Vårutstillingen
Det er vårslipp på Kunstskolen i Bergen. Det
ellers så kjedelige landskapet ved Danmarksplass blir i fire
uker piffet opp med surrealistiske innslag.
|
 |
Arkeolog. – I morgen skal jeg sette opp et skilt med
«Møllendalshulen», legge ut noen brosjyrer og gjøre
det til en turistattraksjon, sier kunststudent Gaute
Aase.
|
«Finn deg et sted som engasjerer deg, og som du kan tenke
deg å være på i fire uker. Jobb så med å synliggjøre, forsterke
eller forandre stedets karakter.» I tre uker har førsteårsstudentene
ved Kunstskolen i Bergen basket med denne oppgaven, og resultatene
begynner så smått å gli inn i miljøet rundt Danmarksplass.
En gate i sentrum er dekket med lapper hvor det står ting
som «Se», «Hør» og «Lytt», og i Nygårds-parken jobbes det
iherdig med å lage en slags arena. Over elven ved veien mot
Haukeland henger et enormt edderkoppnett av tau, som kroner
juvet med en glorie av papp og lilla stoff. Et av de mer fantasifulle
prosjektene er det likevel Gaute Aase som står bak.
Moderne huleboer
– Jeg valgte dette stedet fordi det gir gode assosiasjoner,
sier han om det lille utgravningsstedet sitt i en undergang
rett ved Kunst- skolen.
– Man får tanker om huler med en gang man kommer inn her,
og det var god jord. Jeg tenkte at jeg ville lage en fremtidig
arkeologiutgravning, med helleristninger og store hull. Etter
fire ukers hardt arbeid ser det nå virkelig ut som et arkeologisk
arbeid er underveis, men det er datamaskiner og telefoner
heller enn de vanlige pilspissene som stikker opp av bakken.
Et par knokler ligger urovekkende i et hull, men disse er
visstnok lånt ut fra Naturhistorisk museum.
Hærverk?
Men det er mange måter å løse en så bredt anlagt oppgave på.
Kjartan Ericsson har jobbet i en skråning opp mot kirkegården
i to uker nå, og en rekke hvitmalte sponplater i ulike former
slynger seg oppover trærne og bortover bakken. Han kan fortelle
at reaksjonene som kommer er helt forskjellige.
– Noen eldre mennesker tror at jeg driver hærverk, mens andre
faktisk blir redde. De er nervøse for at dette skal være en
permanent forandring i landskapet.
Dårlig rykte
Som bestilt kommer en gruppe arbeidere forbi og stirrer vantro
på verket til Kjartan. De stopper bilen for å se nærmere på
snirkelmønsteret, mens en av de som går til fots spør spøkefullt:
– Det er førsteåret, ikke sant?
– Skolen har faktisk fått et litt dårlig rykte på seg etter
hvert, ler Maria Hatling, som også arbeider med oppgaven.
– Særlig eldre mennesker kan være negative, og det er mange
som omtaler oss som «den skolen med gærningene». I går var
det to damer som stoppet ved treet «mitt» og hvisket sammen
og tok notater. Likevel er det ingen grunn til panikk i kunstskoleleiren.
Landskapsprosjektene blir fjernet etter at de fire ukene er
omme, og det eneste som vil vitne om de kreative hodenes tilstedeværelse
er ett og annet sporadisk geriljaprosjekt. Tilbake til normalen,
med andre ord. Helt til neste vår.
09.04.03
|
