 Dersom
du mistenker en mann for å ville deg vondt - slå ham ned først.
Men hvis du slår noen først, må du regne med å få et slag
tilbake. Det kan kalles begynnelsen på en type voldsspiral,
skriver Kristian Boysen, student i arabisk.
Mellom mistanker og angrep
Dersom en fremmed makt er en potensiell trussel
- angrip først. Dette er logikken i USAs utenrikspolitiske
kurs ifølge doktrinen om «Pre-Emptive Attack». Denne skal
legitimere at USA kan slå til militært før det blir angrepet.
Det er en logikk kun en supermakt kan tillate seg. Hadde Irak
hatt den samme tenkemåten, ja da burde de allerede ha angrepet
USA.
Saddam er utvilsomt en av verdens største despoter,
og hans to sønner er minst like ille. Han har begått overgrep
mot den kurdiske minoriteten - på måter som tar nattesøvnen
fra dem som hører om det. Han har utslettet sine politiske
motstandere, og han har vist gjennom sin aggresjon overfor
Iran i 1979, og senest Kuwait, at han er i stand til mye.
Vel, en lang liste diktatorer har vært under
USAs vinger før. Noen er det fremdeles. Eksempelvis regimet
i Saudi-Arabia. Det er ikke en ting som hendte i Taliban-regimet,
som ikke hender i Saudi-Arabia i dag, med hensyn til menneskerettigheter.
Det var femten saudiere som kapret amerikanske fly og voldte
3000 menneskers død før USA besvarte angrepene med bomber
mot Afghanistan, hvis antall sivile tap nå har nådd det dobbelte
av 11. september. Mange saudiere kjempet også side om side
med Osama bin Laden, og en tredjedel av fangene på Guantanamo
Bay er av saudiarabisk opprinnelse. Så hvorfor led ikke Saudi-Arabia
den samme skjebne som Afghanistan? De fleste vet at Saudi-Arabia
er en oljegryte. I tillegg har Saudi-Arabia en del amerikanske
styrker stasjonert der. Så nok en gang ser man realpolitikkens
harde stål glimte gjennom tåken. Dette blir ofte avvist som
konspirasjonsteorier og misforståelser. Men i dette tilfellet
er det imidlertid bare strategiske unnvikelser. Rundt de økonomiske
motiver finnes det ingen misforståelser. Annet enn dem det
synes opportunt å skape. USAs engasjement blir derfor også
referert til som «Krigen om oljen i Sentral-Asia».
Debatten rundt et angrep på Irak er preget av
meget sterke motsetninger. Senteret for strategiske studier
i London konkluderte med at Irak kan produsere atomvåpen dersom
de skulle få tak i uran, men det er ikke det samme som å «anbefale
en krig». Det har konklusjonen vært hele tiden: Irak er en
terskelstat, dette er ikke noe nytt. Men selv en tyrann kan
ha barrierer med å bruke slike våpen. Fra en rasjonell synsvinkel
er det vanskelig å se hva Saddam skulle tjene på å benytte
seg av det. Med mindre han blir krenket nok. USA har allerede
annonsert at målet er å fjerne Saddam. Hva har han da å tape?
Da må han virkelig ta i bruk de midlene han har for hendene.
Og disse vet vi ikke hva er. Selv beinharde realister som
Kissinger, tidligere utenriksminister, er delvis imot angrepet.
I tillegg finnes det et utall opposisjonelle
i eksil som nå ivrig frekventerer i media. De vil slippe til.
De ønsker demokrati. Og de kartlegger nå sine egne trekk når
Saddam vakler. Noen av disse er millitære grupper som for
eksempel Free Officers Movement og Iraqi National Movement.
Disse har baser henholdsvis i London og Washington. Nasjonalistiske
grupperinger finnes også - med baser de samme stedene. Religiøse
grupperinger er til stede, men med baser hovedsaklig i Midtøsten
og Europa. Men de viktigste opposisjonelle gruppene er fremdeles
i Irak; kurderne. De ønsker på sin side et tilnærmet dobbelt
så stort område som det de kontrollerer i dag, iberegnet byene
Mosul og den oljerike Kirkuk (som i dag er arabisert og kontrollert
av Hussein); en eksplosiv blanding, og enorme skillelinjer
hva etnisitet angår. Men dette er bare Irak. Det finnes en
verden rundt Irak også - land som har høyst ulike forhold
til Irak. For eksempel Iran, som Irak var i krig med på 80-tallet.
Og Jordan, et land med svært godt forhold til USA, og handelsforbindelser
til Irak. Nær sagt alle arabiske land må velge en side. Spesielt
landene USA akter å bruke som plattformer for millitært utstyr
og personell - mye spenning for en verden hvor alliansene
og konfliktene er enormt kompliserte.
Som om ikke dette var nok: Den israelsk-palestinske
konflikten kan også gjøre seg gjeldende i dette klimaet. Se
tilbake på hvordan volden aksellererte under og etter bombingen
av Afghanistan. Millitær aktivitet smitter. Når supermakten
knurrer, får andre også lov til det. Især om de er allierte
av USA. Kanskje man bør tenke seg bedre om før himmelen over
Bagdad «will be filled with Apache-helicopters», som en høyerestående
amerikansk funksjonær uttrykte det. Den paranoide blandingen
av frykt og mistanker tjener en voldsspiral som minsker sjansene
for fred. Og man ender opp med det verste fra begge verdener:
Trangsynt militærmakt og et mer intenst USA-hat.
09.10.02
|
