Knebler kunsten
Jeg er lei. Skikkelig lei. Jeg er lei av KrF’ere som syter
om moral og måtehold, lei medieoppslag med sex i fete typer,
lei fittstim og brente bh’er. Det er ikke vanskelig å spå
hva slags kunst som provoserer. Det har som regel med sex
å gjøre. I disse dager er det BIT Teatergarasjen og kunstneren
Annie Sprinkles forestilling «Herstory of porn - reel to real»
som får gjennomgå. Kunstnerisk leder ved Teatergarasjen, Sven
Åge Birkeland og hans medarbeidere ble denne uka kalt inn
på teppet av kulturbyråd Per Inge Vannebo. Byråden var rystet
over en opphisset Sprinkle som noen dager tidligere visstnok
hadde vært litt for frilynt i beste sendetid på fjernsynet.
Slikt er ikke kunst, sa byråden. Grensene for hva som er kunst
blir stadig videre. Uttrykkene blir mer ekstreme, og mangfoldet
større. Hva kunst er, kan i mange tilfeller oppfattes som
individuelt. Kanskje synes jeg Sprinkle skaper kunst, kanskje
synes Vannebo det ikke. Spørsmålet om Sprinkle er en kunstner
er noe vi aldri kan bli enige om, fordi vi har en ulik opplevelse
av det hun formidler og står for. Jeg kan ikke forsvare Sprinkle
som kunstner, jeg har aldri sett henne på scenen. Det er fristende
å si at den tidligere pornostjernen bruker lettvinte knep
for å provosere og dermed skaffe seg et stort publikum. Vannebo
er blant dem som gjør Sprinkle en solid vennetjeneste, han
setter kunsten hennes på dagsorden. Det samme vil nok kvinneaktivister
gjøre når det nærmer seg forestilling. Men det kan også hende
at Sprinkle har en visjon, et mål og et talent. Hun mener
at hun kjemper for kvinnefrigjøring, i stedet for å være et
offer må kvinnen ta kontroll over egen kropp og seksualitet.
Debatten om Annie Sprinkle er kunstner, om pornofilmene som
flimrer over skjermen mens hun samtaler med publikum er kunst,
bryr meg egentlig lite. Det som får meg til å heve bryn og
flekke tenner, er sensur. Og at enkelte byråkrater påberoper
seg å vite hva som er kunst, hva som må sensureres og hva
som må forkastes som lavmål. Det viktige er at de som tror
de vil få noe ut av å se Annie Sprinkle på scenen, får lov
til det. Så kan resten la være, og heller ligge hjemme med
henda under dyna.
Marte Bjerke
Er kulturredaktør i Studvest
09.10.02
|
