B.innst.S.nr.II (1996-1997)
Innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1997 og om salderingen av statsbudsjettet medregnet folketrygden for 1997 og integrering av Statens Fiskarbank i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

2. Hovedtrekk ved den økonomiske politikken og utviklingen

2.1 SAMMENDRAG

2.1.1 Hovedlinjene i det økonomiske opplegget for 1997

       Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til saldering av statsbudsjettet for 1997. Omtalen av den økonomiske utviklingen bygger på opplysninger mottatt til og med 28. november 1996.

       Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. De viktigste oppgavene i årene framover er å skaffe arbeid til alle og å trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grensene naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil føre videre den økonomiske politikken som ble ført av regjeringen Harlem Brundtland og som ble trukket opp i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Norsk økonomi er inne i en kraftig konjunkturoppgang. Faren for overoppheting synes å være større nå enn da Nasjonalbudsjettet 1997 ble lagt fram. Dette har bl.a. sammenheng med at aktiviteten på en del områder er høyere enn tidligere antatt og at rentene har falt. En hovedutfordring for den økonomiske politikken i den nåværende konjunkturfasen er å bidra til at den sterke oppgangen ledes over i en økonomisk utvikling med stabil vekst, som bringer ledigheten videre ned, men uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. For å stabilisere den økonomiske veksten er det nødvendig med et stramt statsbudsjett for 1997.

       I opplegget for salderingen av budsjettet for 1997 har Regjeringen tatt utgangspunkt i at budsjettet ikke skal svekkes sammenliknet med forslaget i Gul bok. I tillegg foreslås det en viss innstramming i finanspolitikken gjennom økning i skatter og avgifter med sikte på å dempe den sterke veksten i det private forbruket.

       I det budsjettopplegget for 1997 som ble presentert i Nasjonalbudsjettet ble det særlig lagt vekt på følgende forhold:

       Forslaget til statsbudsjett for 1997 fra regjeringen Harlem Brundtland (Gul bok) hadde følgende hovedtrekk:

       Konjunkturoppgangen i norsk økonomi er fortsatt sterk. Det som foreligger av ny informasjon siden Nasjonalbudsjettet ble lagt fram i begynnelsen av oktober, tyder på at oppgangen er enda sterkere enn det ble lagt til grunn da. Vi er nå ved et veiskille, og det er flere faresignaler:

       De siste tallene fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) peker mot en sysselsettingsvekst på 60-65.000 personer fra 1995 til 1996, dvs. 10-15.000 mer enn anslått i Nasjonalbudsjettet. Dette betyr at vi i år kan få den sterkeste sysselsettingsveksten som er målt i noe enkeltår etter krigen. Den sterke sysselsettingsveksten har ført til et klart fall i arbeidsledigheten, og ledigheten er redusert raskere enn anslått i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet. På den annen side er det fare for at utviklingen nå går så fort at en ikke klarer å hindre tiltakende pris- og lønnsvekst. Erfaringene har vist at en langvarig og balansert oppgang gir en bedre sysselsettingsutvikling og lavere ledighet på varig basis enn en kortvarig, kraftig vekst.

       Bare tre år tidligere i etterkrigstiden - i 1976, 1985 og 1986 - har antallet sysselsatte økt mer enn 50.000. Både 1976 og 1986 ble innledningen til nedgangsperioder i norsk økonomi. Nå gjelder det å unngå den overopphetingen av norsk økonomi som vi opplevde på midten av 1970- og midten av 1980-tallet.

       Vi står nå ved et svært kritisk punkt i den økonomiske utviklingen. Samtidig som veksten i norsk økonomi er kraftig, er det klare tegn til at den økonomiske politikken er under press. Solidaritetsalternativet bygger bl.a. på tre hovedretningslinjer for den økonomiske politikken:

       Det er viktig at de ulike delene av den økonomiske politikken understøtter hverandre. Både den rekordsterke sysselsettingsveksten, fallende renter og tiltakende etterspørselsvekst tilsier en stram finanspolitikk, bl.a. av hensyn til gjennomføringen av inntektspolitikken for 1997. Det er etter Regjeringens syn ikke grunnlag for å svekke finanspolitikken i forhold til opplegget som ble presentert i Nasjonalbudsjettet. Tvert imot tilsier den økonomiske utviklingen de siste månedene at det bør foretas en viss innstramming i finanspolitikken, særlig rettet mot å dempe den sterke veksten i privat forbruk.

       Utsikter til høyere oljepriser på kort sikt medfører at statens netto kontantstrøm fra olje i 1997 nå anslås 12,5 mrd. kroner høyere enn i Nasjonalbudsjettet. For å stabilisere norsk økonomi og for å begrense statsbudsjettets avhengighet av oljeinntekter er det nødvendig at denne merinntekten avsettes i petroleumsfondet.

       På denne bakgrunn har utgangspunktet for arbeidet med salderingsproposisjonen vært følgende:

       Hovedtrekkene i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 er etter dette:

2.1.2 Komiteens merknader til hovedlinjene i det økonomiske opplegget for 1997

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at norsk økonomi er inne i en kraftig konjunkturoppgang. Aktiviteten på en del områder er høyere enn tidligere antatt og rentene har falt. Hovedutfordringen for den økonomiske politikken er nå å bidra til stabilitet i den økonomiske utviklingen slik at ledigheten kan bringes ytterligere ned uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart. Flertallet mener faren for en overoppheting av økonomien og hensynet til en stabil økonomisk utvikling tilsier at det er nødvendig med et stramt budsjett for 1997.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at den økonomiske politikken er bygget på tre hovedpilarer: Finanspolitikken skal sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Pengepolitikken skal rettes inn mot stabil valutakurs, og inntektspolitikken skal sikre lav inflasjon og god konkurranseevne. Flertallet viser til at alle disse områdene nå er under press. Flertallet vil derfor understreke at en stram finanspolitikk i den nåværende konjunktursituasjonen vil være avgjørende for gjennomføringen av den økonomiske politikken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, og de enkelte fraksjoner viser for øvrig til fyldig gjennomgang av finanspolitikken og det økonomiske opplegget for 1997 i B.innst.S.nr.I (1996-1997). Flertallet viser dessuten til de respektive fraksjoners merknader under pkt. 9 i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen konstaterer at økt bruk av oljepenger i Norge vil gjøre oss mer sårbare for fremtidige svingninger i de økonomiske konjunkturene og enda mer oljeavhengig, uansett hvor stort oljeutvinningstempoet er.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen legger vekt på finanspolitikken, penge- og valutapolitikken og inntektspolitikken som sentrale elementer i det økonomiske opplegget. Disse medlemmer er enig i at dette er viktige arenaer for styring av politikken, men disse medlemmer både har en annen analyse og en annen vektlegging av hva som er viktig. Disse medlemmer viser til sine fraksjonsmerknader og særmerknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997). Disse medlemmer mener at Regjeringen unnlater å ta i bruk viktige virkemidler for å få kontroll med økonomien. Selve motoren i dagens kraftige vekst er oljeutvinningstempoet. Oljeutvinningen må derfor reduseres. Disse medlemmer har også et mer nyansert syn på konjunkturoppgangen i norsk økonomi. Det er riktig at det er press i sentrale områder og høyt forbruk blant høytlønte, men i enkelte deler av landet og i en rekke bransjer er situasjonen annerledes. Det blir derfor helt galt hvis presstendensene i urbane strøk og blant de som allerede har det bra skal begrunne at det offentlige trekker seg tilbake fra sentrale samfunnsoppgaver. Dette vil bare skape en skeivere inntektsfordeling. Disse medlemmer er svært på vakt overfor en slik utvikling og vil derfor ikke støtte Regjeringens forslag til reelle reduksjoner i offentlig sektor når det gjelder helse, utdanning og omsorgssektoren. Disse medlemmer vil heller ikke akseptere at finanspolitikken til enhver tid skal tilpasse seg veksten i privat sektor. Statens penger settes på bok, i motsetning til folks lidelser. Lidelser kan ikke settes på bok. På denne bakgrunn peker disse medlemmer på følgende tre grunnleggende innvendinger mot Regjeringens økonomiske opplegg for 1997, oljeutvinningstempoet, kommuneøkonomien og ubalansen mellom offentlig og privat sektor.

       Disse medlemmer mener at i dagens situasjon er den mest effektive motkonjunkturpolitikk knyttet til en reduksjon i oljeutvinningstempoet. Synliggjøring av oljeformuen skaper et stort press i økonomien. Det er ikke riktig, slik Regjeringen hevder og slik økonomisk modelltenkning tilsier, at det er likegyldig om petroleumsformuen er på havbunnen eller på bok i utlandet. Både for folk flest og for drevne finansanalytikere er det en forskjell. Norges Bank har også pekt på dette i sitt brev til Regjeringen av 22. november 1996:

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen like fullt har avvist denne sammenhengen.

       Disse medlemmer mener at lovverket som regulerer oljevirksomheten må benyttes for å redusere oljeutvinningstempoet. Det vises til petroleumslovens § 20 ( jf. ny lov § 4-4) om forsvarlig utvinning og fastsettelse av produksjonsforløp som tillater Regjeringen å fastsette et annet produksjonsforløp for en enkelt eller flere petroleumsforekomster « når vektige samfunnshensyn gjør det nødvendig ». Disse medlemmer mener en slik situasjon er inntruffet. Disse medlemmer viser til forslag om 10 % reduksjon i oljeutvinningen i forhold til dagens nivå, basert på Regjeringens beregninger. Det er nødvendig å sende et tilstrekkelig tungt signal bl.a. til investorene i oljesektoren for å få en stabil oljevirksomhet over lengre tid med et lavere tempo og til aktørene i valutamarkedene for å lette presset på den norske krona. Det avgjørende er imidlertid i denne sammenheng at Regjeringen helt har avvist å drøfte modeller for en reduksjon. Regjeringen fastholder at det alene er bruken av oljeformuen og ikke utvinningstempo som har betydning for norsk økonomi. De signaler som kom fra Arbeiderpartiets Bjørnar Olsen, leder i finanskomiteen, i Nordlys den 4. desember 1996 om vilje til å se på reduksjoner er ikke på noen måte videreført av Regjeringen. Inntil Regjeringen er villig til å gå inn i denne debatten med et fordomsfritt og mer moderne syn på økonomiske sammenhenger, vil Regjeringens økonomiske opplegg fortsatt stimulere til overoppheting av økonomien; stikk i strid med de målsettinger Regjeringen selv har satt seg.

       Regjeringen må, fordi oljeutvinningstempoet fredes, finne andre løsninger for å dempe etterspørselsveksten. Disse medlemmer vil peke på at dette er mest feilplassert når det gjelder kommuneøkonomien. Finansministeren gir uttrykk for bekymring for den vekst i privat forbruk som økt sysselsetting og et helt nødvendig velferdstilbud i kommunene vil bety. Dette er å overordne økonomiske modeller i forhold til f.eks. folks behov for arbeid og sjukebehandling. Denne politikken er fremmed for disse medlemmer. Sysselsetting og grunnleggende samfunnsmessige oppgaver må gå først. Motkonjunkturpolitikk må føres på annen måte.

       I Norge er det en historisk stor vekst i BNP. Privat vekst er stimulert til å bli langt større enn offentlig vekst. Den offentlige andel av BNP har sunket fra 52,1 % i 1992 til 45,6 % for 1996. Regjeringens egen prognose for 1997 er i Nasjonalbudsjettet på 44,6 %. Dette innebærer at mens forventningene om privat vekst gradvis imøtekommes, er det grunnleggende forventninger til offentlige ytelser som ikke innfris. Således overoppfyller Regjeringen de Maastricht-kriterier vi i Norge ikke engang er bundet av.

       I utgangspunktet er det, i det store bildet av den økonomiske situasjon, ikke nødvendigvis likhetstegn mellom offentlig og privat forbruk. Disse medlemmer peker på at Regjeringen i alt for liten grad tar hensyn til de grunnleggende forskjellige virkninger av vekst i privat og offentlig forbruk. Regjeringen oppmuntrer i alt for stor grad til økt privat forbruk ved at offentlige budsjetter gjøres til salderingspost for å utøve en motvekt mot den private veksten. Forslaget til økte skatter og avgifter i salderingsproposisjonen endrer ikke hovedtrekkene i dette bildet. Salderingsproposisjonen preges av en rekke nye kutt i offentlige budsjetter, utover de som ble foreslått i Nasjonalbudsjettet. Disse medlemmer kan ikke akseptere dette. Disse medlemmer peker på at det er oppstått en ubalanse mellom privat og offentlig sektor. Disse medlemmer prioriterer offentlig vekst framfor privat vekst når dette settes opp imot hverandre under dagens forhold. Disse medlemmer er villig til å trekke inn privat kjøpekraft for å finansiere fellesskapets oppgaver. Dette kan bl.a. skje ved hjelp av toppskatt for de høytlønte, CO₂ -avgifter og sparestimulerende tiltak. Disse medlemmer har vært villig til å gå langt i å skape balanse mellom tiltak for å inndra kjøpekraft og de påplusninger som bør skje bl.a. i helse-, omsorgs- og utdanningssektorene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Statistisk Sentralbyrås anslag på samlet etterspørsel fra Fastlands-Norge og for inneværende år blitt er blitt oppjustert siden fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet for 1997 og at Norges Bank har satt ned sine signalrenter. Dette føyer seg inn i rekken av forhold som ytterligere forsterker behovet for en finanspolitisk innstramning. Disse medlemmer vil vise til at Norges Bank i brev til Finansdepartementet 22. november 1996 skriver:

       Disse medlemmer mener Regjeringens i Salderingsproposisjonen viser manglende vilje og evne til å foreta reelle omprioriteringer til beste for offentlige kjerneoppgaver og at dette i seg selv er en fare for en stabil økonomisk utvikling. I en situasjon der husholdningenes sparerate er fallende mener disse medlemmer det vil være riktig å satse sterkere på sparestimulerende tiltak som kan redusere konsumetterspørselen i økonomien. Disse medlemmer ser det som meget uheldig at Regjeringen i stedet har valgt å foreslå en økning av den særnorske formuesbeskatningen på sparing i bedriftenes egenkapital.

       Disse medlemmer vil peke på at moderasjon i lønnsdannelsen vil være en forutsetning for en videre stabil økonomisk utvikling. Disse medlemmer mener det beste bidraget myndighetene kan gi i den forbindelse er en reduksjon av skatter og avgifter. Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsøkninger vil redusere mulighetene for et moderat lønnsoppgjør og bidra til å øke presset på finanspolitikken og pengepolitikken.

       Disse medlemmer er bekymret for at den sterke finansielle posisjon som staten synes å være i på kort sikt reduserer presset i retning av viktige strukturelle reformer i norsk økonomi. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til den gjennomgang IMFs har gjort av norsk økonomi som ble sendt finanskomiteen i brev av 11. desember 1996:

       Disse medlemmer mener IMF her peker på sentrale utfordringer for norsk økonomi, og vil og peke på at dette er forhold som er ivaretatt gjennom Høyres alternative statsbudsjett slik det fremkommer i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til B.innst.S.nr.I (1996-1997) der disse medlemmer presenterte et omfattende alternativ til Regjeringens økonomiske opplegg for 1997. Dette alternativet kombinerte lavere offentlige utgifter med betydelige skattelettelser og en effektiv satsing på offentlige kjerneoppgaver som helse, utdanning og kriminalitetsbekjempelse.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine mer utførlige fraksjonsmerknader og særmerknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) for gjennomgang av Sosialistisk Venstrepartis synspunkter på det økonomiske opplegget og den økonomiske politikken for 1997. Disse medlemmer vil videre peke på følgende:

       Et hovedproblem i norsk økonomi er det sterke presset på den norske krona. Dette presset fører til at sentralbanken må redusere rentene dersom kurspolitikken skal ligge fast. Prognosene tyder på ytterligere rentefall i 1997, og derigjennom oppgang i det private forbruket. Mest alvorlig er faren for at vi igjen vil oppleve en økende grad av kredittfinansiert økning i forbruket. Både for privatpersoner gjennom blant annet fallende renter og økende boligpriser, og i neste omgang for kommunene med store akkumulerte finansieringsbehov innenfor viktige velferdsområder. Ikke minst som en følge av pålagte reformer som 6-åringsreformen. Disse medlemmer mener hovedårsaken til dette problemet er den oljepolitikken som Regjeringen fører med et alt for høyt utvinningstempo. Både produksjonsanslag og oljepris blir med jevne mellomrom oppjustert. En reduksjon av utvinningstakten av olje til 1995-nivå ville eksempelvis redusert statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med 12 mrd. kroner i 1997, og dermed også redusert størrelsen på det stadig økende oljefondet. De økonomiske problemene som utvinningstakten av olje medfører kommer dessuten i tillegg til de økende miljøproblemene der Norge sakker akterut i forhold til de sentrale miljømålsettingene. Disse medlemmer vil peke på at dette problemet er akselererende ved at høyre oljefond fører til sterkere press mot krona, og derigjennom ytterligere press mot rentepolitikken til sentralbanken. Derved kommer vi i en situasjon der hele presset i forhold til behovet for å stramme inn på privat forbruk legges på finanspolitikken. Disse medlemmer mener derfor at utvinningstakten av olje må reduseres for derigjennom å redusere størrelsen på oljefondet, og lette presset på pengepolitikken. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har stemt imot utbyggingen av en rekke oljefelt. En slik politikk - der utvinningstakten dempes ved at investeringsbeslutninger utsettes og settes i kø - representerer den mest effektive og økonomiske måten å redusere utvinningstempoet på. Disse medlemmer registrerer at det ikke har vært mulig å samle flertall for en slik politikk. Disse medlemmer vil peke på at problemet som utvinningstempoet medfører ikke blir borte av den grunn, og viser til at Sosialistisk Venstreparti i B.innst.S.nr.I (1996-1997) foreslo å redusere utvinningstakten av olje med 10 % fra dagens nivå. Dette ville ha redusert statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med 8 mrd. kroner - og dermed størrelsen på oljefondet - i 1997. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til en direkte effekt på realøkonomien, vil en slik reduksjon også gi betydelige signaleffekter i forhold til både oljepris og redusert appresieringspress mot den norske valutaen. Disse medlemmer vil i denne innstillingen på nytt foreslå at utvinningstakten av olje dempes, og mener behovet for en slik politikk er enda sterkere nå med forslaget om høyere avsetninger til oljefondet og rentenedsettelse fra sentralbanken.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen uttrykker bekymring for et tiltakende privat forbruk. Likevel foreslår ikke Regjeringen tiltak i salderingsproposisjonen som vil redusere det private forbruket. Tvert imot er anslaget på veksten i privat forbruk i 1997 oppjustert fra 3,3 % i Nasjonalbudsjettet til 3,4 % i salderingen. Dette står i kontrast til en økning i det offentlige konsumet på 0,9 %. Disse medlemmer mener den økonomiske politikken burde ha lagt opp til en vridning i forbruket fra privat til offentlig konsum. Dette er fullt mulig å oppnå uten at balansen på statsbudsjettet svekkes vesentlig. Eksempelvis ville Regjeringen ha samlet flertall for en økning i toppskatten ved å innføre en nytt tredje trinn på toppskatten. Dette ville ha strammet inn det private forbruket samtidig som det ville ha gitt rom for en større satsing på viktige områder som kommuneøkonomi, helse, eldreomsorg og miljø. En slik politikk vil også ha virket positivt på sysselsettingen. Dersom Regjeringen anser økt inflasjon som et faremoment ville en slik politikk ha virket dempende. Disse medlemmer mener likevel at pressproblemene i norsk økonomi er overdrevet, og vil peke på at en inflasjon på 1 1/4 % i 1996 knapt kan kalles et press. En inflasjon på 2 » % i 1997 - om lag på nivå med våre handelspartnere - er heller ikke egnet til å fremkalle stor bekymring for overoppheting av økonomien. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen også ville ha kunnet samlet flertall for en økning av miljøavgiftene - først og fremst CO₂ -avgiften. I stedet velger Regjeringen å justere en rekke avgifter opp med 2 %. Dette forslaget representerer etter disse medlemmers vurdering hverken noe politisk valg, eller noe miljøsignal. Disse medlemmer er av den oppfatning at en vridning av forbruket gjennom å øke CO₂ -avgiften og å innføre et nytt tredje trinn på toppskatten er treffsikre virkemidler for å dempe det private forbruket, og gi rom for en satsing på prioriterte områder spesielt i kommunesektoren der behovene er store. Disse medlemmer vil også peke på at Regjeringens fordelingspolitikk er uheldig, og beklager at det på nytt foreslås å øke skatten på sykdom som egenandelene på helsetjenester representerer ut over den økningen som allerede er foreslått i Gul bok.

       Disse medlemmer registrerer at det er en viss mangel på arbeidskraft innenfor visse regioner og yrkesgrupper. Disse medlemmer mener dette er et problem som kan løses gjennom finanspolitiske og strukturelle virkemidler. Blant annet tyder flere forsøk og undersøkelser fra andre land på at redusert arbeidstid i helsesektoren fører til flere i jobb og redusert sykefravær. Disse medlemmer mener at økt satsing på utdanning, forskning og kompetanseutbygging er svært viktig for å unngå strukturelle problemer på arbeidsmarkedet, og finner det derfor underlig at Regjeringen nedprioriterer disse områdene kraftig i sitt forslag til saldert budsjett for 1997. Eksempelvis harmoniserer kuttene i forhold til høyskolene svært dårlig med behovet for økt personell innenfor helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer mener en bevisst satsing på utdanning, forskning, deling av arbeid, etterutdanning og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk vil virke positivt på sysselsettingen - både på kort og lang sikt. Disse medlemmer viser til at arbeidsløsheten fortsatt er meget høy i Norge, og at langtidsledigheten representerer et betydelig problem. Spesielt i forhold til marginale grupper på arbeidsmarkedet er det etter disse medlemmers vurdering viktig å føre en aktiv politikk.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti la opp til en alternativ sparepolitikk i B.innst.S.nr.I (1996-1997), der disse medlemmer foreslo å bygge opp fonds som kan fases inn etterhvert som det er ledig kapasitet i økonomien. Slike fonds kan brukes til å bygge enerom til alle som ønsker i sykehjem og omsorgsboliger i løpet av en 5-års periode; til en offensiv miljø- og samferdselsomstilling, og - ikke minst - til en opprustning av utdanningssystemet. En slik politikk representerer et målrettet og klart alternativ til en ensidig fokusering på høy oljeutvinning og oppbygging av et oljefond utenlands. Disse medlemmer viser for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis forslag i B.innst.S.nr.I (1996-1997) og til forslag i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til egne merknader i finansinnstillingen og til Kristelig Folkepartis alternative budsjett.

       Disse medlemmer konstaterer at utviklingen av norsk økonomi fortsatt er god og viser til at prisindekstallet for siste år basert på novembertallene er på 1,8 %. Renten er ytterligere redusert og nærmer seg dermed rentenivået i Tyskland, USA og andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er klare presstendenser i flere bransjer, bl.a. i bygningsbransjen i sentrale østlandsområder. Det er registrert en tydelig vekst i det alminnelige forbruket uten at dette har gitt seg tilsvarende utslag i prisveksten. En vesentlig del av økningen i det private forbruk skyldes bilkjøp som i stor grad er knyttet opp mot den midlertidige forhøyde vrakpanten i 1996.

       Disse medlemmer mener det er grunn til å være på vakt mot en overoppheting i økonomien som kan gi seg utslag i en etterfølgende kostnadsvekst gjennom en ny omdreining på lønns- og prisskruen. Dette kan f.eks. skje ved at det høye lønnsoppgjøret i år overveltes i prisene, slik at det utløser forsterkede lønnskrav til våren.

       Disse medlemmer peker på at det i salderingsproposisjonen er lagt stor vekt på at det føres en stram finanspolitikk for å unngå alvorlige tilbakeslag i økonomien og for norsk konkurranseevne gjennom en sterkere inflasjon og høyere rente. Disse medlemmer mener også det er viktig å foreta klare prioriteringer innenfor en bestemt, avgrenset utgiftsramme som er forsvarlig ut fra samfunnsøkonomiske målsettinger, men vil samtidig vise til at det heller ikke i fagmiljøene er enighet om doseringen av nødvendige innstramningstiltak i økonomien.

       Disse medlemmer mener det er viktig å begrense den årlige bruken av oljepenger i norsk økonomi. Dette har betydning både for å dempe pressproblemene i økonomien, men også fordi det bidrar til mindre oljeavhengighet i fremtiden. Disse medlemmer mener likevel at Regjeringen legger for ensidig vekt på styring gjennom finanspolitikken, mens inntekts-, valuta- og pengepolitikkens betydning for den samlede økonomi blir mindre omtalt.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti har gått inn for et lavere utvinningstempo i petroleumssektoren. Disse medlemmer vil understreke at den gunstige handelsbalansen og oppbyggingen av et stort oljefond i seg selv uvegerlig vil føre til en sterk interesse for norske kroner i valutamarkedet. Dette presset mot norske kroner kan føre til en kroneutvikling som på lengre sikt vil kunne svekke norsk industris konkurranseevne. Disse medlemmer finner det derfor påfallende at Regjeringen uttrykker sterk bekymring for presstendensene i økonomien samtidig som den nøler med å gripe til nødvendige, nærliggende tiltak for en mer langsiktig kontroll av kontantstrømmen fra petroleumsøkonomien.

       Disse medlemmer viser videre til at problemene i økonomien forsterkes ved at Regjeringen fremmer forslag til store, kostnadskrevende reformer som både utløser betydelige investeringsbehov og samtidig øker driftsutgiftene i kommunene og fylkeskommunene. Disse medlemmer har fremmet forslag om en annen innfasing av Reform 97 som både vil hjelpe mange kommuner som har praktiske og/eller økonomiske problemer knyttet til gjennomføringen, samtidig som en slik innfasing også vil bidra til å lette presset i økonomien. Heller ikke dette forslaget vil Regjeringen overveie.

       Disse medlemmer vil for øvrig understreke det ansvar som regjering og Storting har når det gjelder å følge opp vedtak og reformer med nødvendige bevilgninger til investeringer og drift. Dette har ikke skjedd fullt ut verken med PU-reformen, Reform 94 eller Reform 97. Dermed kommer lokale politikere i en urimelig prioriteringsklemme når kommunebudsjettet skal legges og tiltak skal besluttes for eldre, syke, barn og unge. Dette skaper frustrasjon og bidrar til å utdype en tillitskrise mellom lokalpolitikerne og lokalbefolkningen. Disse medlemmer finner denne situasjonen både forstemmende og uverdig.

       Disse medlemmer viser til egne særmerknader og forslag som partiet fremmer alene eller sammen med andre. Disse medlemmer fremmer i denne innstillingen et opplegg for salderingen av statsbudsjettet som tar utgangspunkt i Kristelig Folkepartis forslag til alternativt budsjett, men som også er justert ut fra samarbeidsavtaler med andre partier, og de tiltak og bevilgninger som fikk flertall under den foreløpige budsjettbehandlingen. Disse medlemmer har lagt særlig vekt på å gi kommunene og fylkeskommunene akseptable rammevilkår for å løse viktige oppgaver innen helse, omsorg, utdanning og miljø.

       Ut fra erfaringen med den endelige behandlingen av dette statsbudsjettet, mener disse medlemmer det haster med å finne fram til budsjettrutiner i Stortinget som vil gi kommunene og fylkeskommunene et bedre grunnlag for sin budsjettbehandling og på et tidligere tidspunkt enn hva tilfellet er i dag. Disse medlemmer har merket seg de mange klare uttalelser som har kommet til Stortinget fra mange kommunestyrer og fylkesting om disse spørsmålene og har stor forståelse for den frustrasjon og krav til andre budsjettrutiner som kommer til uttrykk i uttalelsene. For kommunenes egen håndtering av budsjettene er det påkrevd at beslutningene om kommunale rammer fattes i tide.

       Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens intensjon om inndraging av kjøpekraft for å dempe presset i økonomien og for å gi rom for mer offentlig satsing. Disse medlemmer mener dette bare skjer i meget begrenset grad gjennom det opplegget som er lagt fram i proposisjonen. Disse medlemmer viser til at privat konsum i løpet av de tre årene 1995-97 antas å få en vekst på 10,2 % mens det tilsvarende tall for offentlig forbruk (inklusiv kommunesektoren) er på vel 3 %. Dette bekrefter at innretningen av økonomien ikke er rettet inn mot de grunnleggende behovene i samfunnet. Disse medlemmer viser til merknader i finansinnstillingen der det fremgår at Kristelig Folkeparti ønsker å prioritere viktige oppgaver innen helse, omsorg, utdanning, familieøkonomi og miljø i stedet for den sterke veksten i privat sektor.

       Disse medlemmer mener at økningen i formuesskatt i første rekke fremstår som en økt bedriftsskatt. Dersom det er hensikten å ramme høye inntekter og forbruk, er det bedre å satse på økt toppskatt og mer bruk av miljø/forbruksavgifter slik Kristelig Folkeparti har lagt opp til i sitt budsjettforslag.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til egne merknader og forslag i B.innst.S.nr.I (1996-1997), finansinnstillingen. Dette medlem viser til at norsk økonomi for tiden bare blir sterkere. I tiden mellom framleggelsen av forslag til statsbudsjett og forslag til saldering av statsbudsjettet har Regjeringen funnet behov for en rekke justeringer i anslagene for 1997. Samtlige av disse justerte anslagene forteller om øket aktivitet i økonomien. I deler av arbeidsmarkedet oppleves nå presstendenser. Det er i denne sammenheng viktig at helheten i den økonomiske politikken bidrar til å begrense ytterligere etterspørselspress. Dette medlem viser til det framforhandlede flertallsopplegg for salderingen av statsbudsjettet for 1997, samt til avtale mellom sentrumspartiene og Høyre. Innenfor en balansert ramme er det oppnådd flertall for øket innsats på viktige områder som helse, skole og eldreomsorg, først og fremst innenfor kommunesektoren. Dette er det funnet rom for uten at budsjettets balanse er svekket eller at bruken av oljepenger er øket. Dette medlem viser til at Venstres alternative budsjettopplegg i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen også innebar en videreføring av den budsjettbalanse Regjeringen hadde lagt opp til i sitt opprinnelige forslag til statsbudsjett.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad og fraksjonsmerknad og særmerknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

2.2 KOMMUNEOPPLEGGET

2.2.1 Sammendrag

       Under budsjettbehandlingen i Stortinget er det gjort vedtak som til sammen innebærer en økning av kommunesektorens inntekter i 1997 på 5.855 mill. kroner i forhold til anslagene i Nasjonalbudsjettet. Av dette er 4.500 mill. kroner en følge av at Stortinget ikke har sluttet seg til forslaget om å redusere de kommunale og fylkeskommunale skattørene. Videre er overføringene økt med om lag 1.355 mill. kroner.

       I tillegg til endringene som følge av Stortingsbehandlingen justeres nå anslagene for kommunenes skatteinntekter for 1997 opp med 300 mill. kroner.

       Kommunesektoren har i tillegg fordel av nedgangen i rentenivået. Blant annet ble utlånsrenten i Kommunalbanken i november senket med 0,55 prosentpoeng. Det anslås at en generell rentenedgang på 1/2 prosentpoeng innebærer en netto besparelse for kommunesektoren på om lag 250 mill. kroner i 1997.

       Regjeringen foreslår nå å redusere de kommunale og fylkeskommunale skattørene i samsvar med opplegget i Nasjonalbudsjettet 1997. I tillegg foreslås det en reduksjon i de øremerkede tilskuddene på om lag 455 mill. kroner i forhold til Stortingets foreløpige vedtak. Med disse tiltakene blir kommunesektorens inntekter i 1997 etter Regjeringens syn godt tilpasset det samlede økonomiske opplegget og etterspørselsutviklingen i norsk økonomi. Regjeringens opplegg innebærer en økning av øremerkede overføringer til helse- og omsorgsformål i kommunene med om lag 900 mill. kroner sammenliknet med Gul bok. Alt i alt anslås kommunesektorens inntekter fra skatter og overføringer med dette opplegget å bli om lag 1.200 mill. kroner høyere i 1997 enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. For 1996 og 1997 under ett vil kommunesektorens inntekter bli om lag 3 1/2 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i kommuneøkonomiproposisjonen for 1997. I tillegg vil kommunesektoren bli styrket med om lag 250 mill. kroner i 1997 som følge av nedgangen i rentenivået. Kommunesektoren er omtalt nærmere i avsnitt 1.2.3 i proposisjonen.

2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at det kommuneopplegget for 1997 som ble resultatet av forliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har en langt bedre fordelingsprofil enn det som ville vært resultatet av Stortingets tidligere vedtak. Mindre kommuner og distriktskommuner kommer godt ut med det budsjettopplegget som det legges opp til. Disse medlemmer vil peke på at hovedforklaringen på den gode fordelingsprofilen ligger i at skattørene reduseres. Disse medlemmer vil videre peke på at samtlige økninger på kommuneøkonomien er dekket inn andre steder på statsbudsjettet.

       Disse medlemmer vil vise til at et kommuneopplegg med uendrede skattører for kommuner og fylkeskommuner ville gitt mest til kommuner med solid skattegrunnlag. I forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene er denne skjevheten rettet opp. Skattørene for kommuner og fylkeskommuner reduseres tilsvarende med om lag 2,3 mrd. kroner i forhold til en situasjon med uendrede skattører. Disse medlemmer vil peke på at dette gir en jevnere fordeling ved at en større del av veksten i kommuneøkonomien kommer i rammetilskuddet. Det skjer bl.a. ved at innbyggertilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnspotten samlet øker med 716 mill. kroner slik at de små og skattesvake kommunene kommer bedre ut.

       Disse medlemmer viser videre til at opplegget innebærer en økt satsing på helse og eldreomsorg på 900 mill. kroner som foreslått i salderingsproposisjonen. Dette gjør det mulig å øke innsatsen innen sjukehussektoren og bygge flere enkeltrom på sykehjem.

       Som en del av kommuneopplegget for 1997 innebærer budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene også at integreringstilskuddet for kommunene i forbindelse med bosetting av flyktninger økes med 50 mill. kroner samt en egen skjønnspott på 50 mill. kroner til økt satsing på HVPU-klienter som trenger ekstra oppfølging.

       Disse medlemmer vil videre peke på at grunnskolen styrkes med 300 mill. kroner gjennom en bevilgning til innkjøp av skolebøker. Opprinnelig var disse midlene lagt inn over en treårsperiode. Nå får kommunene mer penger i 1997.

       Disse medlemmer vil vise til at engangstilskuddet til skolebøker i grunnskolen, lavere renteutgifter enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet og de foreslåtte satsinger på helse og eldre i salderingsproposisjonen til sammen utgjør om lag 1,5 mrd. kroner. Disse medlemmer vil påpeke at det derfor kun er i overkant av 3 mrd. kroner i det samlede kommuneopplegg for 1997 som innebærer en mer varig nivåøkning i kommunenes inntekter sammenliknet med Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til de mange henvendelser som er kommet til Stortinget fra kommuner og fylkeskommuner og som forteller om en meget vanskelig økonomisk situasjonen. Dette skjer i ei tid da det private forbruket har sterk vekst og staten har enorme inntekter. Flere kommuner har valgt å utsette budsjettbehandlingen til etter jul i håp om at Stortinget skal la kommuner og fylkeskommuner få beholde mer av skatteinntektene slik at de unngår oppsigelser og nedbygging av et helt nødvendig tjenestetilbud. Disse medlemmer konstaterer at bildet av trange økonomiske rammer og fare for et redusert tjenestetilbud i 1997 finnes over hele landet og i alle typer kommuner.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen utelukkende fokuserer på at kommunesektoren har hatt vekst i sine inntekter de siste årene. Regjeringen unnlater å ta hensyn til den vekst i oppgaver som kommuner og fylkeskommuner er pålagt av Stortinget de siste årene, og til siste års lønnsutvikling, og som har kostet kommunene mer enn inntektsveksten. Kommunenes Sentralforbund anslår at inntektsveksten i kommunesektoren har vært 7 mrd. kroner lavere enn utgiftsveksten, inkludert investeringer, siden 1994. Dette gir et helt annet bilde enn det Regjeringen presenterer. Situasjonen varierer fra kommune til kommune, men de sterke reaksjonene fra kommune-Norge understreker med full tyngde at Regjeringens virkelighetsbeskrivelse er helt feil.

       Disse medlemmer vil understreke at det er kommuner og fylkeskommuner som har hovedansvaret for grunnleggende velferdsoppgaver innen skole, helse og omsorg. Det er imidlertid Stortinget som fastsetter hvilke økonomiske rammer kommuner og fylkeskommuner skal ha for å løse disse oppgavene, og dermed avgjør hvilken kvalitet tilbudene skal ha. Det er en klar ansvarsfraskrivelse når Regjeringen på den ene siden setter ambisiøse målsettinger for enerom og sykehjemsutbygging, men hverken gir tilstrekkelige tilskudd på investeringssida eller følger opp med driftsmidler i form av økning i de frie inntektene. Regjeringen anslår selv underskuddet i kommunesektoren før lånetransaksjoner til å bli nesten 3 mrd. kroner i 1997. For inneværende år er underskuddet anslått til nesten 1 mrd. kroner, for 1995 var det et overskudd på 493 mill. kroner og i 1994 var overskuddet på 4 mrd. kroner.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget gjennom sine foreløpige budsjettvedtak har plusset på inntektene til kommunesektoren med nesten 6 mrd. kroner i forhold til det Regjeringen la opp til i nasjonalbudsjettet. Regjeringen overser de aller fleste påplussingsforslagene og opprettholder kun 900 mill. kroner av den inntektsøkningen som Stortinget har vedtatt. I tillegg løftes skatteanslaget med 300 mill. Økningen blir således 1,2 mrd. kroner i forhold til nasjonalbudsjettet. Dette beløpet mener således Regjeringen er tilstrekkelig for å møte det svært godt dokumenterte misforholdet mellom oppgaver og inntekter i kommunene.

       Disse medlemmer vil understreke at det er helt nødvendig med et økonomisk løft for å avhjelpe den vanskelige situasjonen som svært mange kommuner og fylkeskommuner har havnet i og ønsket primært å gjenta forslaget om å opprettholde skattøret på 1996-nivå uten å redusere de samlede rammeoverføringene til kommunesektoren. Dette ville tilført kommunene over 2,8 mrd. kroner og fylkeskommunene nesten 1,7 mrd. kroner i økte inntekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ser det som helt nødvendig at de kommuner som stilte opp til en nasjonal dugnad for flyktninger etter oppfordring fra Regjeringen i 1993 ikke får endrede rammebetingelser. Disse medlemmer mener det derfor er riktig å opprettholde nivået på integreringstilskuddet på 280.000 kroner pr. person over 5 år fordelt på en 5-års tidsperiode. Disse medlemmer vil vise til partiets merknader og forslag om dette i B.innst.S.nr.5 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Venstre vil understreke viktigheten av at økte inntekter i størst mulig grad kommer som frie midler da situasjonen i kommunene varierer. Mens mange kommuner trenger å gjøre en innsats innen eldreomsorgen, finnes det kommuner som har full dekning på dette området, men som nå må gjøre noe med skolesektoren. Ved å øke de frie inntektene vil kommunene selv kunne målrette innsatsen i forhold til de lokale behov og prioriteringer. Dette vil bidra til å styrke det lokale selvstyret.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at rammen for kommuneøkonomien bør fastlegges i juni, ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen. En slik praksis vil gi kommunene forutsigbarhet og god til å behandle sitt budsjett. Respekten for lokaldemokratiet og en seriøs planlegging gjennom lokale folkevalgte organer tilsier at fastsettelsen av skattøren og de statlige rammeoverføringene ikke kan utstå til desember. Dette vil få merkbare negative konsekvenser for Kommune-Norge. Disse medlemmer vil vise til at Høyre i tråd med ovenstående foreslo fastsettelse av såvel skattøre som rammeoverføringer ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i juni, men at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti stemte imot dette. Sistnevnte partier må derfor bære det fulle ansvar for at norske kommuner ikke før i annen halvdel av desember vil få vite hva man vil ha å rutte med i det kommende budsjettår.

       Disse medlemmer har lenge understreket at den kommunale skattøren er en bærebjelke i finansieringen av norske kommuner. Disse medlemmer ser det som en fordel for lokaldemokratiet dersom kommunene får beholde en større andel av egne inntekter. En slik prioritering åpner for at ulike statlige overføringer, herunder øremerkede overføringer, kan reduseres tilsvarende. Over tid vil en slik politikk redusere den kommunale avhengigheten av statlige overføringer, og dermed gi den enkelte kommune større mulighet for å treffe lokale prioriteringer basert på lokale behov. Høyre har derfor i flere år foreslått en høyere kommunal skattøre enn Regjeringen.

       I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til St.prp. nr. 55 (1995-1996) s. 40 flg. der « kommunal tjenesteproduksjon » er belyst. Det fremgår av disse tabellene med all tydelighet at kommuner i de fire nordligste fylkene har de desidert beste kommunale tjenestene. Disse medlemmer mener grunnen til dette er at disse kommunene gjennom store offentlige overføringer settes i en økonomisk posisjon som gjennomgående er bedre enn situasjonen selv hos de mest « skattesterke kommunene » i landet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Rapport fra det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi november 1996. Det fremgår av denne rapporten at:

       Disse medlemmer konstaterer at samtlige kommuner i Finnmark har korrigerte frie inntekter høyere enn Bærum, som på sin side representerer toppnivået på Østlandet. Disse medlemmer konstaterer videre at Regjeringens forslag om å redusere skattøren vil bidra til å øke forskjellene i Kommune-Norge. I tillegg innebærer en redusert skattøre til å svekke kommunenes incitament til å øke sitt eget skattegrunnlag gjennom eksempelvis en næringslivsmessig attraktiv politikk. Disse medlemmer vil ikke bidra til en slik utvikling.

       Disse medlemmer vil på bakgrunn av ovenstående bidra til at kommunesektoren i 1997 får merinntekter på ca 1.400 mill. kroner ut over Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen. Det vil si 2.950 mill. kroner ut over Regjeringens opprinnelige forslag og kommuneøkonomiproposisjonen som Stortinget behandlet i juni 1996. Disse ekstramidlene innrettes slik at samtlige norske kommuner og fylkeskommuner vil komme ut i pluss sammenlignet med Regjeringens fremlegg i salderingsproposisjonen. Dette oppnås ved at skjønnspotten økes med 500 mill. kroner. Beløpet anvendes slik at alle kommuner og fylkeskommuner som ikke isolert sett tjener på at skattøren kompenseres fullt ut får tilført skjønnsmidler. I tillegg til dette vil disse medlemmer gå inn for å øke rammetilskuddet med 300 mill. kroner som forutsettes å bli anvendt til innkjøp av skolebøker, men i tillit til kommunenes prioriteringer finner disse medlemmer det ikke nødvendig å øremerke dette tilskuddet. Endelig foreslår disse medlemmer at det bevilges 250 mill. kroner til styrking av det utgiftsutjevnende tilskuddet. Etter dette vil Høyres endringer til Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen bli slik:

       Disse medlemmer viser til at Høyre i samarbeid med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstillingen foreslår en rekke budsjettendringer som for kommunesektoren innebærer en ytterligere styrking av økonomien:

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til det kompromiss som er inngått mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om kommuneøkonomien for 1997. Disse medlemmer er tilfredse med at opplegget gir økte ressurser til helse, omsorg og skole og at det har en god fordeling for kommunene over hele landet. Disse medlemmer bygger på at sentrale myndigheter normalt bør unngå å endre skattøret og at beslutningene skjer i tide for det som gjelder kommunale rammer og inntekter. Disse medlemmer vil understreke at Regjeringens håndtering av kommuneøkonomien må bære et hovedansvar for at prosessen i Stortinget har vært tidkrevende. Disse medlemmer viser til det omtalte forlik som medfører en viss reduksjon i skattøret som disse medlemmer har akseptert fordi det er oppnådd enighet om et samlet opplegg som mht. nivå og fordeling er tilfredsstillende.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti i sitt helhetlige budsjettopplegg har lagt opp til en styrking av primær- og fylkeskommunene med totalt 10,1 mrd. kroner. Dette er et ledd i en omprioritering av ressursbruken fra privat forbruk til offentlig sysselsetting og oppgaveløsing. Disse medlemmer mener det er uheldig at Regjeringen går imot den styrkingen av kommuneøkonomien som Stortinget har lagt opp til. Disse medlemmer vil peke på at det opplegget som Regjeringen legger opp til i sin salderingsproposisjon vil medføre en nedbygging av velferdstilbudet i kommunene. Disse medlemmer vil gå imot at barnehager, helse og psykiatri, miljø og kultur blir salderingsposter i budsjettet. Disse medlemmer går inn for å opprettholde nivået på det kommunale skattøre, slik Stortinget har vedtatt.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad og fraksjonsmerknad og særmerknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996).

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen vil som i den foreløpige budsjettbehandlingene gå imot ytterligere nedsettelse av skattøret for kommuner og fylkeskommuner. Dette medlems primære standpunkt var en tilbakeføring til 1993-nivå, altså til det nivå som var før slike nedjusteringer ble institusjonalisert som en årlig øvelse fra Regjeringen og stortingsflertallets side.

       Dette medlem er tilhenger av at gevinsten kommunene og fylkeskommunene får ved uendret skattøre i sin helhet trekkes inn fra innbyggertilskudd, inntektsutjevnende tilskudd, rammeoverføringer, skjønnstilskudd og Nord-Norge-tilskudd. Videre at også merinntekter i 1996 utover anslag i kommuneøkonomiproposisjonen, anslåtte merinntekter i skatt og gevinst ved lavere rentenivå i 1997, trekkes inn ved reduksjoner i rammene for statlige overføringer i 1997. Dette er viktig både for å hindre etablering av et forbruks- og utgiftsnivå som ikke er bærekraftig når forutsetningene endres, og for å disiplinere lokalpolitikere og byråkrati i forhold til kostnadskutt, konkurranseeksponering og elementær prioritering av egne oppgaver.

2.3 PENGE- OG VALUTAPOLITIKKEN

2.3.1 Sammendrag

       Retningslinjene for penge- og valutapolitikken ligger fast. Pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Innenfor de rammene det operative målet om stabil valutakurs setter, vil pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen og aktiviteten ikke blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart. I en situasjon med en sterk krone og en markert konjunkturoppgang kan det være hensiktsmessig at Norges Bank i en viss utstrekning netto kjøper valuta ut over det som det som følger av oppbyggingen av Statens petroleumsfond. Det norske rentenivået er nå på linje med det europeiske. Med en stabil valutakurs som operativ retningslinje for pengepolitikken må en regne med at det norske rentenivået langt på vei vil følge utviklingen i europeiske renter. Innenfor de rammene valutaforskriften setter er det således en klar begrensning på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Norges Bank sendte 22. november 1996 et brev til Finansdepartementet om utformingen av penge- og valutapolitikken. Brevet følger som trykt vedlegg til denne proposisjonen. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 1.2.4 i proposisjonen.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 1997 eller i langtidsprogrammet legge frem en drøftelse av konsekvensene for Norge av etableringen av EUs økonomiske og monetære union.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det innenfor rammene valutaforskriften setter er en klar begrensning på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Flertallet viser til brev fra Norges Bank til Finansdepartementet av 22. november 1996 hvor det uttales følgende:

       Flertallet slutter seg til Norges Banks vurdering på dette punkt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, mener det er viktig å unngå svingninger i konkurranseevnen som følge av valutakursendringer. Slike svingninger kan vanskeliggjøre det inntektspolitiske samarbeidet og skape usikkerhet om rammevilkårene for næringslivet, særlig for den delen som er mest utsatt for konkurranse fra utlandet. Flertallet er derfor enig i at retningslinjene for penge- og valutapolitikken skal ligge fast.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer imidlertid at forutsetningen for å kunne opprettholde den begrensningen disse retningslinjene pålegger Norges Bank nødvendigvis må være at finanspolitikken og lønnsoppgjørene må sørge for å forhindre en uakseptabel pris- og lønnsvekst.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjettet 1994 uttalte følgende (s.42):

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1997 og i Salderingsproposisjonen ensidig vektlegger pengepolitikkens operative retningslinjer om stabil valutakurs og at disse dokumentene ikke lenger inneholder noen understrekning av at utformingen av disse retningslinjene også er valgt ut i fra en langsiktig målsetting om lav pris- og kostnadsvekst. Dette innebærer slik disse medlemmer ser det en justering av Regjeringens penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer viser til at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet 22. november 1996 skriver:

       Disse medlemmer har registrert at Regjeringen er av den oppfatning at politikken og lønnsdannelsen alene skal hindre en uheldig inflasjonsutvikling i norsk økonomi.

       Disse medlemmer viser til at disse medlemmer og representanten Stephen Bråthen i B.innst.S.nr.IV (1995-1996) pekte på at innrettingen av Regjeringens finanspolitikk ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til det uttrykte mål at finanspolitikken og lønnsdannelsen alene skal hindre en uheldig inflasjonsutvikling i norsk økonomi:

       Disse medlemmer vil også vise til at IMFs vurdering av norsk økonomi som ble sendt finanskomiteen i brev av 11. desember 1996 støtter opp om dette syn:

       Disse medlemmers bekymring for at den finanspolitiske innrettingen ikke er tilstrekkelig stram sett i forhold til de rammer penge- og valutapolitikken setter er blitt styrket ved Norges Banks uttalelse i brev til Finansdepartementet 22. november 1996:

       Disse medlemmer har med denne bakgrunn forståelse for at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet 22. november 1996 skriver:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringen hevder at pengepolitikken skal brukes som virkemiddel til å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen ikke blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart. Realiteten er at det ikke er mulig med dagens regelverk. Regjeringen erkjenner at det er en klar begrensning i hvor langt pengepolitikken kan bidra til å stabilisere norsk økonomi. Disse medlemmer viser til at Norges Banks oppgaver i forhold til den norske krona innebærer at Norges Bank har måttet sette ned signalrenta; noe som har stikk motsatt effekt i forhold til Regjeringens målsetting. Senket rente stimulerer til privat vekst. Norges Bank uttaler i sitt brev av 22. november 1996 til Regjeringen (trykt som vedlegg til salderingsproposisjonen) at « Det er (....) begrenset hva pengepolitikken kan bidra med, dersom finanspolitikken ikke er i samsvar med situasjonen i økonomien og målene for norsk økonomi ». Norges Bank legger i sitt brev derfor opp til en debatt av målene for pengepolitikken. Denne utfordringen møter Regjeringen ved å signalisere vilje til å la renta senkes ytterligere; ned mot nivået for europeiske renter. Rentenivået påvirkes sterkt av den generelle økonomi. De europeiske land har tunge, økonomiske utfordringer Norge ikke har, og de må stimulere til aktivitet. Disse medlemmer finner det underlig at Regjeringen vil ha samme rentenivå for Norge som europeiske land som er i en helt annen situasjon. Dagens fastkurspolitikk skaper et press på finanspolitikken når det gjelder målsettingen om å dempe veksten. Regjeringen utøver et press på Stortinget når det gjelder budsjettet. Regjeringen omtaler Stortinget som uansvarlig når det oppstår stortingsflertall for finansiering av nødvendige velferdsoppgaver i kommunene. Realiteten er at det er Regjeringen som er uansvarlig i forhold til de reelle og grunnleggende behov som Regjeringen velger å ignorere i salderingsproposisjonen for å fastholde budsjettbalansen. Disse forhold bør utløse en mer dyptgående drøftelse av hvordan norsk pengepolitikk bør innrettes.

       Disse medlemmer har et annet syn på renta enn Regjeringen. Disse medlemmer mener at det skal lønne seg å spare og koste å låne penger. I dagens situasjon der vi må velge mellom enda lavere rente eller styrket kronekurs, vil disse medlemmer velge det siste. Det er et annet hovedsyn enn de signaler Regjeringen gir. Norges Bank kommenterer forholdet mellom rente og kronekurs i sitt brev av 22. november 1996 som følger:

       Disse medlemmer tolker brevet dithen at også Norges Bank ser argumenter for å velge styrket kronekurs framfor lavere rente. Disse medlemmer vil for øvrig understreke sitt syn om at det er Regjeringen med basis i flertall i Stortinget som bestemmer penge- og valutapolitikken, og ikke Norges Bank.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) pkt. 8.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 2.1.2 i denne innstillingen vedrørende det akselererende problemet mellom på den ene siden utvinningstakten av olje og på den andre siden penge- og valutapolitikken. Disse medlemmer registrerer at det innenfor rammene av valutaforskriften settes klare begrensninger på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å stabilisere utviklingen i dagens økonomi. Disse medlemmer vil også peke på at frie kapitalbevegelser i en internasjonalisert økonomi svekker muligheten til å føre en selvstendig penge- og valutapolitikk med fundament i realøkonomien. Disse medlemmer viser til at transaksjonsvolumet på rene valutaspekulasjoner kan bidra til å undergrave en fornuftig samfunnsøkonomisk utvikling. Med frie kapitalbevegelser som ramme fører det dessuten til at pengepolitikken ikke blir et effektivt styringsinstrument til å styrke verdiskapning og sysselsetting.

       Disse medlemmer mener likevel at hovedproblemet i dagens situasjon er at utvinningstakten av olje, og derigjennom oppbyggingen av oljefondet, fører til press på krona og dermed behov for rentenedsettelser fra sentralbanken. Dermed brukes finanspolitikken til økonomiske innstramminger. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at utvinningstempoet av olje må reduseres.

       Disse medlemmer mener videre at det er behov for en bredere gjennomgang av penge- og valutapolitikken på bakgrunn av oljepolitikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at når pengepolitikken i sin helhet rettes inn mot å holde en tilnærmet fastkurspolitikk, vil dette skape et tilsvarende press på finanspolitikken for å hindre overoppheting i økonomien og nye omdreininger på pris- og lønnsskruen. Disse medlemmer har merket seg at signalene fra Norges Bank har vært varierende gjennom det siste halvåret. Etter at sentralbanksjefen i sommer gav uttrykk for at renten minst burde holdes på det daværende nivå, har Norges Bank i november vært nødt til å sette ned signalrentene.

       Disse medlemmer er skeptiske til den fastkurs- og inflasjonspolitikk som f.eks. den tyske sentralbanken er en sterk eksponent for. En slik politikk kan føre til en stramhet i finanspolitikken som lett vil kunne ramme arbeidsløse og andre svake grupper i samfunnet. Disse medlemmer mener derfor at det bør utvises en fleksibilitet i valutapolitikken for å hindre spekulasjon og press mot kronen når den forsvares på et nivå som ikke svarer til den bakenforliggende realøkonomiske virkelighet.

       Disse medlemmer viser til at et høyt utvinningstempo av olje- og gassressursene forsterker presstendensene i økonomien. Disse medlemmer mener derfor det er viktig å redusere utbyggingstempoet når det gjelder nye felt og viser til gjentatte forslag i Stortinget om dette. For øvrig støtter disse medlemmer forslaget om en bredere gjennomgang i Stortinget av penge- og valutapolitikken, særlig sett på bakgrunn av utviklingen i valutamarkedet og det fremtidige valutasamarbeidet i EU.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen betrakter en avpolitisert pengepolitikk med hovedvekt på lav og stabil pris- og kostnadsvekst som nødvendig for å gi økonomien stabile rammevilkår. Dette fordrer en uavhengig sentralbank, der prisstabilitet er eneste mål. Det vises for øvrig til pkt. 18.9.1.3 Penge- og valutapolitikken i dette medlems fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

2.4 INNTEKTS- OG ARBEIDSMARKEDSPOLITIKKEN

Sammendrag

       For å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen og dermed grunnlaget for varig økt sysselsetting legger Regjeringen stor vekt på å føre videre det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet. Inntektspolitikken står nå overfor nye utfordringer. Et strammere arbeidsmarked og høy lønnsomhet, spesielt i de eksportorienterte delene av næringslivet, innebærer tradisjonelt en betydelig fare for høye lønnstillegg, som i så fall kan smitte over på resten av økonomien. Et viktig siktemål med inntektspolitikken er å bryte disse historiske mekanismene, slik at vi unngår at lønnsnivået i norsk næringsliv på nytt presses opp i en høykonjunktur. Anslagene for konsumprisveksten og den nominelle lønnsveksten i 1997 er uforandret i forhold til anslagene i Nasjonalbudsjettet på hhv. 2 1/2 % og 3 1/2 %. Dette innebærer en reallønnsvekst på 1 %. For 1996 anslås det en prisvekst på 1 1/4 % og en nominell lønnsvekst på 4 %.

       Arbeidsmarkedspolitikken utformes med sikte på å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet, slik at ledigheten fortsatt kan reduseres. Nivået på arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses konjunktursituasjonen og innrettes slik at de bidrar til å møte utfordringene på arbeidsmarkedet. Utviklingen i arbeidsmarkedet hittil i år har vært preget av sterk sysselsettingsvekst og fortsatt nedgang i arbeidsledigheten. I en slik situasjon må det legges vekt på tiltak som motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet og som raskt kan gi arbeidssøkere kompetanse til å gå inn i ledige jobber. Selv med en markert bedring på arbeidsmarkedet er det fortsatt behov for målrettet innsats overfor grupper som møter særlige problemer. Regjeringen vil derfor ikke foreslå en reduksjon i nivået på arbeidsmarkedstiltakene i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet. For første halvår 1997 legger Regjeringen opp til et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 34.000 plasser. Tiltaksnivået i andre halvår 1997 vil bli vurdert nærmere i Revidert nasjonalbudsjett 1997 på grunnlag av utviklingen i arbeidsmarkedet. Beregningsmessig er det lagt til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 31.500 plasser i 1997. Nye opplysninger om tiltaksgjennomføringen i 1996 gir grunnlag for å gi tilsagn for 50 mill. kroner med virkning inn i 1997. Beredskapsbevilgningen for 1997 kan med dette settes ned tilsvarende. Arbeidsmarkedspolitikken omtales nærmere i avsnitt 1.2.6 i proposisjonen.

Komiteens merknader

Inntektspolitikken

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det for 1996 nå anslås en prisvekst på 1 1/4 % og en nominell lønnsvekst på 4 %. Dette innebærer en reallønnsvekst på 2 3/4 %. For 1997 er anslagene 2 1/2 % og 3 1/2 %, noe som innebærer en reallønnsvekst på 1 %. Flertallet mener at et viktig siktemål med inntektspolitikken nå er å unngå at lønnsnivået i norsk næringsliv presses opp som følge av oppgangskonjunkturen. Flertallet vil understreke betydningen av at det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet føres videre.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at anslagene for inflasjonen til neste år bygger på forutsetninger om en langt lavere veksttakt i avgiftene og de offentlige utgiftene enn det flertallet i denne innstillingen ønsker. Disse medlemmer mener de massive avgiftsøkningene og utgiftsveksten setter den videre inflasjonsutviklingen i fare. Denne politikken er også en trussel mot moderasjonen ved lønnsoppgjørene og den videre stabile utvikling av norsk økonomi.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av å hindre lønns- og prisvekst. Alle blir tapere hvis lønns- og prisspiralen igjen skal prege norsk økonomi. Ikke alle de tradisjonelle læresetninger om samfunnsøkonomiske årsakssammenhenger gjelder nødvendigvis uendret. Det er ikke automatiske sammenhenger mellom lønns- og prisnivå og sysselsettingsgraden. Fortsatt arbeidsledighet i Norge forhindret ikke et bedre lønnsoppgjør for arbeidstakersiden våren 1996 enn vi har sett på lenge. Enda tydeligere fremkommer denne uvante frikoplingen i kjente faktorer i svensk økonomi. Sverige har langt høyere arbeidsledighet enn Norge på 7-8 %, lav inflasjon på 1-2 % men like fullt lønnsøkninger i 1996 på 5-6 %. Lønns- og prisdannelsen følger andre økonomiske lover enn de vi er vant med. I Norge kan dette skyldes at de politiske signaler tillater og endog oppmuntrer til fortsatt vekst i privat forbruk og at dette påvirker lønnsdannelsen. Disse medlemmer peker også på at mange grupper arbeidstakere i dagens informasjons- og teknologiavhengige samfunn har nok makt til å kreve lønnsøkninger uavhengig både av samfunnsmessig nytte og fagorganisering. Dette skaper politiske rammevilkår som gjør at lønns- og prisdannelsen finner sted langt mer uavhengig av andre faktorer i økonomien enn det vi har vært vant til. Det er ikke sikkert at partene i arbeidslivet vil ha den samme avgjørende betydning i økonomien. Det er derfor avgjørende å også se på andre mulige tiltak i arbeidsmarkeds- og inntektspolitikken. Disse medlemmer er tilhenger av et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet som medvirker til en jevnere inntektsutvikling i kroner.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at en prisvekst på 1 1/4 % i 1996 og en estimert prisvekst på 2 1/2 % i 1997 neppe kan påkalle stor bekymring for overoppheting av økonomien. Disse medlemmer vil peke på at en eventuell fare for økende prisvekst ligger i utviklingen av det private forbruket som er oppjustert fra framleggelsen av statsbudsjettet til salderingsproposisjonen. Disse medlemmer vil peke på at inntektspolitikken i større grad bør bidra til å finne rom for alternative måter å ta ut overskudd i bedriftene på. Tiltak som deling av arbeid og etterutdanning er i den forbindelse viktige virkemidler. Disse medlemmer mener virkemidler av denne typen både virker positivt i forhold til produktivitetsutviklingen og i forhold til sysselsettingen. Disse medlemmer viser at Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag for å fremme deling av arbeid og etterutdanning.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad og fraksjonsmerknad og særmerknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996).

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen har ikke tillit til de prognoser Regjeringen fremmer for pris- og lønnsvekst i 1997. Det vises i denne forbindelse til omtale i dette medlems fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1996-1997). Hva angår inntektspolitikken viser dette medlem til omtale under pkt. 2.1.2 foran og til pkt. 10 Inntektspolitikken i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

Arbeidsmarkedspolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at utviklingen på arbeidsmarkedet preges av sterk sysselsettingsvekst og nedgang i ledigheten. Flertallet mener nivået på arbeidsmarkedstiltak må tilpasses konjunktursituasjonen og utfordringene på arbeidsmarkedet. Det er behov for tiltak som motvirker flaskehalser og som raskt kan gi arbeidssøkere kompetanse til å gå inn i ledige jobber, og det er behov for en målrettet innsats overfor grupper med særlige problemer på arbeidsmarkedet. Flertallet viser til at Regjeringen ikke foreslår en reduksjon i nivået på arbeidsmarkedstiltakene i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at arbeidskontorene i 1995 klarte å formidle arbeidssøkere til 74 % av de direkte tilmeldte oppdragene. I de tilfeller en ikke lykkes med formidlingsoppdraget skyldes dette bl.a. mangel på kvalifisert arbeidskraft. På den annen side ble det formidlet flere personer fra de prioriterte målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken som langtidsledige, ungdom og yrkeshemmede. Andelen formidlinger til publiserte stillinger i Norge var i 1995 på 27 %. Disse tallene viser at en langt på vei har oppnådd en fornuftig arbeidsdeling mellom direkte koblinger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og koblinger der arbeidsmarkedsetaten er involvert.

       Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidsmarkedstiltakene skal støtte opp under formidlingsarbeidet, slik at de arbeidsledige styrker sine muligheter på arbeidsmarkedet etter en tiltaksperiode. Innretningen og bruk av tiltak må ta utgangspunkt i etterspørselen etter arbeidskraft og de lediges utdanningsbakgrunn og arbeidserfaring. Tiltakene er derfor i størst mulig utstrekning rettet inn mot arbeidstrening, kvalifisering/opplæring eller en kombinasjon av arbeidstrening og opplæring. Regelverket for arbeidsmarkedstiltakene er utformet for å ta hensyn til dette og for å ivareta hensynet til prioriterte målgrupper i tiltaksgjennomføringen, først og fremst ungdom og langtidsledige. Samlet tilsier dette klart at ansvaret for gjennomføringen av tiltakene må ligge i arbeidsmarkedsetaten.

       Disse medlemmer vil vise til at en gjennom en målrettet bruk av ulike typer arbeidsmarkedstiltak øker jobbsannsynligheten selv for personer som har betydelige problemer med å få seg ordinært arbeid.

       Disse medlemmer vil vise til at kommunene som oftest etterspør arbeidskraft med fagbrev eller høyere utdanning. Dette betyr at en sjelden vil rekruttere arbeidstakere fra den gruppen arbeidsledige som er mest aktuell for deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. Den viktigste funksjon for arbeidsmarkedstiltakene i en oppgangskonjunktur er å redusere de strukturelle problemene i arbeidsmarkedet. Mange av de ledige har ikke den kompetansen som kreves for å gå inn i de ledige jobbene. Gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk kan en bidra til å redusere misforholdet mellom de lediges kompetanse og de ledige jobbenes kompetansekrav.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener de beste vedtak Stortinget i dag kan bidra med for å redusere ledighetsnivået i norsk økonomi vil være tiltak for å øke arbeidsmarkedets fleksibilitet og dermed reduserer den strukturelle ledigheten. Disse medlemmer har i sitt alternative økonomiske opplegg som presenteres i B.innst.S.nr.I (1996-1997) tatt utgangspunkt i dette. Regjeringens politikk har lenge vært ensidig rettet mot å bøte på ledighetsproblemet med arbeidsmarkedstiltak som har vist seg lite effektive med hensyn til å bedre sannsynligheten for at de ledige kommer tilbake i ordinært arbeid. Samtidig har stortingsflertallet foretatt innstramninger i arbeidsmiljøloven som sammen med myndighetenes rigide praktisering sysselsettingsloven bidrar til å heve det strukturelle ledighetsnivået i det norske arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen tar opp igjen forslaget som Stortinget forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykelønnsordningen med 2 dager. En av flere uheldige konsekvenser av dette forslaget er at svake grupper i arbeidsmarkedet som kan forventes å ha et høyt fravær vil bli mer kostbare for bedrifter å ansette. Forslaget er med andre ord nok et bidrag fra Regjeringens side for å heve det strukturelle ledighetsnivået i økonomien.

       Disse medlemmer mener hindrene mot økt sysselsetting kunne reduseres ved tiltak som:

       Disse medlemmer vil peke på at moderasjon i lønnsdannelsen vil være en forutsetning for en videre stabil økonomisk utvikling. Disse medlemmer mener det beste bidraget myndighetene kan gi i den forbindelse er en reduksjon av de skatter og avgifter. Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsøkninger vil redusere mulighetene for et moderat lønnsoppgjør og bidra til å øke presset på finanspolitikken og pengepolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at nesten hundre tusen mennesker i oljerike Norge verken har arbeids- eller tiltaksplass å gå til. Nesten 6 % av arbeidsfør del av befolkningen er enten arbeidsledige eller på tiltak. Samtidig opplyser Aftenposten 5. desember 1996 at det er nesten 9.500 ubesatte stillinger i Norge. Det riktige tallet er ganske sikkert langt høyere, ettersom ikke alle ledige stillinger lyses ut. Noen arbeidsgivere begrenser sitt søk til snevrere kretser; andre bruker rekrutteringstjenester uten å avertere. Disse tall illustrerer at den offentlige arbeidsformidlingsfunksjonen ikke fungerer etter intensjonen. Disse medlemmer mener at Arbeidsformidlingen ikke lever opp til sitt navn. Administrasjon av dagpengeordningen og de arbeidslediges situasjon og formidling av plasser til enkelte grupper arbeidstakere med særskilte utfordringer (som f.eks. funksjonshemmede) fungerer et stykke på vei etter sin hensikt. Men reell formidling av arbeidstilbud overfor arbeidstakere skjer i dag oftest uten medvirkning av den offentlige arbeidsformidlingsetaten. Disse medlemmer har merket seg at Stortingets flertall likevel har valgt en svært stivbeint linje i vurderingen av om det finnes andre måter å sikre flere arbeid gjennom mer fleksibel bruk av midlene til arbeidsmarkedstiltak; herunder ved å avvise framlegget i Dok.nr.8:96 (1995-1996) (se Innst.S.nr.35 (1996-1997)). Disse medlemmer går inn for at kommunene både skal kunne formidle arbeid og administrere praksisplasser og at dette skal finansieres ved arbeidstiltaksmidler. Arbeiderpartiet har avvist dette sammen med Høyre.

       Disse medlemmer mener at penger for å finansiere arbeid i kommunene må prioriteres framfor økte bevilgninger til arbeidstiltak. Disse medlemmer har derfor gått inn for kutt i overføringene til arbeidsmarkedstiltak i takt med reduksjonen i arbeidsledigheten, for å muliggjøre økt innsats for flere arbeidsplasser i kommunene. Dette er, ifølge den svenske avisen Dagens Nyheter lørdag 6. desember 1996 også den svenske Regjeringens plan. Avisen hevder at den svenske Regjeringen vil skaffe 50.000 arbeidsplasser innenfor helse, utdanning og eldreomsorg ved å styrke kommuneøkonomien med statlige overføringer. Det er et paradoks at Thorbjørn Jaglands regjering, som har høy profil når det gjelder retorikk om dialog og åpenhet, viser så liten fleksibilitet og vilje til nytenkning som Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk illustrerer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) og under avsnitt 2.1.2 i denne innstillingen. Disse medlemmer viser til at behovet for en aktiv arbeidsmarkedspolitikk fortsatt er stort - ikke minst fordi langtidsledigheten er faretruende høy. Disse medlemmer ser det som en sentral utfordringer at marginale grupper med svak tilknytning til arbeidsmarkedet kobles på i en oppgangskonjunktur. Disse medlemmer mener disse gruppene rammes uforholdsmessig hardt av kutt i arbeidsmarkedstiltakene. Derfor er det meget uheldig at et flertall på Stortinget går inn for å kutte i disse bevilgningene. Disse medlemmer mener det er et stort behov for kompetanseheving for grupper med lav utdannelse, og liten yrkeserfaring i dagens oppgangskonjunktur. En slik politikk er viktig for å oppnå varig full sysselsetting. Det er også et viktig fordelingspolitisk tiltak fordi tilknytning til arbeidsmarkedet er en viktig forklaringsvariabel i forhold til økende forskjeller i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til den sterke veksten i norsk økonomi og den positive utviklingen i sysselsettingsveksten og mener det derfor vil være riktig å redusere noe på rammene for ekstraordinære sysselsettingstiltak. Disse medlemmer vil understreke at behovet for faglært arbeidskraft er stort i mange sektorer. Både på kort og lang sikt er det derfor fornuftig å satse sterkere på en bedre utbygd fagopplæring og økt kapasitet i lærlingeordningen fremfor passive støttetiltak. Disse medlemmer vil også peke på at det er mange uløste oppgaver i kommunesektoren og at en styrket ramme for kommuneøkonomien vil ha en vesentlig, positiv effekt for en fortsatt gunstig utvikling i sysselsettingen.

       Disse medlemmer viser til presset som bl.a. finnes innen bygge- og anleggssektoren og som kan gi en sterk pris- og lønnsdrivende virkning. Tilsvarende tendenser ser en også i helsesektoren der det er et stort underskudd på flere kategorier av fagpersonell. Det bør derfor satses på en bedre innretning av utdanningssystemet slik at veksten i norsk næringsliv ikke hindres av mangel på kompetent arbeidskraft.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at det i flere regioner og i deler av arbeidsmarkedet etterhvert er klare presstendenser. Samtidig er det fortsatt mange som står uten arbeid. Dette må være en hovedutfordring i forhold til den videre strategi mot arbeidsledighet. Mer enn noe annet er det lang tids ledighet som for den enkelte oppleves som belastende, og som over tid gjør det enda vanskeligere å komme tilbake til det ordinære arbeidsliv. I en slik situasjon må en politikk for øket sysselsetting basere seg på et bredt spekter av virkemidler, ikke minst for å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. De skjerpelser som er innført i bestemmelsene om bedrifters adgang til midlertidige ansettelser er et dårlig bidrag i et slikt henseende. Noen ganger ser man at det eksisterer interessekonflikter mellom de som er på « innsiden » av arbeidsmarkedet, og de som er på « utsiden ». Dette er en slik valgsituasjon. Større fleksibilitet og mulighet for korttidsengasjementer kan være et verdifullt bidrag for de som befinner seg « utenfor », til å få en fot « innenfor ». Dette medlem registrerer at det fortsatt ikke er politisk flertall for en slik oppmyking.

       Dette medlem vil ellers peke på at et strammere arbeidsmarked bør medføre redusert nivå på sysselsettingstiltakene, og tilbakeholdenhet i offentlig byggeaktivitet og investeringer. Det vises til forslag på disse områdene. En utsettelse av den store reformen med skolestart for 6-åringer kunne med fordel vært gjort frivillig for kommunene i et slikt perspektiv. Det burde også være grunnlag for å innrømme private aktører et større handlingsrom når det gjelder arbeidsformidling, ikke minst gjelder dette innsats for å rekruttere kvalifisert personell til helsevesenet fra f.eks. Sverige, der mange er tilgjengelige på arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad og fraksjonsmerknad og særmerknader fra B.innst.S.nr.I (1996-1997).

2.5 STATENS PETROLEUMSFOND

Sammendrag

       Ifølge departementets anslag vil det de nærmeste årene bli avsatt betydelige beløp i Statens petroleumsfond. Fondet er regulert i lov av 22. juni 1990 nr. 36 om Statens petroleumsfond. Loven fastslår at det er Finansdepartementet som forvalter fondet. Finansdepartementet fastsatte 10. mai 1996 en forskrift om forvaltningen av petroleumsfondet. Forskriften fastslår at Norges Bank skal utføre den operative forvaltningen, og angir grenser for plasseringenes kredittrisiko, valutarisiko og renterisiko. Norges Bank skal avgi rapport om forvaltningen av fondet og føre regnskap etter kriterier fastsatt av departementet. Det legges opp til at departementet gir utfyllende regler i form av brev ( « styringsbrev ») til Norges Bank.

       Norges Banks oppgave som forvalter av fondet er å gjøre avkastningen størst mulig innenfor de retningslinjene som er gitt for investeringene. To sentrale oppgaver ved departementets styring av fondet er å fastlegge retningslinjer for Norges Banks resultatrapportering og etablere et opplegg for evaluering av Norges Banks forvaltning. Det legges opp til at departementets styring av petroleumsfondet skal tilfredsstille kravene i Økonomireglementet for statsforvaltningen.

       Det er lagt opp til at regnskapsføringen i petroleumsfondet skal følge samme regnskapsprinsipper som Norges Banks regnskap, og ikke føres etter kontantprinsippet som statsbudsjettet. Norges Bank vil foreta en økonomisk rapportering for fondet hvert kvartal. Fondets regnskapsmessige verdi vil i tillegg bli offentliggjort på månedlig basis, ettersom fondets plasseringer inngår i den månedlige oppstillingen av Norges Banks balanse.

       Det ligger en langsiktig investeringsfilosofi til grunn for fondets plasseringer. Det skal gi en stabil verdiutvikling på lang sikt, mens det kan være større verdisvingninger på kort sikt. Dersom en skulle lagt opp til at fondet skulle vise mindre svingninger på kort sikt, ville en etter all sannsynlighet gi avkall på en høyere avkastning på fondets plasseringer.

       Det legges opp til at Stortinget informeres om petroleumsfondets resultatregnskap i en omtale i Statsregnskapet. En slik løsning anses naturlig siden fondet er en integrert del av statens finanser. Det kan også være naturlig at fondets halvårsresultat omtales i Nasjonalbudsjettet.

       Når Finansdepartementet som forvalter av petroleumsfondet har delegert det operative ansvaret til Norges Bank, er det en viktig oppgave for departementet å evaluere Norges Banks forvaltning av fondets midler. Departementet tar sikte på å benytte ekstern ekspertise som hjelp i en slik vurdering.

       Departementet er i sluttfasen av arbeidet med et opplegg for revisjon av fondet. Et utgangspunkt vil være å benytte Norges Banks revisjon. Revisjonen er organisert av og rapporterer til Representantskapet i Norges Bank, som er oppnevnt av Stortinget. Revisjonen har således en formelt uavhengig stilling i forhold til øvrig virksomhet i Norges Bank, som er organisert av Hovedstyret (oppnevnt av Kongen).

       Finansdepartementet fastsatte i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1996 en forskrift om Statens petroleumsfond, som bl.a. gir retningslinjer for fondets investeringer. Norges Bank har i brev til Finansdepartementet av 31. oktober 1996 tatt opp spørsmålet om å endre forskriften på to punkter.

       Med utgangspunkt i Norges importvekter, setter forskriften i dag følgende delrammer for valutafordelingen på fondets investeringer:

       Rammene for valutafordeling er relativt vide og gir Norges Bank som forvalter relativt stor frihet til å foreta hyppige og store endringer av fondets valutasammensetning. Norges Bank ønsker ikke å benytte en slik frihet, ut fra at det anses som svært lite sannsynlig å oppnå kortsiktige valutakursgevinster ved hyppig omveksling mellom ulike valutaer, samtidig som en slik strategi er forbundet med betydelig risiko.

       Norges Bank foreslår å stramme inn delrammene noe, samt dele opp rammen for europeiske valutaer i en gruppe knyttet til tyske mark (DEM) og to grupper for hhv svenske kroner (SEK) og britiske pund (GBP). Bankens forslag er som følger:

       Norges Banks forslag om å dele gruppen av europeiske valutaer opp i en DEM-gruppe, SEK-gruppe og en GBP-gruppe må også ses i lys av ønsket om å få retningslinjer som klarere definerer investeringsalternativene. Norges Banks forslag til vekting av de ulike valutagruppene tar utgangspunkt i Norges importvekter. Siden antallet valutaer i retningslinjene er redusert i forhold til de landene vi faktisk importerer fra, vil vektleggingen av valutaslagene i retningslinjene kunne avvike noe fra de faktiske importvektene. I tilfeller hvor enkeltvalutaer viser stor grad av samvariasjon, anbefaler Norges Bank at retningslinjene kan angi en ramme for valutaene samlet. Historisk har de valutaer som er definert som « DEM-gruppe » vist en høy grad av samvariasjon.

       Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig å stramme inn delrammene for de ulike valutagruppene ikke bare av de grunner Norges Bank anfører, men også ut fra at Norges Banks porteføljeforvaltning skal evalueres. Dersom retningslinjene er svært vide, vil mulighetsområdet banken blir evaluert opp mot også kunne bli svært vidt. Retningslinjene bør således ikke være videre enn det som anses som aktuelle investeringsalternativer.

       Norges Bank foreslår videre at forskriften endres slik at det åpnes for at banken kan ta i bruk valuta- og rentebytteavtaler. Norges Bank mener slike avtaler kan bidra til en viss økning i avkastningen samtidig som den tilhørende motpartsrisikoen ikke vurderes som stor. Slike avtaler stiller store krav til tilfredsstillende systemer og interne kontrollmekanismer.

       Departementet legger til grunn at Norges Bank generelt har god kunnskap om egenskapene ved denne type avtaler, og at banken ikke vil ta i bruk slike avtaler før betryggende kontrollsystemer er på plass.

       Departementet har på denne bakgrunn i dag endret forskrift om Statens petroleumsfond slik at valutafordelingen presiseres nærmere og slik at det åpnes for at Norges Bank kan ta i bruk valuta- og rentebytteavtaler.

       Regjeringen vil som varslet tidligere av regjeringen Harlem Brundtland komme tilbake i 1997 med en nærmere drøfting av retningslinjer for petroleumsfondets investeringer, herunder spørsmålet om å åpne for plasseringer i egenkapitalinstrumenter.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at departementet 10. mai 1996 har fastsatt en forskrift om forvaltningen av petroleumsfondet. Flertallet har merket seg at det er lagt en langsiktig investeringsprofil til grunn for fondets plasseringer for å oppnå en stabil verdiutvikling på sikt. Flertallet har videre merket seg at det legges opp til at Stortinget informeres om petroleumsfondets resultatregnskap i en egen omtale i Statsregnskapet, og at det også kan være naturlig at fondets halvårsresultat omtales i Nasjonalbudsjettet.

       Flertallet har merket seg at departementet tar sikte på å benytte ekstern ekspertise som hjelp til evaluering av Norges Banks forvaltning av fondets midler.

       Flertallet viser til at Regjeringen vil komme tilbake i 1997 med en drøfting av retningslinjer for petroleumsfondets investeringer, herunder spørsmålet om å åpne for plasseringer i egenkapitalinstrumenter.

       Flertallet tar ellers Regjeringens redegjørelse til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener dagens betegnelse « petroleumsfondet » i for liten grad ivaretar hensikten med en omfattende fondsoppbygging på statens hånd. Disse medlemmer mener det kan bidra til en mer forsvarlig disponering av den formue fondet representerer ved å omdefineres dette til et « Folketrygdens støttefond ». Disse medlemmer har ved en rekke anledninger bedt Regjeringen å vurdere endringer i regelverket for oppbygging og disponering av fondet som legger større vekt på fondsoppbyggingen, og i større grad frigjør fondsoppbyggingen fra de løpende oljekorrigerte overskudd på statsbudsjettet. Disse forholdene lå til grunn da disse medlemmer fremmet følgende forslag i B.innst.S.nr.I (1996-1997):

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen vil komme tilbake til en vurdering av retningslinjene for Statens petroleumsfond i Langtidsprogrammet for 1998-2001. Disse medlemmer etterlyste allerede i B.innst.S.nr.IV (1994-1995) en slik gjennomgang, og bad der om at gjennomgangen skulle fremskyndes til Nasjonalbudsjettet for 1996. Disse medlemmer har siden ved gjentatte anledninger fremmet forslag om å fremskynde en slik vurdering siden dagens retningslinjer for forvaltningen av Statens petroleumsfond ikke er formålstjenlige. Disse medlemmer mener sannsynligheten for underskudd på statsbudsjettet de nærmeste årene er liten og at hensynet til likviditet og kortsiktig kurstap derfor bør tillegges mindre vekt i forvaltningen av fondet. Disse medlemmer viser til at oljefondet allerede i dag er på om lag 40 mrd. kroner og at konsekvensene på avkastningen av hvilken forvaltningsstrategi som velges allerede i dag er betydelige. Disse medlemmer mener derfor at retningslinjene for Statens petroleumsfond bør legge opp til en fornuftig langsiktig forvaltning av fondet som etter disse medlemmers oppfatning innebærer at fondet bør forvaltes i form av et bredere spekter utenlandske verdipapirer enn det som dagens retningslinjer tillater. Disse medlemmer fremmet derfor senest ved behandlingen av B.innst.S.nr.I (1996-1997):

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har både i B.innst.S.nr.IV (1995-1996) pkt. 3.5 og i B.innst.S.nr.I (1996-1997) pkt. 8 påpekt at Regjeringen unnlater å drøfte Europaunionens ØMU-planer i sammenheng med norsk penge- og valutapolitikk, herunder instruksen når det gjelder Norges Banks forvaltning av Statens Petroleumsfond i forskrift av 10. mai 1996. Det er derfor oppsiktsvekkende at Regjeringen i salderingsproposisjonen kun informerer Stortinget om at denne forskriften er endret; igjen uten at det gjøres rede for Regjeringens syn på hvordan disse endringene påvirker eller påvirkes av det for Norge viktigste makroøkonomiske internasjonale prosjekt; ØMU. Dette drøftes ikke i proposisjonen, til tross for at det gjøres store endringer når det gjelder vekting av europeisk valuta, herunder en oppdeling i grupper innenfor de europeiske valutaer basert på importvekting. Det går i motsatt retning av hva disse medlemmer mener er klok utvikling av instruksen for forvaltning av midlene. Disse medlemmer legger da vekt på potensielle risikomomenter som ligger i ØMU-prosjektet.

       Regjeringen ser ikke ut til å legge opp til drøftelser av dette i forbindelse med de regelmessige redegjørelser for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer mener det er behov for dette, også i et videre perspektiv. Disse medlemmer viser til flertallets merknad under pkt. 2.3.2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 2.1.2 og 2.3.2 vedrørende hvilke problemer et høyt oljeutvinningstempo og et stort petroleumsfond medfører for penge- og finanspolitikken. Disse medlemmer viser til at presset på pengepolitikken allerede er betydelig med den størrelsen på fondet som nå ligger til grunn. Oppjusterte oljepris- og aktivitetsanslag har ført til størrelsen på Statens petroleumsfond er oppjustert med 14,5 mrd. kroner siden fremleggelsen av statsbudsjettet. Disse medlemmer mener kjernen i dette problemet ligger i oljeutvinningstempoet som er for høyt både i et kortsiktig- og i et langsiktig perspektiv. Tempoet bidrar til en rask uttapping av ikke fornybare ressurser, høyt forbruk av fossile brensler, lavere energipriser og en ensidig næringsstruktur. På denne bakgrunn fremmet disse medlemmer i B.innst.S.nr.I (1996-1997) forslag om en alternativ olje- og sparepolitikk:

       Disse medlemmer legger vekt på at en slik politikk representerer en mer framtidsrettet og helhetlig disponering av statsbudsjettets overskudd. Forslagene innebærer alternative former for sparing, og disse medlemmer mener den samfunnsmessige avkastningen av statens formue er større ved å satse på disse områdene, framfor ensidig å bygge opp et stort petroleumsfond i utenlandske verdipapirer med de problemene dette medfører før den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer vil videre peke på at staten i 1997 har et lånebehov på 38,9 mrd. kroner, og at flertallet i finanskomiteen i Innst.S.nr.54 (1996-1997) har kommentert dette forholdet ved blant annet å vise til Innst.O.nr.32 (1989-1990) der det heter:

       Videre i innstillingen heter det:

       Disse medlemmer mener denne drøftingen burde vært foretatt nå, men imøteser likevel en slik gjennomgang i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1997. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstrepartis budsjettopplegg for 1997 gir rom for å bygge opp fond på framtidsretta områder, i tillegg til eventuelt å dekke en del av netto lånebehov ved trekk på statsbudsjettets overskudd.

       Disse medlemmer viser for øvrig til merknader og forslag under avsnitt 6.2 i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til finansinnstillingen og til merknader under pkt. 2.1.1. der det fremgår at disse medlemmer mener det ville være hensiktsmessig å holde et lavere tempo i utvinningen av gass og olje både av nasjonaløkonomiske og miljømessige hensyn. Disse medlemmer mener at det i alle fall er nødvendig å begrense oljeavhengigheten og at det dermed er behov for å sette klare rammer for hvor mye av oljepengene som hvert år « pløyes » inn i privatøkonomien og gjennom offentlige budsjetter.

       Kristelig Folkeparti har i hovedsak sluttet seg til Regjeringens retningslinjer for disponering av Petroleumsfondet. Det kan likevel stilles spørsmål om det på lengre sikt bør være en egen organisasjon som tar hånd om forvaltningen av avsetningene i Petroleumsfondet i stedet for Norges Bank slik ordningen er i dag. Disse medlemmer viser til at en slik ordning er gjennomført i andre land som også forvalter en betydelig oljeformue.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre i en årrekke har arbeidet for at deler av overskuddet fra norsk oljevirksomhet skulle avsettes for at også framtidige generasjoner skulle få glede av formuen. Det er gledelig at dette nå skjer. Norsk olje- og gassproduksjon er inne i sin trolig mest inntektsbringende periode, og vil om ikke svært lang tid vise en fallende tendens. Det er nærmest som en historisk tilfeldighet å regne at dette er ressurser som er mulige og svært lønnsomme å hente opp nå. I et slikt perspektiv er det nødvendig at dagens generasjoner viser solidaritet med de som kommer etter oss. Samtidig viser dette medlem til at Venstre også har gått inn for å holde noe igjen på takten i utbygging og letevirksomhet. Også under behandlingen av årets statsbudsjett har Venstre satt fram forslag om reduserte bevilgninger til enda ikke vedtatte oljeinvesteringer. Dette er et bidrag både til miljøpolitisk ansvarlighet og en mer langsiktig forvaltning av ressursene. Det er også tegn som tyder på at det svært høye investeringsnivået i Nordsjøen fører til et prisdrivende etterspørselspress på deler av industrien som er involvert i utbyggingene.

       Dette medlem tar til etterretning at dagens oljeproduksjon er en direkte følge av investeringer og utbyggingsbeslutninger som allerede er fattet. Det er ikke aktuelt for dette medlem å gå inn for forslag om å redusere utvinningstakten på felt og installasjoner der investeringskostnadene allerede er utløst. Den eneste situasjon som kan gjøre et slikt tiltak aktuelt, ville være et helt ekstraordinært fall i oljeprisene over svært kort tid, et fall som man med svært stor grad av sikkerhet kunne forutse at kom til å bli kortvarig. Dette er ikke situasjonen i dag.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen fraksjonsmerknad og fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.1 (1996-1997).

       Komiteen viser når det gjelder forslag om bevilgninger under kap. 2800 og 5800 Statens petroleumsfond til merknader under avsnitt 6.

2.6 SKATTEOPPLEGGET OG STATSBANKENE

       Komiteen viser til at skatteopplegget er behandlet under pkt. 4 og til at statsbankene er behandlet under avsnitt 5.19.