Det har skjedd en dreining mot en mer medisinsk holdning til rusmisbrukere i det norske behandlingssystemet de senere årene. Fra å bli betraktet som klienter som skulle behandles av sosialarbeidere, betraktes nå rusmisbrukere som pasienter som skal behandles av et medisinsk hjelpeapparat.
Slik beskriver Astrid Skretting den viktigste endringen i det norske behandlingssystemet for sprøytemisbrukere fra 1990-tallet til i dag. Hun analyserer debatten rundt substitusjonsbehandling og den store veksten i antallet pasienter i LAR etter 2000, i lys av denne holdningsendringen. Endringen kommer også organisatorisk til uttrykk i rusreformen som ble innført i 2004. Skretting diskuterer i artikkelen om spørsmål knyttet til sosial velferd kan forsvinne ut av syne når sykdomsperspektivet blir dominerende.