I et kvotesystem fastsetter myndighetene den totale utslippsmengden av klimagasser som nærmere angitte virksomheter har lov til å slippe ut i en viss periode. Kvotene tildeles så gratis til virksomhetene og/eller de auksjoneres ut til høystbydende. For å oppnå utslippsreduksjoner er det viktig at den totale kvotemengden settes lavere enn det totale forventede utslipp fra virksomhetene.

Også andre klimagasser enn CO2 kan inkluderes i et kvotesystem. Siden alle klimagasser har forskjellig oppvarmingseffekt bruker man klimagassenes GWP-verdi som en felles ”valuta”. Denne felles måleenheten betegner CO2-ekvivalenter. CO2 har en GWP-verdi på 1, mens N2O har en GWP-verdi på 310. Ett tonn N2O gir dermed 310 CO2-ekvivalenter, noe som igjen tilsvarer 310 kvoter.

Virksomheter omfattet av kvotesystemet må hvert år innlevere en rapport med dokumentasjon for utslipp det foregående året og kvoter tilsvarende utslippene. Har noen hatt høyere utslipp enn tildelt kvotemengde, må de kjøpe kvoter i markedet. Virksomheter som har redusert sine utslipp, kan tilsvarende selge sitt overskudd av kvoter i markedet.

Et velfungerende kvotesystem med fritt omsettelige kvoter stimulerer på den måten til kostnadseffektive løsninger ved at utslippsreduksjonene gjennomføres der de er rimeligst.

Kvotesystemet i den første perioden 2005–2007 omfatter CO2-utslipp fra følgende bransjer:

• Energianlegg (over 20 MW)
• Raffinering av mineralolje
• Røsting og sintring av jernmalm
• Produksjon av støpejern og stål
• Sement og kalkproduksjon
• Glass, glassfiber og keramiske produkter

Utslipp fra forbrenning av fossilt brensel belagt med CO2-avgift og CO2-nøytralt brensel (bioenergi) omfattes ikke av kvotesystemet i denne perioden. Heller ikke CO2-utslipp fra forbrenning av kommunalt avfall og farlig avfall i energianlegg er kvotepliktig. I alt 48 bedrifter er inkludert i det norske kvotesystemet i første periode. Utslipp fra disse bedriftene står for mellom 10 og 15 prosent av det totale norske klimagassutslippet.

Fra og med 2008 utvides det norske kvotesystemet. Målet er at Norge i ”Kyotoperioden” – perioden 2008-2012 - skal bli en del av EUs kvotesystem. Da vil også CO2-utslipp fra treforedlingsindustrien, kunstgjødselproduksjon og offshore petroleumsvirksomhet bli inkludert. Prosessutslipp av N2O fra kunstgjødselproduksjon blir også inkludert. Utslipp fra forbrenning av CO2-nøytral brensel og kommunalt avfall og farlig avfall i energianlegg vil fortsatt være unntatt kvoteplikt. Antall kvotepliktige virksomheter vil trolig stige til over 100 i neste periode, og klimagassutslippet fra disse virksomhetene vil utgjøre ca 40 prosent av Norges totale utslipp.

I perioden 2005 til 2007 har EU og Norge hatt to separate systemer for kvotehandel. Fra 2008 skal Norge bli en del av EUs kvotehandelssystem. Da vil kvoter utdelt av nasjonale myndigheter innenfor EU også være gyldige i Norge (forkortet EUA-kvoter).

Ved at EUs kvotehandelsdirektiv gjøres gjeldende i Norge er det nødvendig å endre deler av regelverket i det norske kvotesystemet. Blant annet utvides omfanget av kvotepliktige virksomheter og reglene i klimakvoteforskriften knyttet til register, overvåkning og rapportering av kvotepliktige utslipp må justeres.

I det norske kvotesystemet for perioden 2005–2007 opereres det bare med kvoter tildelt gratis av myndighetene til kvotepliktige virksomheter. Fra 2008 skal Norge bli en del av EUs kvotehandelssystem. Da vil kvoter utdelt av nasjonale myndigheter innenfor EU også være gyldige i Norge (forkortet EUA-kvoter).

Fra 2008 vil det også være mulig å handle med kvoter opprettet under Kyotoprotokollens fleksible mekanismer. Kvoter generert under ulike mekanismer og prosjekter angis i ulike kategorier. For eksempel benevnes kvoter fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) som certified emission reductions (CER-kvoter). Kvoter som følge av skogprosjekter i industriland benevnes som removal units (RMU-kvoter) og kvoter generert fra utslippsreduserende prosjekter mellom to industriland benevnes som emission reduction units (ERU-kvoter).

Felles for alle kvotetypene er at én kvote, enten det er en CER-, RMU-, ERU- eller EUA-kvote, tilsvarer utslipp av ett tonn CO2.

CDM er en forkortelse for Clean Developement Mechanism. På norsk kalles det for Den grønne utviklingsmekanismen. Denne ordningen er en av Kyotoprotokollens tre fleksible mekanismer.

CDM innebærer at industriland med forpliktelser under Kyotoprotokollen investerer i prosjekter som bidrar til reduserte klimagassutslipp og en bærekraftig utvikling i et utviklingsland uten forpliktelser. Private selskaper og organisasjoner kan også investere og gjennomføre slike prosjekter i u-land. For å bli godkjent som et CDM-prosjekt må visse kriterier oppfylles, blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt realisert uavhengig av CDM-mekanismen. Prosjektplanen må også kontrolleres av en uavhengig tredjepart før den kan godkjennes av styret for CDM (CDM Executive Board). Når prosjektet er påbegynt skal det overvåkes og godkjennes av et uavhengig organ. Dette organet kontrollerer at prosjektet gir målbare, reelle utslippsreduksjoner i samsvar med den godkjente prosjektplanen. CDM Executive Board utsteder deretter CER-kvoter til de(n) investerende parten(e) på vegne av u-landet. Antall CER-kvoter som utstedes tilsvarer antall tonn som prosjektet reduserer klimagassutslippet med.

CER-kvotene kan brukes av investorlandet til å møte deler av sine utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Også kvotepliktige virksomheter i EU kan bruke CER-kvoter til å gjøre opp for inntil 10 prosent av sine kvotepliktige utslipp under EUs kvotehandelssystem. Det er ennå ikke bestemt hvor stor prosentandel CER-kvoter kan utgjøre for kvotepliktige virksomheter i Norge.

Fram til sommeren 2007 var det registrert over 700 CDM-prosjekter med en forventet utslippsreduserende effekt på nærmere 1000 millioner tonn CO2 innen utgangen av 2012. Mange nye prosjekter venter på godkjenning av CDM Executive Board.

I perioden 2008-2012 tildeles kvotepliktig landbasert industri gratis kvoter tilsvarende 87 prosent av gjennomsnittsutslippene fra energibruk i 1998–2001. Kvotepliktige prosessutslipp tildeles gratis kvoter tilsvarende 100 prosent av gjennomsnittsutslippene i 1998-2001. At det tildeles en høyere prosent gratis kvoter for prosessutslipp skyldes at det i liten grad er mulig å redusere disse utslippene uten å redusere produksjonen. Det er teknisk sett lettere å redusere utslippene fra energibruk, eksempelvis ved effektivisering eller overgang til fornybare energikilder.

Det vil ikke bli tildelt gratis kvoter til petroleumsinstallasjoner offshore. Denne sektoren må ut i markedet og kjøpe kvoter for å gjøre opp for sine årlige CO2-utslipp. Kvotene kan enten kjøpes på auksjoner som Staten vil avholde, de kan kjøpe kvoter i EUs kvotemarked eller de kan skaffe seg CER-kvoter gjennom å investere i CDM-prosjekter.

Totalt vil det tildeles kvoter tilsvarende ca 30 prosent av forventede utslipp fra kvotepliktige virksomheter i Norge. Dette innbærer at bedriftene i stor grad må belage seg på å kjøpe kvoter, noe som er i tråd med prinsippet om at forurenseren skal betale. Samtidig vil tildelingsmåten for gratiskvoter ta hensyn til utsatte virksomheter og distriktene.

Det legges opp til å fjerne CO2-avgiften for landbasert industri som får kvoteplikt i perioden 2008-2012. Det er imidlertid ikke avklart ennå om EØS-avtalens regelverk om offentlig støtte åpner for at CO2-avgiften for kvotepliktige virksomheter kan fjernes helt. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til endringer i CO2-avgiften i forbindelse med budsjettet for 2008.

Petroleumsinstallasjoner offshore betaler i dag en CO2-avgift tilsvarende 342 kroner per tonn CO2 for bruk av gass og 300/255 kroner per tonn for bruk av henholdsvis lett og tung fyringsolje. For disse installasjonene vil CO2-avgiften bli redusert, slik at den samlede utslippskostnaden med CO2-avgift og kjøp av kvoter blir videreført på tilnærmet dagens nivå.

Prisen på en klimakvote blir avgjort av markedet og bestemmes av tilbud og etterspørsel. Prisen vil blant annet avhenge av hvor mange kvoter som deles ut og hvor billig de kvotepliktige bedriftene klarer å redusere utslippene.

Kvoteprisen vil også påvirkes av hvordan Kyotoprotokollens fleksible mekanismer utnyttes (for eksempel Den grønne utviklingsmekanismen - CDM), samt prisutviklingen på verdens råvare- og drivstoffmarkeder.

All omsetning av kvoter i kvotesystemet registreres i et kvoteregister. SFT er administrator for det norske kvoteregisteret.

Kvoteregisteret inneholder konti opprettet av brukere og Staten. Alle virksomheter som omfattes av det norske kvotesystemet har fått opprettet en konto i kvoteregisteret av SFT. Privatpersoner, organisasjoner og andre foretak får opprettet en konto etter søknad. Gratiskvoter til de kvotepliktige virksomhetene deles ut på virksomhetenes konto i kvoteregisteret. Alle transaksjoner mellom to konti går via en sentral logg som sjekker og kontrollerer at overføringen er i henhold til EUs og Kyotoprotokollens regelverk.

I perioden 2005-2007 består kvoteregisteret av et enkelt manuelt system. Fra 2008 vil Norge ta i bruk et avansert elektronisk registersystem som oppfyller kravene fra EU og Kyotoprotokollen. Registeret blir tilgjengelig på internett og vil på mange måter framstå som en nettbank.

Grunnlaget for tildeling av gratiskvoter til fastlandsindustrien er bedriftens gjennomsnittlige utslipp i årene 1998 til 2001 – også kalt basisperioden. Kvotepliktige bedrifter etablert etter utløpet av basisperioden vil ikke få tildelt gratiskvoter. De må hvert år kjøpe kvoter i markedet for å gjøre opp kvoteplikten sin. Unntaket er nye gasskraftverk basert på CO2-rensing og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon. Disse vil få tildelt gratiskvoter.

Bedrifter tildeles kvoter for alle årene i perioden 2008-2012. Tildelt kvotemengde porsjoneres ut i fem porsjoner som utdeles 1. mars hvert år til bedriftens konto i kvoteregisteret. Dersom en bedrift legges ned midt i perioden vil ikke de gjenstående utdelingene finne sted. Kvoter som allerede er delt ut vil ikke kunne bli krevd tilbake. Denne nedleggelsesregelen innebærer at eierne av en bedrift som for eksempel legger ned virksomheten i juni 2008 får beholde kvotene som er delt ut for 2008, men ikke gratiskvotene for 2009, 2010, 2011 og 2012 som ennå ikke er utdelt.