Når du være i Riga og gå på svartebors, det lonne seg å bli venn med full latvier. (Gammelt jungelord).

Stedet var Riga, måneden var mars, temperaturen var flere bitende minusgrader, og konserten var Depeche Mode. Vi hadde ikke billetter.

Så K., E. og jeg tok en drosje ut til ishockeyhallen noen timer før konsertstart. Dette burde gå knirkefritt, tenkte vi, for hvor gira kan egentlig latviere være på en konsert med 80-tallets gamle helter? Og så feil kan man altså ta. For tre ganske naive og forfrosne norskinger ble stående utenfor inngang B. Null billettselgere i sikte, og temperaturen på nedadgående. Vi ble stående og henge, for burde ikke noen snart ta kontakt med oss? Så ikke vi ut som vi trengte billetter, kanskje?

Ti minutter gikk. Vi stod. Ingen kom bort til oss. Ingen russisk mafia som ville selge oss overskuddslageret vi hadde innbilt oss de hadde. Vi stod der med hendene i lommene og så ganske teite ut. Uten billetter, men med cash i lomma. Vi måtte foreta oss noe, så mye var klart.

Strømmen av folk til konserten begynte å bli striere, og etter å ha skuet utover forsamlingen av mennesker i noen titalls minutter utkrystalliserte det seg etter hvert to kategorier mennesker: konsertdeltagere og åpenbart-ikke-konsertdeltagere. I første kategori fant man unge latviske par, gamle latviske par, skravlende og leende vennegjenger, en hel del eldre latviske damer (faktisk!) og latviske familier som hadde lagt fra seg yttertøyet i bilen og som var på vei i fullt firsprang i t-skjorte inn på konserten. Sistnevnte kategori favnet derimot om en hel del godt voksne menn med store boblejakker som stod og skuet mistenksomt utover parkeringsplassen. Vi siktet oss inn mot boblejakkene. Vi valgte oss ut et første mål, og E. spankulerte bort mot noen skumle menn og signaliserte så godt han kunne på det internasjonale språket, altså både med hevede øyenbryn og megetsigende blikkontakt, at billetter, det var det vi trengte. Ingen respons. Etter flere tilnærmelser av samme sort mot flere boblejakkekledde menn i 40-årene, begynte vi å spørre direkte. Fortsatt ingen respons.

En sak å merke seg når man kjøper billetter på svartebørs i tidligere sovjetokkuperte stater er det relativt høye spenningsnivået mellom potensielle kjøpere og potensielle selgere. Vi merket ganske fort at adrenalinet begynte å stige, og ikke helt ubegrunnet, skulle det vise seg, for etter en tur rundt til inngang A og fortsatt tre billetter i minus, kom politiet. De kontrollerte et par boblejakker ute på parkeringsplassen, og vi beveget oss rolig tilbake mot inngang B. Nå hadde vi snart spanet rundt hallen i halvannen time, og lurt på hvilke av de svært tvilsomme typene som virkelig solgte billetter. En fyr med blanke øyne og godt humør stod og ropte høyt ut noen latviske gloser mot de som kom på konsert. Han veivet mye med armene, og sa tilsynelatende morsomme ting, for konsertdeltagerne humret i skjegget av ham når de passerte. E. hadde etter hvert tatt på seg det mest analytiske ansiktsuttrykket han kunne tenke seg, og jeg prøvde på noe av det samme.

K. var ganske lei nå, og det var hun ikke alene om. For med tre sett dypfryste tær og tre begynnende forkjølelser var det slett ikke lett å holde motet oppe. Ikke hadde jeg lue engang. Og klokken nærmet seg konsertstart. Etter bomtur nummer femten, og fortsatt ingen billett, begynte vi å ane dynamikken i billettsalget. Og vi hadde minst to ulemper: punkt 1: vi kunne ikke latvisk, og punkt 2: vi så ganske duste ut der vi stod og ikke forsto hva vi skulle gjøre med det. Jeg nærmet meg den glade, ropende latvieren og spurte om han solgte billetter. – Nei, svarte han smilende. Men han var full og positiv, og vi hadde fått oss en venn. Latvieren trengte en billett til seg selv, og en til kameraten sin. Etter litt roping på latvisk mot folkene som kom, viste det seg at det var en smal sak. Men han gav seg ikke der, for selv i mange minusgrader og med to billetter i lommen, var han parat til å hjelpe og kom tre blåfrosne norskinger til unnsetning. Han hadde for lengst vært i kontakt med den russiske mafiaen som stod litt lenger borte på parkeringsplassen, de som solgte billetter til 50 lat, altså svimlende 500 kroner, men det var altfor dyrt, mente han. Og nå ropte han ord som selv for et utrenet øre kunne identifiseres som ”nordmenn” mot folkene som kom mot konsertarenaen. Folk lo, og vi ante ikke hvorfor. Men han var vår mann.

Etter ti minutter fikk han tak i den første billetten til oss for lusne 30 gærninger, altså rundt 300 kroner. Den tilfalt meg. One down, two to go. Ti minutter til gikk, og vår kjekke og påseglede venn klarte å kapre enda en billett til oss, denne gangen til E., og til samme pris. Nå var vi i gang. Og med tanke på at den ordinære prisen i Oslo Spektrum lå på nesten den dobbelte, var E. og jeg rimelig fornøyde med fangsten så langt. Men K. var kald og motløs, hun kikket på klokken og hadde nesten resignert. Hun var nesten klar for å ta fatt på hjemturen. 20 minutter til konsertstart.

Fem minutter til gikk. En dame kom bort til oss.
- Do you have tickets? spurte hun.
- No, we need tickets, svarte jeg.
- Yes, yes, yes, repliserte hun, - I have one ticket, but I can`t go myself. Do you want to buy it?
- Maybe, svarte jeg, en anelse skeptisk, men optimistisk. Damen smilte til venninnen sin.
- That`s great, sa hun, og fortsatte med en sterk latvisk aksent: - But I must warn you, it`s veeeery expensive.
- Okei, kom med prisen, da, svarte vi, på et enda mer stotrende engelsk. Hun begynte å tegne og vise med fingrene i luften:
- Threee, zeeero, forklarte hun, sakte og pedagogisk, mens hun først tegnet et tretall og så et nulltall i luften foran oss. – Threeee, zeeero, that`s thiiiirty, presiserte hun enda en gang, så sakte hun kunne. Jeg tittet bort på E., der han stod, med stenansikt for anledningen, mens han strevde med å holde latteren inne. - Dette kan vi vel strengt tatt takke ja til, sa jeg så diplomatisk jeg bare kunne, og både K. og E. nikket anerkjennende og alvorlig, tydelig tynget av hvor dyrt vi faktisk syntes det var.
- It`s okey, svarte jeg, og damen virket like overrasket og begeistret som vi var lattermilde. Vi avsluttet det man kan kalle en klassisk vinn-vinn-situasjon, og fikk siste billett.

Vår Personal Jesus hadde drukket tett av en spritflaske under hele seansen, og smilte bredere enn noensinne nå. Han ønsket oss lykke til, vi takket pent for hjelpen, og beveget oss begeistret inn i varmen. Det var naturligvis bare et spørsmål om tid.

Av Ane Emilie Sangnes