Utsikt til evigheten
Det var en tynn røykstripe som fanget oppmerksomheten
min en dag i sommer. Jeg hadde akkurat flyttet inn på
hybelen min, som kunne by på en nydelig utsikt over
haukelandsområdet. Røykstripen kom inne fra
kapellene plassert midt i Møllendal kirkegård,
og jeg tenkte en stund på at jeg trodde det var der
krematoriene holdt til. Røykstripen viste seg bare
tidlig om morgenen når været var riktig, og
sammen med begravelsesklokkene og lave regnbyger ble den
en trist requiemakkord på grå sommerdager.
Senere på høsten fikk jeg besøk av
en venn, og nøt en passiv røyk fra balkongen
sammen med ham. Jeg forklarte ham om røyken fra krematoriet,
og viste ham også en rekke med vinduer som jeg hadde
lagt merke til at det alltid var lys i. Min venn fikk et
eget glimt i øynene når han forklarte at det
var Kvinneklinikken, hvor han for noen uker siden fikk sin
første sønn. Etter det begynte jeg å
like utsikten min. Den er som et filosofisk stereoanlegg
med lyden skrudd opp til det gjør vondt i ørene.
Nytes best med en kald øl i svale sommerkvelder.
