Jævlifiseringen av tungpsykiatrien
i Norge
Dagfinn Høybråten smiler
aldri med øynene, selv ikke når han fremhever
at Norge er det beste landet å bo i, eller når
han skryter uhemmet av å være flinkest i klassen
på psykiatri, skriver Egil H. Olsvik, stipendiat ved
filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen.
De er nok begge sannheter med modifikasjoner,
disse oppfatningene. Særlig er de nok det for de svakeste
blant oss, de med alvorlige psykiske lidelser. Selvmordsraten
for schizofrene er 70 prosent høyere enn for andre.
Det forteller litt om den jævligheten de opplever. De
med alvorlige psykiske lidelser, de psykotiske, er den pasientgruppen
som har mest behov for omsorg og pleie. Derfor er det ekstra
graverende at det er nettopp de som får minst av det
samme. Hvis man vurderer kvaliteten på et samfunn ut
fra hvordan det behandler sine svakeste, så er Norge
desidert ikke det beste landet å bo i. Tvert i mot.
Tore Tønne, arkitekten bak den store «helsereformen»,
snur seg antagelig daglig i graven nå. Reformen hans
førte egentlig bare til at butikkrasjonalitet ble mantra
i helsesektoren, og dette har medført en direkte jævlifisering
av hele sektoren, særlig psykiatrien. I en mer moderat
formulering kan man si at det sterke fokuset på økonomiske
insentiver (innsatsstyrt finansiering osv.), undergraver etiske
standarder. Butikkrasjonaliteten bygger på en sterk
innsnevring av virkeligheten og den fungerer kontrollerende
og manipulerende fordi den hele tiden er ute etter nyttemaksimering.
Misforstå ikke: Alle vet at det bare finnes et begrenset
antall midler, som skal komme alle til gode. Det er bare det
at system-utilitarismen (Pareto-ismen) ikke tar nok høyde
for variasjon.
Noe mer konkret dreier det seg om at markedslogikken, eller
om man vil, den konsekvente samfunnsøkonomiske tenkemåten,
krever presise formuleringer av falsifiserbare hypoteser.
For å kunne oppnå dette, må den derfor foreta
en radikal innsnevring av de relevanskravene den opererer
ut fra. Følgen blir at alle ikke-målbare størrelser
faller ut av betraktning.
Når dette tenkes i sammenheng med begreper som «helse»
og «sykdom», så fører det frem til
at en person er syk, hvis og bare hvis, man kan påvise
en objektiv indikator for organisk abnormalitet. Hvordan står
så dette i forhold til psykiatri?
Sosiologen Dag Album har påvist at leger opererer med
en klar rangering av forskjellige sykdommers og medisinske
spesialiteters prestisje. Legene deler altså sykdommer
i «høystatus» og «lavstatus».
Høystatussykdommene har det til felles at de har en
klar årsak, at de kan behandles lett, at de rammer folk
fra høyere samfunnslag og ikke minst at man må
bruke veldig dyrt utstyr. Ingenting av dette gjelder for psykiatrien,
særlig ikke for tungpsykiatrien. Dermed er det nesten
ingen som gidder å jobbe med det, og feltet synker i
prestisje. Det igjen fører til at det blir mindre forskningsmidler
og fortsatt satsing på det gode gamle «broken
brain»-paradigmet.
Et annet utrykk for dette, er det såkalte «uforståelighetsargumentet»
angående psykosene. I korthet går dette ut på
at symptomene kun er et resultat av hjernepatologi, og at
de derfor er tilfeldige, non-sensiske (uten mening) flimringer
i nervesystemet. Derfor er det bare medisinering som nytter
og alt annet er bare bortkastet tid. For en butikksjef er
det jo ikke rasjonelt å bruke penger på tiltak
som ikke har et klart vinningspotensiale. Derfor satser man
heller på å drive symptomdemping i relativt grelle
lokaler. (Er du gal, så bryr du deg vel ikke om at inventaret
er fra slutten av 60-årene?)
Den stortingsmeldingen som ligger til grunn for den såkalte
«opptrappingsplanen» for psykiatrien het «Åpenhet
og helhet» (sic!). Tanken der, var at de store institusjonene
skulle bygges ned og man skulle drive mer behandling i nærheten
av pasientens hjemsted. Helsetilsynets rapport (04/04) om
utviklingen i etterkant, er et regelrett slakt. Mange av pasientene
har fått nyte godt av dette, men ikke de sykeste. De
har blitt akterutseilt. Så de går fortsatt og
tusler og kjeder livet av seg (bokstavelig talt), innelåst
og oppasset av ufaglærte som har fått prentet
inn i hodet at disse pasientene i realiteten er defekte maskiner.
Sannheten er at dette såkalte «uforståelighetsargumentet»
er grunnfalskt og uetisk. Det fører til en verdiløs
psykiatri og institusjonalisert nihilisme. Det fører
til en jævlifisering av livet til mennesker som har
det veldig vondt. Hvem har vel ikke drømt at man prøver
desperat å kommunisere med noen som ikke hører
eller ser en? Det finnes mange som har den følelsen
hele tiden. Det må være drepende jævlig.
For å avrunde: Dagfinn Høybråten; rykk
tilbake til start! Hvis ikke vil du bli hjemsøkt av
den angrende Tore Tønnes ånd og da vil du, som
din sjelefrende Scrooge, bli tvunget til erkjenne at det er
din egen mangel av humanitet som gjør dette landet
til et helvete på jord, for noen. Og ikke bare hvemsomhelst
– men faktisk de som trenger din hjelp mest sårt.
28.04.04
|
