 En
stor grad av forvirring har dominert i porno-debatten som
har stormet på Vestlandet. Selv om dette kan forklare noe
av grunnen til at så mange skynder seg å demonstrativt putte
etiketten ‘porno’ i den sorte delen av sort-hvitt arkivet
sitt, kan det muligens være på tide å vurdere gråsonenes eksistens,
i og med at vi snart går inn i år 2003, skriver Ingvill Dybfest
Dahl, student BA (Honours) Communication Media and Arts, New
Castle.
Pornografisk mangfold -huff og huff...
Her vil jeg gjerne presisere at jeg ikke mener
det er moderne og riktig å akseptere all porno. Det jeg gjerne
vil understreke er det faktum at porno ikke er én ting. Samlebegrepet
porno, på samme måte som samlebegrepet rusmidler, dekker et
bredt spekter, fra det særeste sære hardcore, til den mykeste
«Lambi» softporno. Det kan derfor klart skilles mellom produksjon,
distribusjon og konsumering av barneporno som er strengt og
utvetydig forbudt, og Annie Sprinkles visning av porno i en
forklarende kontekst, porno lagd av og med voksne, frivillige
medvirkende for et voksent, frivillig publikum, som blir noe
ganske annet.
Selvfølgelig er det ikke alltid så enkelt. Pornografi
er problematisk, et moralsk og juridisk dilemma. Hvem vurderer
hva som er frivillig for hvem? Men, dette betyr ikke at en
bare skal avskrive og sensurere alt som oppfattes som ubehagelig
og problematisk. Tvert imot er det viktig å søke å forstå
hvorfor dette gir ubehag. Om en gjemmer seg bak det påståtte
råtne og uverdige kvinnesynet all porno skal representere,
har en ikke gjort hjemmeleksa si. Ja, mye porno er kvinne-nedverdigende.
Mye porno er også manns-nedverdigende. Ikke på samme måte,
men menn burde da også kunne protestere mot å bli fremstilt
som en eneste stor, potent fallos, med knulling og påfølgende
ejakulasjon i alle varianter som eneste mål og interesse.
En kan påstå det er minst like frastøtende at
majoriteten av den rådende klassiske Hollywood-filmen, gjennom
nesten et hundreår, fra Griffith til Spielberg, har promotert
kvinnen som passivt objekt for mannens scopofile nytelse uten
eget point-of-view. Innen filmteori er dette observert og
teorisert av blant andre Laura Mulvey i hennes banebrytende
feministiske artikkel «Visual Pleasure and Narrative Cinema»
fra Screen 1975. Mulveys modell, som støtter seg på psykoanalysen,
har senere blitt kritisert og modifisert av andre feminister.
Men dette er altså en form for kvinneundertrykkelse det ikke
smerter oss nevneverdig at pågår, fordi den er gitt et glatt,
lett-svelgelig Hollywood-hylster som gjør at den sklir lettfordøyelig
inn i den hvite delen av moralistenes sort-hvitt arkiv.
Porno er så eksplisitt at en må være blind og
døv for ikke å få med seg at her brukes kropper til seksuell
tilfredsstillelse. Men må dette bety at pornografi ikke har
noen kulturell verdi? Neppe. Ved nettopp å påstå at porno
er kvinneundertrykkende har anti-porno-demonstrantene presentert
et godt argument for hvorfor vi bør studere porno nærmere.
Det er ikke dermed gitt at vi skal godta alt. Om det er slik
at porno sier noe om forhold og makt mellom kjønnene, da er
det også viktig å få fram hva dette forholdet består av, slik
at det tydeliggjøres hva en eventuelt kan søke å forandre.
Det er en vanlig oppfattelse blant anti-porno-feminister og
demonstranter at det er en klar sammenheng mellom porno og
overgrep som voldtekt, konemishandling og incest. Her er det
viktig å skille mellom fantasi og virkelighet.
Siden pornografiske filmer virker i det samme
register som fantasien, er det også mer sannsynlig at de forårsaker
onani enn at de forårsaker voldtekt. Argumentet til anti-porno
-eminister må være at porno er et særtilfelle innen filmatiske
sjangre, og at vi som tilskuere i dette tilfellet altså ikke
klarer å skille mellom realisme og virkelighet eller mellom
propaganda og bilde. Publikum blir umyndiggjort. I tråd med
denne argumentasjonen må filmer om krig sees som oppfordringer
til å bombe og skyte folk, og filmer om utroskap som oppfordringer
til å bryte ekteskap.
Feminister som Laura Kipnis, Claire Pajaczkowska
og Linda Williams foreslår at pornografi kan være kilder til
ny kunnskap om vårt samfunn og vår kultur, som ikke kun kan
avskrives som smakløs og overflødig fråtsing i sex. De argumenterer
at pornografi som sjanger fungerer som en slags kulturell
problemløser ved å ta opp, få frem i lyset og «drive ut» betente
temaer. Porno i denne forstand destillerer sentrale temaer
i vår kultur og «driver ut» betente temaer. Porno i denne
forstand destilerer sentrale temaer i vår kultur, og i formasjonen
av egen identitet, og formidler disse kodet i sex.
– Porno-sjangeren juger om seksualitet og forhold
mellom kjønnene, skrek Jorunn Guldbrandsen fra AKP opp i ansiktet
mitt i køen utenfor Annie Sprinkles show på Teatergarasjen.
Og der fikk hun sagt det! Pornoen er jo nettopp fiksjon, som
alle film-sjangre foruten dokumentaren. Men i og med at den
også speiler en del, enn hvor marginal, av vårt samfunn, burde
vi da også som voksne, selvstendige mennesker slippe å bli
umyndiggjort gjennom at andre skal bestemme hva du som kvinne
kan oppleve som frigjørende.
Ved å gjøre oss kjent med eksisterende teorier
og konkrete tilbud på markedet, kan vi gjøre oss opp en mening
om hva vi synes pornoen gjør feil eller riktig, hva vi eventuelt
kan beholde og hva vi kan forkaste, forbedre eller forandre.
Vi må kanskje være forberedt på å grave gjennom en del søppel
for få klarhet i forholdet mellom hvordan vi blir representert,
og hvordan vi ønsker å bli representert.
06.11.02
|
