagkritikk. Kanskje de driver kritikk hver dag? Kanskje det er hensiktsmessig å sette av spesielle dager for å løfte fram de store spørsmålene. Da kan de lære noe av dere i Bergen.

Respekt for autoriteter
Hagen påpeker også at det stort sett bare var de som satt i panelet som uttalte seg i debatten.
Men hvorfor er ikke studentene mer opptatt av, og har sterkere synspunkter på innholdet i fagene?
Ifølge Kristian Mjåland som har vært primus motor for årets fagkritiske dag for sosiologistudentene kan dette ha flere årsaker.

-Det første vi var enige om var at vi ikke ville at fagkritisk dag skulle handle om hvordan vi skal få jobb etter studiene eller andre slike selvopptatte problemstillinger – det er nok av slike arrangementer og de er etter min mening ikke så interessante. Så vi ville at fagkritisk dag skulle inneholde en seriøs debatt om en sentral problemstilling i fagets utvikling. En annen motivasjon var at vi ikke bare ville lage et rent studentarrangement men vi ville prøve å gjøre det attraktivt også for de ansatte på instituttet og andre sosiologer.

-Hvordan var strategien deres når det gjaldt sammensetningen av panelet?
-Vi hadde lyst til å ha et bredt spekter av folk med ulike syn, og også noen kjente navn som kunne trekke folk til arrangementet. Generelt så var det vanskelig å få folk til å komme, så det var litt tilfeldig at vi endte opp med den sammensetningen. Men samtidig hadde vi en gjennomtenkt strategi om at det var greit å ha noen som har ulike innfallsvinkler til den problemstillingen vi hadde valgt og vi endte jo opp med folk fra tre ulike universiteter som hadde svært ulik vektlegging både empirisk, teoretisk og politisk.

-Det var stort sett de i panelet som uttalte seg. Hva mener du kan gjøres for å få studentene til å bli mer engasjerte i faglige problemstillinger?
- Det hadde vært utrolig moro å lage et større program med mer studentaktivitet. Samtidig tror jeg det også ville ha vært utrolig vanskelig fordi folk generelt har for mye respekt overfor faglige autoriteter og det er litt synd fordi det hindrer den dialogen mellom studentene og de profesjonelle fagfolkene. De som var med i panelet synes også at det var litt dumt at det ikke kom flere spørsmål fra studentene underveis.

Kvalitetsreformen
- Dette føyer seg på mange måter inn i et mønster av lavt faglig engasjement blant dagens studenter og dette tror jeg henger sammen med liten faglig trygghet. De fleste sosiologistudentene vil nok si selv at de er politisk orientert, miljøbevisste og radikale, men dette kommer nok ikke klart nok frem nettopp på grunn av manglende faglig trygghet. Dermed blir det vanskelig å stille krav til, og å engasjere seg i diskusjonen om for eksempel hvilke bøker som skal være pensum. Studentene burde være flinkere til å ta opp prinsipielle diskusjoner om hva utdannelsen deres faktisk inneholder – på instituttene ser de vel gjerne på studentene som en lydhør masse fordi det er lite protester fra studentene i faglige spørsmål. Hvis studentene er misfornøyd er det leit at dette ikke blir skikkelig kommunisert til de faglige miljøene. Jeg tror at den manglende dialogen og det lave engasjementet også henger sammen med kvalitetsreformen – det blir dårlig tid til å sette seg inn i det faget du faktisk studerer. I dagens system kan du være 22 år og begynne på mastergrad med bare halvannet års utdanning bak deg, det er klart at grunnlaget for, og tryggheten til å faktisk kritisere en pensumliste den faglige profilen instituttet har.

Det blir nok fagkritisk dag neste gang våren nærmer seg også – så da er det bare å spisse den kritiske sansen. Fagenes utvikling er for viktig til at de ansatte skal få styre den alene.

Tekst: Pål-Stian Misje