Macbeth er høstens drama på Den Nationale Scene. – Jeg ønsker ikke lage noen rammer, målet er at publikum kan tolke fritt hva de ser, sier hovedrolleinnehaver Marianne Nielsen.

Macbeth er William Shakespeares mest kjente drama, og omhandler ondskapen i mennesket. Selv om stykket ble skrevet for 400 år siden, i 1606, engasjerer det nok til at teatrene setter det opp, og publikum kommer for å se. Macbeth slik det er satt opp på Den Nationale Scene denne høsten har bevart mye av originalen. Forskjellene er at heksene som gir Macbeth spådommen om at han en dag skal bli Skottlands konge er gjort om til ravner. I tillegg er det lagt til en drømmescene ved begynnelse og slutt, og kjønn på rollene er byttet om på mange av karakterene.

Intervju med Marianne Nielsen

– Jeg tror Shakespeare ville vært positiv til denne oppsetningen, sier Marianne Nielsen som spiller hovedpersonen selv, Macbeth, denne høsten, – Dessuten. Enhver dramatiker er vel glad for oppmerksomhet, legger hun til spørrende.
Det er ikke dermed sagt at publikum nødvendigvis tar i mot en oppsetning med glede.
– Hvordan tilfredsstille alle?
– Publikum kan være alt fra veldig konservative til å nesten forlange endringer. Men et stykke vil alltid endres, fordi skuespillere tolker roller ulikt. I Macbeth var det for eksempel viktig for meg å få fram situasjonen, ikke nødvendigvis selve mannen.

Kjønnsskifte
Mange av kjønnene er skiftet i denne oppsetningen, noe som har fått mye omtale i media. Marianne Nielsen spiller Macbeth og Jon Bleiklie Devik spiller Lady Macbeth. I tillegg er kjønnet til skuespilleren et annet en det man kan vente fra teksten til Macbeth.
– Dette var hovedgrunnen til at jeg sa ja til rollen, sier Nielsen. – Å få lov til å spille en så stor rolle som kvinne i 40- årene er stort. Det finnes ikke mange store kvinneroller der ute, spesielt ikke i drama, og helt ærlig begynner jeg vel å bli litt gammel for enkelte av de uansett. Men hadde jeg fått sjansen hadde jeg gjerne spilt Lady Macbeth også.
– Hvorfor ikke ta det helt ut, og la det bli en dronning?
– Det tror jeg hadde blitt for mye arbeid, for mye endring, for krevende, sier Nielsen. Men var ikke rollene i utgangspunktet kjønnsløse? Man må tenke på at på Shakespeares tid var det kun menn som spilte i teateret. Dessuten gror rollen under hele oppsetningen, kanskje er det man som publikummer la vekt på under premieren, blitt noe ubetydelig ved siste forestilling. Kanskje slutter man å legge vekt på dette punktet.

Tungt drama
Macbeth er Shakespeares kanskje største drama. Stykket omhandler ønsker om makt og ondskap. Hovedpersonen er særs usympatisk, og drives av ønsket om en dag å bli konge, uansett hva det måtte koste.
– Hvordan kan dette engasjere i dag, på samme måte som da det ble skrevet for 400 år siden?
– Et drama som dette krever mer av publikum, man sitter igjen med en annen følelse. Spesielt Shakespeare som skrev så billedlig, det kreves litt for å tolke han, både for meg som skuespiller og fra publikum. Budskapet det vil aldri forsvinne, eneste endring er hvordan man oppfatter det. Teateret, kulisser, skuespilleres tolkninger alt styrer, slik kan man engasjere om og om igjen, gjennom ulike tidsepoker.
– Hvordan kan man involvere publikum i hans tanker?
– Når jeg var yngre ville jeg bli billedkunstner, dette hjelper meg i dag til å forme roller. Mitt mål er bare å fortelle deler av historien, resten må publikum tenke seg til selv. Det er krevende å spille sånne følelser, kanskje mest fordi man selv ikke har så mye vondt inni seg som han hadde. Macbeth var egentlig en sympatisk person, men spådommen om makt sådde noe vondt inne i han. Drevet av sin Lady står de begge til slutt på kanten av stupet. Valg en tar slår alltid tilbake på en selv, det er noe alle i alle tidsaldere kan relatere seg til tror jeg.

Drømmeaspektet
Like stor oppmerksomhet som kjønnsrolle byttet, har sovescenen i begynnelsen og slutten av stykket fått. Der Marianne Nielsen til slutt våkner opp som en moderne kvinne i samtiden, i stedet for som mann.
– Hva er det meningen at publikum skal sitte igjen med etter å ha oppservert dette?
– Hva meningen med dette er må publikum vurdere selv. Kanskje ikke alle får noe ut av det, men de som gjør det vil forhåpentligvis sitte igjen med noe etterpå. Jeg ønsker ikke gi publikum noe fasitsvar på hva meningen med det er. Teateret er jo en drømmeverden der assosiasjoner er viktig. I Macbeth er det for eksempel ingen klar tidslinje, det er som et drømmespill i en ikke tid i stedet for.
– Hva har Macbeth gitt deg, og hva håper du det har gitt andre?
– Macbeth er en rolle man ikke kan si nei til, det er en kjempeutfordring. Verseformen, karakterene, det mektige språket alt tiltaler meg! Jeg har lært masse, som jeg tar med meg videre inn i mitt neste prosjekt som er Bikubesong. Jeg håper jeg har gjort Macbeth på en best mulig måte, som gir publikum noe de kan ta med seg videre. Jeg har prøvd å få fram hvordan teksten har vokst inni meg, og jeg håper den kan vokse inni andre også. Om jeg har fått det til må nesten hver enkelt komme å se og bedømme selv.

Intervju med Keld Hyldig

– Dersom Den Nationale Scene ikke klarer bryte med forventningen til sitt konservative publikum, vil de ikke klare utvikle seg kunstnerisk, hevder førsteamanuensis Keld Hyldig ved seksjon for teatervitenskap.

Teaterstykker blir skrevet inn i en samtid, selv om denne ikke trenger prege stykket. De fleste teateroppsetninger blir med bakgrunn i dette ofte forandret i forhold til tekstens utgangspunkt. Dette appellerer i ulik grad til publikum, uavhengig av alder og sjanger.
– Er det mulig at den kunstneriske frihet går for langt?
– Nei, definitivt ikke, ikke i prinspippet i alle fall, legger Keld Hyldig til. – Men det er viktig å være bevisst valgene man tar. Holdningen og viljen man legger i produksjonen må begrunnes, ellers blir det meningsløst. Tekstene må tas på alvor, og man må være kunstnerisk bevisst i de endringene man foretar.
– Kan tekstenes budskap forsvinne i den kreative prosessen?
– Dersom man er bevisst det man gjør, kan meningen og betydningen endres og framstilles ulikt. Regissør og skuespillere må spørre seg hva de ønsker at publikum skal oppfatte, og hvordan man best kan formidle dette. Tar man hensyn til dette, vil det budskapet man ønsker alltid komme fram.

Kjønn og ondskap
Høstens Macbeth-oppsetning på Den Nationale Scene har bevart mye av det originale, men det er lagt til noen nye elementer. Kjønnsbytter og drømmescener har blitt beskyldt for å ta fokus vekk fra de mørke sidene i stykket.
– Kan disse endringene rettferdiggjøres?
– Etter å ha sett denne versjonen av Macbeth spør jeg meg hvorfor instruktør Olof Lindqvist, har tatt sine kunstneriske valg. For meg ser det ut som et ”postmodernistisk påfunn”, men jeg spør meg hva ideen bak er. Sjangerblanding mellom det komiske og det tragiske som her har jeg ingenting mot, men det må være en kunstnerisk bevissthet rundt hva og hvordan man gjør dette.
– Synes du Macbeths mørke sider kommer fram på en klar måte i denne oppsetningen?
– Egentlig ikke! Skuespillerprestasjonene er gode, men slik ”kjønnsbyttet” framstår sier det ingenting, og det bidrar heller ikke til å belyse det dypt alvorlige ondskapstemaet i stykket. Kjønnsbyttene framstår til tider som et dragshow med referanser til absurdisme og klovneri. Det dypt tragiske og alvorlige i stykket, ondskapens rot i mennesket, vannes ut til likegyldig underholdning som jeg tror de færreste lar seg underholde av.

Språklige effekter
Shakespeare skrev Macbeth for 400 år siden, det er skrevet i en verseform med sterke bilder og metaforer.
– Når dette språket fremdeles publikum?
– Shakespeares stykker med denne rytmiske talemåten kan være utrolig vakre. Den oversettelsen Den Nationale Scene har benyttet ligger tett opp til et slikt arkaisk språk. Dette står i kontrast til den tidsblandingen dekorasjoner og kostymer framviser. Det behøver ikke være noe galt i å blande, det er en vanlig måte for tiden å behandle eldre tekster på ved teatrene. Men i denne oppsetningen, forsvinner budskapet om det onde i mennesket bort i absurde og komiske virkemidler.

Selv om klassikerne spilles regelmessig ved teatrene, gror det også fram mange stykker i samtiden.
– Kan det dras en skillelinje mellom de klassiske og samtidens teaterstykker?
– Både ja og nei, nye teatertekster utvikles både på grunn av tradisjoner og gjennom nyskapning. Jon Fosse er en moderne forfatter som skriver med rot i det tradisjonelle, samtidig som han er nyskapende. De siste 25 årene har det vokst fram en ny type teatertekster hvor roller og klare rammer ikke alltid er definert. Dette gir teateret mulighet til å eksperimentere, og frihet rundt hvordan de ønsker å benytte tekstene. Eksempler på dette finner vi hos den tyske dramatikeren Heiner Müller, og norske Finn Junker og Cecilie Løveid.

Konservative publikummere
Den Nationale Scene har slitt med oppslutningen, og Macbeth har heller ikke blitt den publikumssuksessen de hadde håpet. Med kun 26 prosent dekning ved store scene.
– Hva kan være grunnen til at teateret her i byen har lave besøkstall?
– Teaterpublikumet kan for enkelhets skyld deles opp i tre kategorier, de som vil underholdes, de som er der på grunn av det kunstneriske og de konservative som kommer for å få bekreftet bestemte holdninger, og derfor vil de helst se det samme om og om igjen. Jeg mener at en god del av publikumet her i Bergen havner i den konservative kategorien, noe som kan virke hemmende på den kunstnerisk utviklingen til teateret.

– Tror du Bjarte Hjelmeland som blir ny teatersjef ved Den Nationale Scene i 2008, kan trekke flere bergensere til teateret?
– Bjarte Hjelmeland har som skuespiller ”vokst opp” ved Nationaltheatret og er derfor mest sannsynlig sterkt bundet til de tradisjonene Nationaltheatret eksponerer. Jeg tror og håper likevel at han er åpen for samarbeid og eksperimentering med teatermiljøet utenfor institusjonen også, noe han har gitt uttrykk for. Nåværende teatersjef Morten Borgersen har vært veldig åpen i forhold til disse frie miljøene, og gitt de spillerom på teateret. Noe Borgersen ikke har høstet nok kreditt for. Den Nationale Scene er offentlig finansiert, og det mener jeg forplikter teateret til å holde en kunstnerisk standard som kan måle seg både nasjonalt og internasjonalt. Den Nationale Scene må fortsette samarbeidet med de frie gruppene, og holde seg oppdatert på hvordan teater utvikler seg internasjonalt. Hvis ikke er jeg redd for at Den Nationale Scene vil stagnere som et kunstnerisk uinteressant og provinsielt teater.

Skrevet av Ingerd Lene Nyheim