Avskjed
Jeg har flyttet. Den nye skoleveien begynner langt oppe
i Fjellsiden, og går gjennom et evig nettverk av svinger,
nedover, nedover, nedover. Derfor benytter jeg meg av de
snarveier jeg kan. En av disse går gjennom Jernbanestasjonen.
Jeg prøver å gjøre et rutinemenneske av meg selv, og går
derfor gjennom den store hallen noen minutter på åtte, hver
ukedag, like før Osloekspressen går. Jeg har sjekket rutene,
og dette er Den Store Ekspressen. Den korresponderer med
tog til Trondheim, Sverige, båten til Danmark, og sikkert
talløse flyavganger.
Og her står folk og sier adjø. Hver morgen. Noen gliser.
Noen står og tripper utålmodig, uten å se på hverandre.
Av og til er det turister som ler og smiler og skal ha bilde
av alle med alle før turen er slutt. Noen gråter. Noen sitter
helt alene, bagen tett inntil benken, og stirrer vekselvis
på klokka og toget, som om de er redde for å bli etterlatt.
Her går jeg forbi hver dag, og later som ingenting. Men
jeg ser.
I dag ble jeg av en eller annen grunn stående en stund
på stasjonen. Den sølvglitrende ekspressen gikk, og det
ble tomt. Noen minutter over åtte kom det mørkerøde, nedsotede
pendlertoget fra Arna. I samme øyeblikk som dørene gikk
opp, strømmet de ut. Pendlerene. Blikket plantet solid fremover,
faste, raske skritt. De vet hvor de skal. Hva de vil. De
har vært her så ofte før, de kjenner hver eneste sprekk
i betongen, vet akkurat hvor lang tid de bruker nedover
perrongen. Og i ettermiddag kommer de tilbake. De fleste
med et godt dagsverk bak seg.
Jeg vet ærlig talt ikke hvilke av disse togene jeg ville
ha vært på, om jeg fikk velge. Men. Uansett. Neste gang
du sier farvel til noen; Pass på hvem som står på sidelinjen
og ser på. Avskjeden forteller hvordan dere har hatt det.
Hvordan dere har det nå. Den forteller alt dere ikke har
sagt til hverandre. Men den sier ingenting om hvordan det
blir neste gang dere møtes.
