Butikkenes høytid
Så er den her igjen, julen. Ja, du snur sikkert avisen,
sjekker datoen og tenker at nei, det stemmer ikke, jul er
det først om knappe to måneder. Men jeg hevder like fullt:
Så er den her igjen, julen. På samme tid som i fjor. Eller
litt tidligere.
Allerede nå detter det inn reklameblader gjennom brevsprekken,
julemagasiner stappfulle av nisser, reinsdyr, grantrær og
rødkledde barn (særlig barn, barn skal liksom legitimere
hele den kommersielle julefeiringen, julen er jo barnas
høytid, og dermed kan man vel ikke bli irritert av en julepreget
reklamebrosjyre? Hvilket støtter opp om min politiske hjertesak:
Barn og dyr bør forbys i reklameverden!). «Uadressert post
- Nei takk!»-klistremerker er ingen hindring for distributørene.
Butikkene melker julen for det den er verd. Allerede nå
henger det stjerner, strømper og misteltein i flere av byens
butikkvinduer. Hvilket bringer meg tilbake til mitt personlige
juletraume. Jeg har selv vært en del av den kommersielle
julen en gang i tiden, som ekspeditør i en butikk velegnet
for julehandel. Og la det være sagt med en gang: I desember
opphører alt som heter normal folkeskikk. Da er det jungelens
lover som gjelder. Ja, jeg har selv vært vitne til eldre
damer som slår rundt seg med paraplyen for å komme frem
i køen.
En kollega av meg beskrev den meningsløse julehandelen
på en bedre måte med en selvopplevd historie: Inn i butikken
kom en stresset dame, rett før stengetid på senteret. Hun
slengte 500 kroner på disken og sa: -Jeg må bare inn på
Mega og handle, så kan dere bare finne noe til min søster,
og pakke det inn, så kommer jeg innom om ti minutter? Før
noen rakk å svare, var hun på vei ut. For øvrig kom hun
aldri tilbake. Smørbrødgrillen står vel innpakket på disken
ennå. Hva damen fortalte søsteren på julaften, vites ikke.
Ja, jeg er glad jeg er ute av den bransjen. Men den kommersielle
julen blir jeg nok aldri kvitt. Så da er det bare å spikre
igjen brevsprekken, legge seg under dynen og stå opp 24.
desember. Gledelig jul!
06.11.02
