 |
Eksperimenterende: Bugge Wesseltofts- og Sidsel
Endresens alternative uttrykk kom ikke helt til sin
rett på fredagens konsert på USF.
|
Bugge toner den første låten ned, og lar
publikum bli med på en glidegang over i vakre «River»
fra duoens siste plate «Duplex Ride». Melodilinjen
fra synthen bukter seg av gårde, mens Sidsel synger
om elven som berører alle på ett eller annet
vis. Mellom og midt i versene begynner hun å klukke
som en høne. Litt spesielt, men det fungerer. Stemmen
bærer for det meste bra, men innimellom høres
det ut som om det er like før den sprekker.
Langdryg lyrikk
Som en poet framfører hun flere av sangene.
Tidvis backer Bugge opp med synth eller flygel, tidvis med
djembe eller annen perkusjon. Og hvis han trenger flere
armer til alle instrumentene, lar han sampleren gjøre
jobben. Duoen eksperimenter i form både på egne
og andres sanger. Det meste er svært vellykket, men
utover i første sett blir det vel mye akkompagnert
diktopplesning. Her er Sidsels stemme flat som en landevei,
og det ender raskt i det monotone. I andre sett tar det
seg opp. Bugge skrur synthen over på orgelmodus, og
tryller fram et lydteppe som han lar sveve over forsamlingen.
Hendene beveger seg over på djemben. Bugge nikker
fornøyd når rytmen sitter som den skal. Sidsel
synger at hun av og til hører noe – ikke sine
egne – men en annens hjerteslag, før hun gir
oss mer sang acapella i takt med Bugges groove.
Pop og Soul
Ett av de absolutte høydepunktene kommer med
duoens nakne versjon av Paul Simons «50 Ways to Leave
Your Lover». Bugge begynner alene på flygelet.
I sin rolige opptrapping av låten får han til
fulle vist hvilken eminent pianist han er. Når Sidsel
kommer inn bærer stemmen hennes låtens melankoli
fullt ut. Det er bare å lene seg tilbake og nyte musikken.
På siste låten, «Okay» av H.P. Gundersen,
kan man lukke øynene i tillegg. Publikum i den fullsatte
Sardinen klapper for mer, og får det i form av soulklassikeren
«Chain of fools». Klokelig velger de å
framføre den helt nedstrippet, med kun djembe og
sang. Sidsels register er ikke like vidt som souldronningenes.
Konserten igjennom utviser Sidsel Endresen en utrolig stemmekontroll
der hun balanserer i grenselandet mellom det skjøre
fine og det skjærende. Som en effekt fungerer det
bra, men totalt sett blir det dessverre for mye vokal som
akkurat tipper over. Bugge Wesseltoft bygger enkelte av
låtene opp i tempo. De tar ikke av, men det skal de
heller ikke gjøre. Hans traktering av tangenter og
perkusjon er imponerende. Så får det heller
være at han er mildt sagt innadvendt på scenen.
