Kald høst. Varme toner. I oktober kom verdensmusikken til Bergen.

Foto: Adeline B. Landro

Årets verdensmusikkfestival gikk av stabelen for andre gang, fra 21. til 28. oktober. Ulike toner trommet sammen i regi av Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) og Internasjonal Uke (IU).

Nyskapende og mangfoldig
Temaet for årets festival er det omskiftelige. En rekke artister med røtter i innvandrermiljøene er representert, sammen med artister fra ulike land. Festivalens hovedmål er å vise hvordan norsk kultur berikes gjennom innvandring. Rent kunstnerisk har festivalen som mål å være nyskapende, og tiltrekke seg et ungt publikum.

– Det ligger mye arbeid bak denne festivalen, ettersom festivalen er helt fersk. Det er en viktig festival innenfor målene BIKS jobber for, som er å formidle den internasjonale kulturen som finnes i Norge, forteller Tijan Jallow, årets festivalsjef.

En kan vel heller ikke påstå at verdensmusikk er godt representert i Bergen, spesielt sammenlignet med andre musikksjangere som rock, jazz og disko, som alle har egne etablerte spillesteder.

– Hadde det ikke vært fint med et eget spillested for verdensmusikk?
– BIKS samarbeider med ulike spillesteder, og da spesielt Verftet, men vi har ikke noe mål om å etablere et eget sted selv enda. Vi tar kontakt med de forskjellige miljøene og det fungerer bra, fortsetter Jallow.

Åpen bås
– Så til tusenkronersspørsmålet. Hva er egentlig verdensmusikk?
– Bruken av begrepet begynte nok på midten av 80- tallet, da markedet prøvde å definere en ny type musikk som ikke falt inn under noen annen kategori. Det var populærmusikk fra sør, som ikke var etnisk, men en blanding av etnisk og noe nytt, forteller Jallow.
– Og så har begrepet bare blitt værende, uten at vi har fått noen ny spesifisert kategori på alle de ulike musikkformene som kommer inn under begrepet.

Verdensmusikk blir altså brukt for å beskrive mikset musikk, en miks som ikke kommer inn under annen kategori. Men noen ganger kan det virke som om vi i den europeisk-vestlige verden har en tendens til å putte litt vel mye inn i denne kategorien.
– I Senegal, som er Youssou N’Dour sitt hjemland, er hans musikk velkjent som Mbalax, som er en egen sjanger for den typen musikk N’Dour spiller, og ikke verdensmusikk, forteller Jallow.

Er det vi som ikke lærer oss alle de ulike sjangrene som allerede er der ute, for å beskrive andre typer musikk enn den vi er bekjent med? Men i stedet setter oss vi oss inn i de andre etablerte sjangrene, for så å putter dem inn i Verdensmusikksjangeren.

Mbalax eller verdensmusikk, takk for en fin og annerledes festival!

Arabiske trommetradisjoner og senegalesisk hip hop

– Festivalen gir oss sjansen til å utveksle musikk og hilse på musikere man før bare har snakket med på nett, forteller Rudi Bakken, bandmedlem i Forza.

Forza er en trommegruppe med innslag av gitar, fele, sang og piano. Men det er de ulike trommeinstrumentene som bygger opp musikken. Dette kan være alt fra tradisjonelle håndtrommer til bækkalokk og hjulfelger. I Forzas ånd kan nemlig alt trommes på. I bandet er fem ulike nasjonaliteter representert.

Fritt spillerom
Rudi Bakken er en slags organisator for gruppen og spiller selv piano og trommer.
– Er det verdensmusikk dere spiller?
– Musikken vår faller nok inn i den kategorien, men det er ikke så nøye for oss. Vi blander kulturelle stilarter, så identiteten vår blir litt Irak, litt Norge, litt Balkan og så videre, forteller han.

– Men trommingen er vel basert på visse trommetradisjoner?
– Ja, den er i stor grad bygget på klassisk arabisk tromming. Men vi henter også inspirasjon fra spansk og marokkansk tromming. Det er vår base. Men vi kan like gjerne hive på noe rap, salsa eller latin, sier Bakken og poengterer at han synes det er helt greit å være sjangerfri.

– At artistene kommer fra så mange land, og tar med seg sine spilletradisjoner, gjør det også mer ekte. Det er ikke bare et forsøk på å spille på ulike tradisjoner. Vi kommer jo faktisk fra ulike tradisjoner, legger han til.

Bergens verdensmusikere
– Det er ikke så mange nordmenn i gruppen, så hvordan er egentlig miljøet for denne typen musikk i Bergen?
– Det er ikke så stort, men det finnes. Det ulmer under overflaten. Derfor er en festival som denne helt på sin plass. Her får vi vist oss frem, men Bergen har veldig mange dyktige verdensmusikere, både afrikanske, latinamerikanske og arabiske, sier Bakken som tror miljøet vil komme mer frem etter hvert. Per i dag er det ikke så mange steder i Bergen hvor en kan høre verdensmusikk, men det har Forza planer om å gjøre noe med.

Festivaler som denne skaper også bedre og bredere kontakter og nettverk på tvers av landegrensene.
– En slik festival gir mulighet til å utveksle musikk og treffe musikerne en bare har truffet på nettet tidligere, som for eksempel den senegalesiske hip hop bandet Wagëblë. Det er kanonviktig at vi kan møtes og utveksle erfaringer, avslutter en fornøyd Bakken.

Et loftsrom på Kvarteret. Klokken er halv to, natt til torsdag. Vi får et eksklusivt intervju med Wagëblërne fra Senegal, som er på norgesturne.

Guttene Eyewitness aka Mohammed Lamine Kandji, Waterflow aka Papa Moussa Lô og DJ Icare aka Filippo Lafranchi har både konserter og musikkverksteder på programmet under sitt norgesbesøk. I Oslo har de produsert plate med hip-hop ungdom og i Bergen har de hatt skolekonserter i Åsane og i Loddefjord.

Europeiske utfordringer
På verkstedene de holder er det både musikkmiks og samfunnsdebatt på programmet.
– Det er viktig at folk forstår at hip hop kan mikses, begynner Eyewitness.
– Og å diskutere samfunnsproblem, legger han til.
Gjennom diskusjoner og relasjoner med ungdom fra forskjellige steder, formidler Wagëblë situasjonen fra sitt hjemland. Men de bringer også med seg hjem et budskap til sine egne ungdommer, om at samfunnsproblemer finnes overalt, også i Europa.

Wagëblë kommer fra ghettoen i Thiaroye, en av de fattige forstedene til hovedstaden Dakar. Ordet Wagëblë betyr på Wolof nettopp ”å komme fra ghettoen”. Waterflow og Eyewitness har lenge holdt på med rap, men det var først i 2003, i møte med norske Dj Fred Røssel, at det ble cd av det, da Rap New Generation kom ut. Siden har det kommet enda en cd, Sénégal (2005) med Dj Icare.

Voksende hip hop miljø
– Hvordan er hip hop miljøet i Senegal?
– “When you play in Senegal the crowd can be really big!” sier Eyewitness. Hip hop er på vei opp i Senegal for tiden. Bare på noen få år har miljøet vokst seg stort og det er for tiden rundt 150 profesjonelle grupper i landet, men dette tallet representerer bare de som har gitt ut cd på feltet. Tallet på undergrunnsartister er usikkert, men Waterflow snakker om tre-fire tusen.
– Men utstyr er et problem, derfor finnes det få Dj-er, forteller Eyewitness. De håper å kunne gjøre noe med dette ved å bringe mer utstyr til miljøet. Slik kan det bli lettere å holde konserter, og få andre artister frem i lyset.

Men musikken er populær, og flere og flere hører på hip-hop, både bestemødre og de yngste barna.
– Musikken vår representerer folket, forteller Eyewitness. De er ”The voice of the voiceless Dakar”, og bruker begrepet Gëblëment for å uttrykke sin filosofi, nemlig å være tro mot seg selv og mot sine omgivelser.

Budskapet kommer innenfra
Mens Eyewitness er folkets øyevitne, er gruppens poet Waterflow den som har det politiske ansvaret.
– Hvordan er det med ytringsfriheten i Senegal, kan det være et problem å få publisert budskapet?
– Det er bedre nå, etter vi fikk ny president i 2000, mener Waterflow. Presidenten innser at Hip Hop har makt, derfor er det ikke mulig å stoppe oss, forteller han videre.

– Hva er deres viktigste budskap til folket?
– Det vi har inni oss. Energien. Det er det viktigste. Så kommer situasjonen i landet vårt. Før vi kan si at dette er bra, dette er dårlig og så videre, må vi forandre måten vi handler på. Først da kan folk forstå hva vi mener, er Eyewitness og Waterflow enige om.

– Mange fra deres musikksjanger, har en tendens til å synge om bitches, motherfuckers og mindre kvinnevennlige begreper. Hvilke meninger har dere om det?
– Vi har ikke denne type utdanning. Senegal er et fattig land, men foreldrene våre lærer oss ikke et negativt kvinnesyn. Vi har respekt for våre mødre, og vil ikke at folk skal si dårlige ting om dem. Vi snakker om virkeligheten, men på en positiv måte, sier hip hop trioen som poengterer at det viktigste er å være positiv og å være tro mot seg selv og sine omgivelser. Gëblëment!

“When you struggle, have in mind you are not the only one. Think about that there are others who struggle more, who live a worse life than you!” - Wagëblë.

Av Live Berge Iden