I år ble det forbudt for latvierne å minnes sine kjære som falt under krigen. Det ble for mye bråk ut av det.

Flere politifolk enn sivile, og om mulig enda flere pressefolk både fra inn- og utland har samlet seg på den store Rådhusplassen i Rigas gamleby denne vårdagen. Kameraer, mikrofoner og båndopptakere med sine respektive eiere flyr hit og dit som en flokk fugler. Får én øye på noe, skiftes retning og resten av flokken flyr etter. Det er et nesten komisk syn. Spesielt siden det ikke skjer det helt store.

Falt for Hitler
Allerede kvelden i forveien ble det satt opp høye gjerder i stor omkrets rundt det kjente frihetsmonumentet, og horder av politi var på spredt rundt i byens gater hele natten igjennom. En skulle tro at det som ventet neste dag var voldsomme demonstrasjoner, slåsskamper og tåregass. Det vi får er en liten gruppe av unge med flagg og ropert samt en del eldre med blomster i hånden. Sistnevnte for å minne sine kjære som falt for tyskerne under 2.verdenskrig da latvierne, under tysk okkupasjon, ble tvangsinnskrevet i SS. Målet er å gå i samlet flokk mot frihetsmonumentet for å legge ned blomster, tradisjonen tro. Men politi, gjerder og myndigheter hindrer demonstrantene i å komme noen vei. I år ble det nemlig bestemt at latvierne ikke fikk lov til å markere minnedagen.

Spent politisk situasjon
Salvis Áre er en av dem som valgte å stille opp tross forbudet. Sammen med fire kompiser står han midt på plassen og ser ganske rådvill ut. En holder en bukett blomster i hånden.
- Vi ønsker å legge ned blomster på frihetsmonumentet i respekt for våre besteforeldre som falt under krigen, forteller Áre.
Hvorfor forbyr myndighetene i et demokratisk land en slik markering?
- Det er første gang at denne markeringen forbys, og tidligere år har det heller ikke blitt satt opp gjerder for å hindre store folkeansamlinger. I år er det valg og for tiden en noe spent politisk situasjon i landet vårt. Ulike grupper har et stort behov for å bli sett, og myndighetene er vel redd for at det, som tidligere år, vil det bli bråk mellom disse gruppene, forklarer Áre.
- Problemet er ikke de gamle enkene med blomster, men nynazister som de siste årene har benyttet anledningen til å fremme sin sak og nærmest gjort dagen til sin egen. Det er klart det blir bråk og sammenstøt av slikt.
Kompisen Daimis skyter inn.
- Det er dessuten kommet bombetrusler fra russerne i år. Russere i betydningen kommunister på den ytterliggående venstresiden, understreker han.

Plutselig høres høylytte rop, det er tydeligvis opptøyer på gang. Horder av politi løper fra sine pent oppstilte rekker og over plassen for å hjelpe sine kolleger. Det viser seg at en gruppe av de mest ivrige demonstrantene prøver hardt og illsint å komme seg ut av den innestengte situasjonen de er havnet i. Roping, småslåssing og kameraer i et kaos uten like. Det er tydelig mye sinne og engasjementet både fra den ene og andre kanten, latvierne har tross alt en nærere historie enn oss.

Dårlig PR
I skyggen av det hele står en stor gruppe med ungdommer, de fleste kledd i skinnjakker og med tørkler som dekker ansiktene. Det er ikke lett å få russer-latvierne i tale. Flere snur seg vekk når de ser kamera, sier de ikke snakker engelsk, og gir tydelig uttrykk for at de ikke ønsker å snakke med journalister. Bare 17 år gamle Pavel prater villig vekk på sitt haltende engelsk, med god hjelp fra venner. Han mener bombetrusselen er myndighetenes offisielle grunn til forbudet, mens den egentlige grunnen er frykt for dårlig PR overfor resten av Europa.
- En minnedag som utenfra kan se kan se ut som en hedring av nazismen er ikke det Latvia ønsker at Europa skal forbinde med landets svar på demokrati, forteller han..
Hvorfor er dere her i dag?
- Vi er imot at Waffen SS skal gå til Frihetsmonumentet vårt. - Noen av dem ønsker selvsagt bare å minnes sin mann eller bror som falt i krigen, som alle de eldre damene som dere ser rundt om. Men vi mener likevel at alle de som demonstrerer i dag er mer eller mindre tilhengere av SS.

Det er gått noen timer, og ting begynner å roe seg. En rekke demonstranter kastes inn i en politibil. Resten av dem innser at det ikke lenger er noe poeng i å prøve å komme forbi politi og gjerder. Det er i hvert fall ikke verdt å tilbringe en natt i cellen for. Ved å stille opp har de i det minste vist sin støtte, enten det er til den ene eller andre siden. Sammen med de gamle enkene og deres fargerike buketter, tusler de hjemover med en kanskje noe svekket tro på demokratiet.

TEKST: HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO: EIRIK HELDAL