I flere av sakene i denne utgaven av Samviten blir ulike sider ved dette spørsmålet tatt opp. Både studenter, tidligere studenter og ansatte ved universitetet setter på forskjellige måter spørsmålstegn ved kunnskapsinnholdet i utdanningen.

Statsviterne Randi Hagen Eriksrud og Egil Steinsland jobber som kommunikasjonsrådgivere. Fra deres ståsted i det private næringsliv legger de i sin kronikk vekt på den praktiske, analytiske siden ved en samfunnsfaglig utdanning. De hevder at troen på fagkunnskap ved universitetet er så stor at den overskygger det som er viktig i arbeidslivet: samfunnsanalytiske evner og evnen til å formidle. I kronikken tegnes det delvis et bilde av universitetet som en forskerskole med et virkelighetsfjernt forhold til den kompetansen som etterspørres i arbeidslivet.

Det er flere grunner til å stille seg kritisk til en slik forestilling. Det er nettopp gjennom å nærme seg en snever problemstilling på en systematisk måte at man lærer seg å jobbe metodisk og analytisk. Et annet poeng er at vi for å bli i stand til å se helheten i samfunnet er avhengige av å avdekke det partikulære. Derfor spiller ”detaljkunnskapen”, og prosessen med å tilegne seg den, en viktig rolle i utviklingen av de ferdighetene som ofte etterspørres i arbeidslivet og som blir påpekt av Eriksrud og Steinsland. Det er også denne akademiske nysgjerrigheten, og grundigheten i omgang med problemstillinger, som må være universitets fremste merkevare i konkurranse med andre utdanningsinstitusjoner.

I denne sammenhengen er også debatten om innholdet i fagene viktig. Flere studenter har stilt seg kritiske til det faglige innholdet i innføringskurset SOS 101, og da først og fremst til mangelen på ”klassisk” sosiologisk teori, som de forventet å lese på et slikt kurs. Det er positivt at studentene engasjerer seg i det faglige innholdet i kursene, og er seg bevisste fagenes grenser. En slik kritisk sans må dyrkes frem slik at grunnlaget for viktige prinsippdebatter både i sosiologien og andre fag alltid er til stede.

I dagens Norge mangler det ikke på mer praksisrettede alternativer til en universitetsutdanning. Derfor er det viktig at universitetet rendyrker sin egenart og jobber for å kombinere metode og teori, ontologi og epistemologi, på en hensiktsmessig måte i spenningsfeltet mellom akademia og arbeidsliv. Med fagkunnskap basert på forskning, og forskende studenter, som et selvfølgelig utgangspunkt for et masterprogram.