Det her er ingen ny roman av Gunnar Staalesen.
Det er derimot beretningen om et ungdomshus som er mer
enn bordtennis og billig, bra mat. Bli med til 1880.
1880 Ungdomsglød
Det er en hvilken som helst dag. Rett ved
politistasjonen ligger et svært hus. Går du inn døren
mellom Sharo Frisør og Tapet Messen, kommer du til en
gang som leder til en lang og stor trapp. Gå opp denne
trappen og du vil finne noe helt annet enn du hadde ventet.
Du har kommet til ungdomshuset 1880, stedet de fleste
forbinder med billig og bra mat. Du har sikkert tenkt,
som mange andre, at det må være litt shabby og slitne
lokaler, at det ikke jobber hyggelige mennesker der. Du
har tatt helt feil.
– Altså, dette er ingen sosialinstitusjon. 1880 er et
treffested for unge mennesker som er opptatt av kultur.
1880 er et «kulturhus», forteller Terje Nørving, en fyr
med lyse krøller.
|
 |
Stramme rumper. Capoeira Na Chuva er en av mange
grupper som setter farge på 1880.
|
| |
 |
| |
På skattejakt. De var gutter, de var nervøse.
De var på jakt etter godbiter på vinyl.
|
| |
|
| |
Trollmannen og hans band. Etter siste sang huiet
og skrek mødrene etter flere sanger. De fikk én
til.
|
| |
|
| |
Ikke anno 1880. – Vi tok navnet 1880 fordi vi
trodde huset ble bygget i 1880, men så viste det
seg å ikke stemme, forteller Terje Nørving.
|
| |
|
| |
Matprat. Hans Skretting (fra venstre), Birger
Bekkeheim og Bjarne Oppeland skulle handle masse
skiver, men falt fort for fristelsene i kafeen.
|
Schpaa kæber og Harry Potter
Det lukter spraymaling, og allerede før jeg har tatt første
skritt i trappen høres seige og funky rytmer. I rommet
som huser konsertscenen står fem unge jenter og tripper.
De kaller seg Illution og skal ha en oppvisning i streetjazz.
– Shake that ass, baby! En kid med svære bukser, singlet,
lue og skjeggfjoner gliser lurt. Illution er i gang, og
denne gutten står og breaker for seg selv. Før han breaker
seg vei frem til resten av gjengen. Da jeg var ung, gikk
vi normalt, med mindre vi hadde bananer i lommene. I 1880
breaker man seg fremover. Jentene i Illution smiler og
svetter. De danser og hopper med sprettrumper. Koreografien
er knivskarp og puppene vugger opp og ned. Guttene i salen
stirrer som besatt, jentene ser både misunnelige og imponerte
ut. En liten halvtime og mye applaus senere er jentene
borte. Og opp på scenen klatrer tre unge gutter. To korte
og en lang.
– Hei, vi er Frustration II creation, og i kveld skal
vi spille litt for dere, sier frontmann og vokalist Mathias
Tellez. Mathias har bolleklipp, runde briller og en hengslete,
tynn kropp. Harry Potter, sier du? Jepp. Nimbusen er byttet
ut med en gitar, tryllestaven med en mikrofon. Mathias
forteller halvgode vitser og smiler masse. Men viktigst
av alt. Han er en forbanna bra scenepersonlighet. Stemmen
hans er tidvis veldig spennende, der han og bandet skrangler
seg fremover med sin humoristiske, magiske og ompa-aktige
musikk. Akkurat like sjarmerende som vår venn Harry Potter.
Primus motor
Han vifter med armene, peker, og stolt som få viser han
oss rundt på ungdomshuset 1880. Opp trapper, ned trapper.
Inn dører, ut dører. Det ene rommet finere enn det andre,
den ene fordommen etter den andre knust. Terje Nørving
var med på å starte 1880, og du har helt sikkert sett
ham på Kvarteret, hvor han også jobber.
– Jeg jobber her fordi jeg ønsker å arbeide med kultur
og musikk. 1880 skal ha en klar kulturprofil, det er som
sagt ingen sosialinstitusjon. Sier Terje med krøllene.
Arrangementsansvarlig hos 1880. Bak en pc sitter en jente
med roser i kinnene. Og det er ikke rart at hun har roser
i kinnene. Kafeen på 1880 er utrolig lun og koselig. Med
røde farger på veggene, store, åpne vinduer og pent interiør
føler du deg ønsket og hjemme.
– Vi pleier å droppe innom her ofte, de jeg bor med, altså,
for å sjekke mail og spise middag, forteller Ingvild Tøsse
fra bak en pc. Ingvild fikk tilfeldigvis høre om stedet
gjennom en venn, men nå går hun hit ofte.
– Jeg var skeptisk fordi det var så billig, men her trives
jeg virkelig, skryter Ingvild.
High Fidelity
Lørdag formiddag i et rom tjukt av røyk. Platemesse på
1880. Massevis av vinylelskere og musikknerder. Gutter
med langt hår og briller. Gutter med tatoveringer og kjærester.
Og gutter som deg og meg. Rundt et bord sitter tre kompiser.
Halvlangt, mørkt hår, bleke om nebbet, men med store smil.
– Vi var ute i går, så vi er bra slitne, forteller Hans
Skretting. Hans har ikke kjøpt så mye som ei skive. Det
har derimot Bjarne Oppeland.
– Se her, ‘a. The Stooges, Sonic Youth og Primal Screams
nyeste. Utvalget her var jævlig bra, gliser Bjarne før
det kommer tre porsjoner nachos på bordet.
– Du må skrive at maten her er utrolig bra, ber Hans,
og tar seg en munnfull. Lokalet er stappfullt. Folk overalt
som blar i kasser med heavy, jazz og soul.
– Hvorfor er denne så dyr, spør en fyr som holder opp
en Grandaddy-singel.
– Den har gått ut av produksjon, og var tilgjengelig bare
en liten periode, forklarer mannen bak disken. De ivrigste
skuler på hverandre. Hvem finner den største skatten?
Selv fant jeg to skatter før jeg fikk nok av vinyl, røyk
og folk.
– Viktig å ligge sentralt
En formiddag i forrige uke. Ricardo, Maren og Øystein,
alle 18 år, har fritime. De sitter og koser seg med hver
sin tallerken med meksikansk mat.
– Det her ligger også perfekt til for de videregående
skolene. Tilbudet er veldig bra, og så er det så lett
tilgjengelig siden det ligger sentralt, mener Øystein
Eiken, Maren Hilleren og Ricardo Hernandez. Nettopp det
er noe av poenget, kan Terje Nørving fortelle:
– Da vi begynte å jobbe med 1880, hadde vi et veldig viktig
krav. Det skulle ikke ligge mer enn 500 meter fra Torgallmenningen.
Ungdom trekker inn til sentrum, dermed er det viktig for
oss å ligge i sentrum.
Dans med drifter
En helt annen dag, en helt annen tid på døgnet, i et helt
annet rom.
– Ca-po-ei-ra!
– Ca-po-ei-ra!
Bak en dør høres synging og afrikanske rytmer. På den
andre siden er det varmt og klamt, det står 17-18 stykker
i en ring og danser og synger. Eller, de danser egentlig
ikke. Capoeira er kampsport kamuflert som dans. To og
to beveger de seg mot hverandre. Høye spark, lave spark,
krumsprang og synging i rekkene. Tyngdepunktene er imponerende
lave, føttene er bare og fjesene er røde. Og kroppene
ivrige. Han som imponerer mest heter Tommy Toranger. Han
er så myk at det som gutt gjør vondt å se på.
– Ble dere imponert over det jeg gjorde tidligere
i dag, spør Tommy og viser til en aldri så liten oppvisning
han hadde litt tidligere. Samtlige i rommet nikker frenetisk
opp og ned der de sitter og tøyer ut.
– Det er ikke vanskelig, altså. Jeg brukte bare triks
dere har lært, så det jeg gjorde bør også dere kunne klare,
sier Tommy. Ingen ser ut til å tro ham.
– Har alle tøyd ut nå? Det er viktig, særlig leggene.
I begynnelsen hadde jeg ofte vondt i leggene, forteller
Tommy.
– Det er viktig å tøye ut hoftene også, sier en liten
jente. Hun står midt i rommet og skyver magen ut og inn.
Det ser nesten vulgært ut.
Mykje lys og mykje varme
Vi er tilbake på konsert med Frustration II creation.
Så, litt for sent, kommer de inn, gompene: Mødrene, fedrene,
tantene, og onklene.
– Åh, så flinke de er, sier mamma’n med det grå håret.
– Ja, men nå setter vi oss, eller? foreslår hun med anorakken.
Bandet har spilt et par sanger, men mødrene er allerede
slitne. 1880 er ikke noe for oldiser, må vite.
– Eh, denne sangen her, «Hey, girl standing in the corner»,
dedikerer jeg til Lena. Hun sitter der, sier vokalist
Mathias og peker. Lena smiler og alle snur seg mot jenta
med store sæggebukser, lue og skateboard under armen.
Helt til Mathias begynner å synge. Da er alle øyne rettet
mot ham igjen. Mot en gutt med masse potensiale. Frustration
II creation er akkurat hva 1880 handler om. Ungdommelig
glød, varme og kreativitet. Og massevis av sjarm og stå-på-mot.
