ANTI-studenten
Jeg blir ikke lykkelig av å studere! Jeg har trodd at en
slik varierbar, litt-av-alt-tilværelse ville gjøre mitt
liv fullkomment. Sannheten er at det aldri blir nok tid
til noe. Aller minst fordypning. For å rekke over det som
er viktigst, har jeg i stedet måttet sektorere livet inn
i følgende overfladiske arenaer: Den offisielle: «Studier
og arbeid», den emosjonelle: «Venner, familie, kjærlighetsliv»,
den hemmelige: «Tid alene», og gudskjelov, den mest spennede
og kombinerbare: «Rølp og fritid». Og mens jeg jager fra
arena til arena i mitt selvkonstruerte prioriteringshelvete,
hviner eksamensangsten fra sidelinjen: Du gjør ikke nok!
Du får aldri gjort nok!!! Matvaner har jeg måttet gi opp.
I mine år på Høyden, har jeg lært å elske Grandis med ketchup
inntil det punkt, hvor jeg har begynt å ligne en selv. Og
hva med min intellektuelle fostring? I det jeg kollapser
i sengen om kvelden er pensum irrelevant. Såpe og sosialpornografi
konsumeres med bunnløs grådighet, og Donald er det nærmeste
jeg kommer utfordrende sengelektyre. Beriket og lykkelig?
My ass!
Sommeren tilbyr gudskjelov et avbrekk. En hjerneløs jobb
hvor ingen pensumliste kan nå meg, er terapi. Samtidig følger
måneder med underspilling av min studentstatus, overfor
kollegaene på gølvet. Å forklare hva mitt nylig oppnådde
grunnfag i Interkulturell forståelse dreier seg om, blir
liksom litt klamt og vanskelig. Jeg befinner meg jo tross
alt i Frp-land, og bank for åndssnobberi på bakrommet er
lønnen ikke verdt. Likevel er det noe som kaller på meg
etter et par ukers tanketomhet. Jeg tror det er min identitet,
og den lurer visst på hvor jeg har blitt av. Er lønnsarbeid
mer selvrealiserende, kanskje? Når jeg i fysisk utmattelse
sleper meg hjem, tar jo Donald og tv meg imot som før. Med
den forskjell at det som før var et avbrekk fra tilværelsen,
nå er det som gir den innhold. Og i det jeg lytter til araberhetsen
i kantinen, synes veien tilbake til Sydneshaugen mindre
tornefull. Kall meg hoven, men det finnes mer å vite om
verden enn dette! Hasta la vista, annleggsarbeidere!
Så sitter jeg på lesesalen igjen, og pløyer opp de brakklagte
hjernebanene fra mai. Og så er det ikke så verst. Min egen
forkasting av studieliv og læring, gav meg et krampeaktig
behov for det igjen. Hva så med lykken? Nei, den ser det
nok ut til at jeg må diske opp med, utifra egne evner. Og
finnes det noen der ute med særegne talenter på området:
Meld gjerne fra! I mellomtiden har jeg et fjærkre å plukke
ved navn Donald.
04.09.02
