Forenklede svar

Det er ett element man aldri går lei av å spandere spalteplass på i de større norske avisene; debattering rundt de beslektede temaene innvandringspolitikk, rasisme og (mislykket) integrering. Det er fristende å spørre hvorfor i alle dager man har behov for debatt og refleksjon rundt det faktum at mørkhudede innvandrere ikke alltid går godt sammen med nordmenn. Tendensen i debattinnleggene er jo bare å besvare spørsmålet med det utslitte ordet «fordommer», og det abstrakte begrepet «fremmedfrykt». Frykt for det ukjente, altså. Tanken er at rett og slett fordi mange av oss ikke kjenner noen innvandrere, er vi redde for dem, og dette er roten til alle problemer som oppstår mellom Ola Nordmann og Ali Utlending. Personlig lurer jeg på hvor denne idéen kommer fra. I følge denne tankegangen skulle jeg nemlig vært dritredd innvandrere.

Sist jeg registrerte at det ble blåst liv i denne debatten, var da en bekymret mor i Oslo hadde opplevd at hennes fjortenårige sønn hadde blitt ranet av en innvandrergjeng, oguttaltei ettertid at «det er sånt man må regne med». Moren lurte på hvordan hun skulle makte å oppdra sønnen til ikke å være fordomsfull mot innvandrere. Da syntes jeg debatten så ut til å ta en interessant retning.

Jeg kommer fra ei lita bygd som heter Våle, et knøttlite sted som ikke huser noen betydelig gruppe fremmedkulturelle. Derfor ble jeg aldri kjent med noen innvandrere før jeg begynte på folkehøgskole i Drammen. Da, endelig, havnet jeg i klasse med en vietnamesisk gutt. Men, guess what? Jeg var ikke det spor redd han. Det var det dessverre andre som var. Denne karen hadde nemlig venner i B-gjengen, og var vant med å slåss. Det var visstnok han som ødela døra til Åse, da han på død og liv skulle inn på rommet hennes, uten hennes tillatelse, en natt da han var full. Det var han man oppsøkte dersom man ønsket å kjøpe hasj. Det var han som ble kicka ut av skolen fordi han aldri betalte for oppholdet. Kort sagt, han bekreftet fordommene jeg aldri rakk å ta inn over meg (man har liksom ikke bruk for fordommer i Våle, for man møter aldri noen innvandrere likevel.)

Men hva med denne fjortenåringen i Oslo som ble fraranet penger og mobiltelefon av en innvandrergjeng? Her var vel strengt tatt ikke fordommene et problem. Moren omtalte nemlig forholdsregler hun etter hvert innså hennes sønn var nødt til å ta, som «street wiseness». Forholdsreglene gikk blant annet ut på å skygge unna grupper av mørkhudede gutter i tenårene. Det er ikke fremmedfrykt eller fordommer som gjør at denne fjortenåringen nå er mer påpasselig enn før med ikke å gå alene, og å holde seg unna innvandrertenåringer. Det er erfaringen av et reelt problem. Jeg vet ikke om roten til problemet er at disse individene er «omgitt av et system som svikter», eller den manglende forskningen på feltet, eller den mislykkede integreringspolitikken. Uansett tror jeg ikke svaret på et slikt komplisert forhold bør begrenses til ordet fremmedfrykt.

Studvest
følger saken:

Kvalitets-
reformen

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11