Etikktakk!
Coca-Cola snakker om sosial ansvarlighet,
men hva skjer i kulissene? spør Anne Bitsch, prosjektleder
i Kampanjeseksjonen i Kirkens Nødhjelp.
Ja så er det på’n igjen, gitt.
Nok engang må jeg som forbruker ta en runde med meg
sjøl. Tror jeg på at boikott av multinasjonale
selskaper kan være med på å skape bedre
livsvilkår for mennesker i utviklingsland? Bidrar det
på noen måte positivt hvis jeg slutter å
kjøpe CocaCola? Og hvorfor nettopp Coca-Cola og ikke
Pepsi?
Det første spørsmålet er jeg usikker
på, men ikke det siste. Jeg har en veldig god grunn
til å sirkle langt utenom Coca-Cola neste gang jeg står
på Rimi, dehydrert og ute etter et sukkerkick. Grunnen
er ganske enkelt at Coca-Cola bryter grunnleggende menneskerettigheter.
DET TEGNET SÅ GODT...
Delstaten Kerala i India er kjent for å være
grønn, vakker og frodig. Den har blitt kalt risens
paradis fordi en tredjedel av hele Indias risproduksjon hentes
fra dette området. Næringsvirksomheten i Kerala
har vært vellykket, og håpet om ytterligere økonomisk
vekst fikk bein å gå på da Coca-Cola i 2000
etablerte seg i landskommunen Placimada. Befolkningen fikk
gyldne løfter om arbeidsplasser. Byens utvikling skulle
ivaretas og styrkes. Virkeligheten i dagens Placimada er ikke
så forlokkende. Lokale stammefolk og bønder reiser
seg nå i protest og krever at fabrikken stenges. Grunnen?
Et skadeskutt økosystem. Årsaken? Verdens største
brusprodusent.
Brusproduksjon er en omstendelig prosess. For å lage
en liter cola skal man bruke fire liter vann. Til driften
av fabrikken har Coca-Cola boret brønner på 200
fot som i perioder har tappet mellom en halv og halvannen
million liter grunnvann om dagen.
I et regnfattig område er grunnvann helt avgjørende
for driften av jordbruk: Intet vann, intet eksistensgrunnlag.
Ingen hender, ingen kake.
Problemene er sammensatte. Det er ikke bare tappingen av
grunnvann som truer miljøet. Det blir verre: I 2002
oppdaget en britisk journalist at Coca-Cola ga fra seg spesialavfall
til lokale bønder under påskudd av at det egnet
seg som gjødsel. Siden fastslo Universitetet i Exeter
i en rapport at spesialavfallet var stappfullt med tungmetaller
som er sivet ut i økosystemet. Spysyke, hårtap,
feberanfall, allergiske reaksjoner og anemi er resultatet.
Folk må nå gå flere kilometer etter rent
drikkevann.
FRA EN KOMMUNIKASJONSSTRATEGS PERSPEKTIV
Kirkens Nødhjelp har startet en kampanje som tar
opp saken. Målet er å stille Coca-Cola til ansvar
for den uretten de har forvoldt tusenvis av mennesker i Kerala.
Kravet fra
de lokale aktivistene er at fabrikken stenges og at det gis
økonomisk kompensasjon for tapt arbeidsinntekt og de
øvrige skadene de har påført.
I dialogen med Coca-Cola Norge har kommunikasjonsdirektør
Stein Rømmerud konsekvent unnlatt å forholde
seg til kravet om kompensasjon. Han viser til at Coca-Cola,
både internasjonalt og i India, jobber på spreng
med å finne løsninger. Han fremfører blant
annet at en teknologi som skal gi maksimalt utbytte av regnvannet
har blitt utviklet. Det forlyder også at de deler ut
vann til lokalbefolkningen fra lastebiler. Hva angår
dumpingen av spesialavfall ble den umiddelbart stoppet når
innholdet av bly og kadmium ble kjent.
SOSIALT ANSVAR ELLER FALSKT ALIBI?
Jeg ble i grunnen positivt overrasket da jeg fikk høre
dette. Det er viktig at bedrifter blir seg sitt samfunnsmessige
ansvar bevisst, og at de ordner opp når de forvolder
skade. Ingen kan være mot slike tiltak og minst av alle
NGO’ene. Saken er bare at dette er plaster-på-såret
løsninger. I måten å håndtere problemene
på etterlever ikke Coca-Cola egne løfter om sosial
ansvarlighet. I deres «code of conduct» står
det eksplisitt at hensynet til mennesker og miljø er
en integrert del av virksomheten deres.
Ved å nekte å ta stilling til bøndenes
krav om å få tilbake det som ble tatt fra dem
- muligheten til å forvalte egne naturressurser på
en måte som gagner lokalsamfunnet –
viser de hvor lite det i grunnen betyr for dem å drive
med sosial ansvarlighet. Ved å forsvare seg med tiltakene
som iverksettes nå, overser de det som er hele kjernen
i problematikken: Nemlig at de har krenket grunnleggende menneskerettigheter;
retten til vann og retten til helse.
Man må forstå kjernen i sosial ansvarlighet,
og det er at respekt for menneskerettigheter ikke er det samme
som utøvelsen av lappeløsninger og symptombehandling.
Respekten utøves ved kompromissløst å
handle med ytterste varsomhet når man etablerer seg
i utviklingsland. Coca-Cola er verdens mest verdifulle varemerke.
De er ikke bare en økonomisk aktør men besitter
også en potensiell politisk makt. Mer enn noen andre
har de et ansvar som forplikter.
Boikott? Det er vanskelig ikke sant? Solo smaker ganske bra
det, men hvem vet...
24.03.04
|
