 Hvordan
skal man kunne «kvalitetssikre møtet mellom voksne
og barn» i SiBs barnehager? Neppe gjennom innføring
av innsiktspedagogikk, mener cand.psychol student og leder
i SU i Oppigard barnehage Linda Munkvold Tufta.
Goddag mann, Barnehage
Høsten 2000 ble SiBs barnehager introdusert
for «Innsiktspedagogikk», en pedagogisk modell
laget av blant annet barnehagesjef Rune Fitje og den danske
psykologen Jens Frimodt. Våren 2001 avgjorde personalet
i barnehagene gjennom avstemming å satse fullt på
innsiktspedagogikken. Informasjonen til foreldrene om dette
har imidlertid vært mangelfull. Jeg tror derfor få
foreldre er klar over at innsiktspedagogikken har en sterk
teoretisk forankring i klassisk psykoanalyse, og at det Frimodt
i stor grad lærer sine kursdeltagere nettopp er Freuds
gamle hypoteser om psykens struktur og dynamikk.
Om man liker psykoanalysen eller ikke får være
en smakssak. Det jeg imidlertid stiller meg undrende til er
at man velger å koste støv av de delene av Freuds
teori som de dominerende fagmiljøene i dag ikke lenger
anser som gyldige (f.eks. driftslæren og ideen om psykisk
energi som en konstant). Med mindre man har svært gode,
tydelige argumenter basert på inngående teoretisk
forståelse, synes jeg man bør holde seg til det
som faglig sett ansees som «mainstream»! Jeg er
også kritisk til forestillingen om at man ved hjelp
av to kursdager i halvåret skal kunne tilegne seg så
abstrakte, tvetydige, kompliserte og omdiskuterte teorier
som det her er snakk om. Nå er ikke inngående
teoretisk forståelse noe uttalt mål hos de ansatte,
men spørsmålet blir hvilket praktisk utbytte
man kan ha av overfladisk kunnskap til komplekse teorier.
Psykoanalytisk orienterte teorier har et språk som inviterer
til å være negativt fokusert, til å «avdekke»
psykiske defekter. Særlig ved overfladisk kjennskap
til disse teoriene er faren for å begynne med «snik-diagnostisering»
til stede. I følge barnehagesjefen er opplæringen
i Freuds teorier først og fremst ment som et felles
utgangspunkt til refleksjon. Men hvor realistisk er dette
siden flertallet av de ansatte er ufaglærte uten den
teoretiske bakgrunnen som kritisk refleksjon per definisjon
krever? For å lette tilegnelsen av teorien har mange
vanskelige begreper blitt definert på en entydig og
enkel måte. I prosessen definerer man seg imidlertid
vekk fra selve teorien, fra begrepenes opprinnelige betydning
og kompleksitet. For eksempel vil prinsippet om psykisk energi
som en konstant og det at libido kan fikseres, i praksis defineres
som «kognitiv økonomi» (man kan ikke være
fokusert på alt samtidig). Ved å overta teoretisk
kompliserte begreper og behandle dem på en lemfeldig
måte vanskeliggjøres også samarbeidet med
foreldrene. De foreldrene som kjenner til de aktuelle begrepene
vil stusse over måten de brukes på, og faren for
misforståelser er stor. Jeg har allerede fått
tilbakemeldinger fra flere som forteller om merkelig språkbruk
i foreldresamtaler.
Innsiktspedagogikk er etter min mening uklar både mht.
teoretisk forankring og praktisk nytteverdi. I utgangspunktet
er dette ingen egen pedagogisk retning, så er det da
nødvendig å gi det en egen betegnelse? Både
Fitje og de ansatte trekker frem det «felles språket»
som innsiktspedagogikk gir som noe av det viktigste. Men hvor
«felles» er dette egentlig? Mange av begrepene
som læres er uforståelige tatt ut av sin teoretiske
sammenheng, og langt fra enkle å bruke i praksis (f.eks.
«motivasjonsstruktur»). De ansatte legger neppe
samme mening i disse selv om de går aldri så mye
på kurs. Jeg tror de ansatte hadde hatt betydelig større
utbytte av å lære modeller som ligger nærmere
opp til det dagligdagse språket, med begreper på
et lavere abstraksjonsnivå.
At man ønsker å satse på kompetanseheving
og økt kunnskap hos de ansatte er prisverdig, men at
man ikke velger å satse på et anerkjent pedagogisk
opplegg, at man ikke knytter seg til veletablerte fagmiljøer
i Norge men heller satser på en ukjent dansk psykolog
som eneste kursholder og kunnskapskilde, at man velger å
ha flere utrangerte modeller som teoretisk utgangspunkt, det
synes jeg er både er kritikkverdig og provoserende.
Som foreldre synes jeg vi bør kreve at de verdivalg
som tas i barnehagen skal være godt faglig begrunnet.
Jeg synes ikke våre barn skal være prøvekaniner
for et opplegg man ikke vet konsekvensene av, med en teoretisk
forankring langt utenfor allfarvei. I beste fall tror jeg
SiBs satsing på innsiktspedagogikk er sløsing
av ressurser. Det jeg imidlertid er bekymret for er en negativ
effekt av dette på lang sikt når begrepene for
alvor blir innarbeidet og satt i system. Og de teknikkene
som anvendes med utfylling av «tolkningsskjemaer»
osv. minner mest om bruk av kartlegging – og diagnostiseringsverktøy,
noe som langt overskrider de ansattes faglige kompetanse og
juridiske mandat.
Personlig har jeg kun positive erfaringer med den jobben de
ansatte gjør i vår barnehage. Slik håper
jeg det også vil være i fremtiden. En mor sa til
meg: «Jammen, dette er jo så avanserte greier
at de ansatte aaaldri kommer til å bruke det i praksis
likevel!!». Så da er det kanskje ikke så
farlig....?
30.01.02
|
