Studentersamfunnet og den ubarberte pornopungen

Det er illevarslende at Studentersamfunnets 70-årsjubileum markeres med et fordekt og ukritisk markedsføringsstunt av et litteraturarrangement.

Torsdag 22. april valgte Studentersamfunnet, som en del av feiringen av sitt 70-års jubileum, å presentere arrangementet «Sisu». Kvelden ble annonsert som et alternativt, røffere bokbad, der den moderne mannsrollen skulle stå i fokus, representert ved «rockestjerneforfatterne» Mads Larsen, Carl Takle, Nils Rune Langeland, Stig Elvis Furset og Gaute Bie.

Kulturredaktør i Studentradioen Kristoffer Jul-Larsen, stilte spørsmålet som oppsummerte seansens problem: «Hva har dette med litteratur å gjøre?» I stedet for å være vitne til en samtale om litteratur, så ble man sittende og høre på en tannløs testosteronprat der det overhodet ikke fantes noe skille mellom verk og forfatter.

Det som skulle være et forsøk på å skape et potent alternativ til bokklubbenes bokbad, endte i grosvoldsk koseprat, bare blottet for det innhold og den litterære refleksjon man tidvis finner i det opprinnelige Bokbadet.

Det hele ble litt Anne Grosvold goes Hunter S. Thompson: Hvor mye dop tok Carl Takle i Kashmir? Hvor mange i salen har pornopung? Fikk forfatteren Gaute Bie noensinne den kvinnen romanfiguren Gaute i «Pure Popmusicbaby!» var ute etter? Dette var vinklingen programleder Jone Malmin brukte konsekvent, mens litterære problemstillinger eller kritiske spørsmål til for eksempel Mads Larsens kvinnesyn og Nils Rune Langelands mildt sagt problematiske meninger om prostitusjon var helt fraværende.

Arrangementet var rett og slett det motsatte av sisu: Her var det intet pågangsmot eller skarpe kanter. Panelet var nesten enstemmig i sin defensive sutring (med Bie som et hederlig unntak) og salen lyttet høflig, på tross av at den helt tydelig hadde lyst til å bue.

Publikums ære ble ironisk nok reddet av en velkjent bergensforfatter som gikk opp på scenen og brølte at sutrepanelet måtte komme seg ut og skaffe seg fitte. Han ble siden kastet på dør. Dette burleske opptrinnet åpnet dørene for publikums misnøye, og programlederen måtte avvikle arrangementet. Slik ble den utilstrekkeligheten som lå i arrangementets programerklæring tydeliggjort.

Enda mer betenkelig enn programmets form og innhold, er det at arrangementet hadde karakter av fordekt markedsføring. Programleder Jone Malmin, som ble framstilt som nøytral og uavhengig, er i realiteten sjef for Barberblad forlag, forlaget til to av panelets deltakere. Det som ble lansert som en debatt om mannsrollen var i praksis gratis reklametid for Barberblad forlag.

Her må Studentersamfunnet ta på seg noe av skylden. At de tillot at det ble satt opp et panel blottet for kritiske stemmer og endatil med en kommersiell agenda er problematisk. Studentersamfunnet ønsker å være et sted for kritisk refleksjon og debatt, men her forekom ingen av delene. Det faller seg derfor naturlig å stille spørsmål ved Studentersamfunnets dømmekraft i dette tilfellet.

Er dette et signal om at Samfunnets tidligere så strenge standarder for kritiske debatter og uavhengighet ikke lenger holdes i hevd? Vi er enige med Samfunnet i at det trengs mer sisu innenfor norsk samtidslitteratur, men vi så heller at det hadde blitt presentert noe med genuin punch, fremfor dette dvaske markedsføringsstuntet for Barberblad forlag og en tvilsom mannsrolle.

Og vi som trodde sosialdarwinismen var død!

Vi lot oss forbløffe av Eirik Løkkes utredninger i et innlegg om kapitalisme og rettferdighet i siste utgave av Reform, magasinet til Høyres Studentforening i Bergen.

Han stiller spørsmål ved hvorvidt det er en statlig oppgave å fordele inntekter mellom folk, og analyserer hvordan og hvorfor forskjeller oppstår. Han forkaster påstanden om at vi er født ulike, og med ulike muligheter, og hevder videre at markedets logikk er å behandle mennesker slik de har gjort seg fortjent til. «Med andre ord, enkelte er fattige fordi de fortjener å være det», skriver han, og fortsetter: «Når staten i dag hjelper disse menneskene ved bruk av omfordeling, så er det urettferdig, ikke rettferdig.» Løkke hevder at det å ville gi alle like muligheter er det samme som å gi medfødte egenskaper moralsk relevans og å straffe de som vil anvende sine egenskaper på en positiv måte. Dette eksemplifiseres på en underlig måte med et menneske som er født inn i denne verden uten armer og ben (!). Om man hevder dette er urettferdig, forfekter man i følge Løkke tanken om arvesynd; en synd som består i at våre medfødte egenskaper ikke er fortjent.

Vår forbløffelse ble ikke mindre da vi på neste side i det samme magasinet kunne lese at Høyre og dets ungdomsorganisasjon har tatt et oppgjør med sitt ikke videre gode rulleblad når det gjelder menneskerettigheter. Under normale omstendigheter ville vi kanskje latt være å kommentere slike uttalelser, ut fra tanken om at enkelte personer har rett til å skånes mot seg selv. Løkke er imidlertid internasjonalt ansvarlig i Norsk Studentunion i Bergen, og vi tillater oss å hevde (og håpe) at hans perspektiver på (internasjonal) politikk er på kollisjonskurs med de fleste studenters.

Venezuela - øynene som ser

Fanny Dalis deler ikke undertegnedes syn på situasjonen i Venezuela, hennes hjemland. I min kronikk «Venezuela – oljenasjon i endring», trykt i Studvest nummer 3 i år, tok jeg i forsvar landets venstreorienterte regjering. Dalis, på sin side, hevder blant annet at president Hugo Chávez har løyet for sitt folk, og at han har skapt hat og vold blant venezuelanerne.

La meg få si følgende med en gang: Jeg oppfatter verken Chávez eller hans «Bevegelsen for den femte republikk» (MVR) som fullkomne. De er mennesker og gjør feil. Chávez har helt sikkert sagt mye rart i sine timelange taler som kan brukes mot ham.

Problematisk blir det imidlertid når Dalis, slik jeg oppfatter henne, gir den sittende regjeringen skylden for nær sagt hele Venezuelas elendighet. Det finnes jo andre aktører som har atskillig mer å svare for i denne sammenheng. En kommer for eksempel ikke forbi tidligere regjeringers vanskjøtsel av sosialpolitikken, deres manglende tiltak mot voksende korrupsjon og ofte tvilsomme forhold til ytringsfrihet og demokrati. En kommer heller ikke forbi strukturtilpasningsprogrammene IMF har påtvunget landet – med privatisering og økt fattigdom som konsekvenser – eller den generelle økonomiske krisen i Latin-Amerika de siste årene. Hvorfor nevner ikke Dalis handlingene til den nåværende «demokratiske» opposisjonen – som har kostet landet dyrt og helt bensin på bålet i en allerede tilspisset situasjon? Jeg tenker ikke her bare på deres kortvarige kupp i april 2002, men også lockout-kampanjene i oljeindustrien og de stadig pågående kampanjene for å forårsake kapitalflukt. Hjelpen de har fått fra USA er heller ikke ubetydelig, men det er et emne for seg selv.

De sosiale reformene Chávez-regjeringen har satt i gang nevnes heller ikke med et ord. Før Chávez og MVR kom til makten i 1998 var det 1,5 millioner analfabeter i Venezuela. Nå kan to tredeler av disse menneskene lese og skrive. Hva gjør ikke dette med et menneskes verdighet? Hva med fjerningen av studieavgifter, innføringen av gratis skolemåltider eller de 600.000 som fikk tilbud om å ta skolen opp igjen? Utdanningsbudsjettet har blitt doblet under den nåværende regjeringen – og nærmer seg omsider UNICEFs mål om at syv prosent av statsbudsjettet skal finansiere utdanning. Millioner av venezuelanere har endelig fått tilgang på gratis legedekning, mye takket være samarbeidsavtalen med Cuba. Dette er alle gode tiltak, som de økonomiske indikatorene og de dominerende massemedia i Venezuela sier lite om. Like lite sier de om vellykkede vaksinasjonsprogrammer som har ført til redusert barnedødelighet, den sosiale boligbyggingen eller omfordelingen av jord.

For mange venezuelanere betyr sikkert ikke disse tiltakene så mye. De har alt hva de trenger – de har sine muligheter, de har sin frihet til å gjøre hva de vil. Men hva med den fattige majoriteten – i slummen og på landsbygden? Det forbauser meg ikke et sekund at de vil ta til våpen for å forsvare regjeringen mot de angrep den nå blir utsatt for. Det er nå en gang slik i verden at mye kommer an på øynene som ser.

Deilig å være student i Bergen?

Tirsdag 12.04. (BA) advarte Stig Høisæther og Leieboerforeningen i Bergen (LiB) studenter mot et kynisk og dårlig boligmarked sammenlignet med byer som Oslo og Stavanger. I utspillet kritiseres dessuten Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) for å ha endret politikken i retning færre rettigheter og mindre trygghet for studentene.

Det var overraskende å registrere at dem som var raskest på pletten for å kritisere utspillet ikke var ledelsen ved universitetet eller andre som har sitt å tjene på at flest mulig søker seg til UiB AS, men istedet lederen for studentenes egen interesseorganisasjon, Geir Pollestad (NSU). Store deler av onsdag 13.04 går med til å advare studenter mot LiB; både i BA og på NRK-radio forteller han om hvor virkelighetsfjerne Høisæthers beskrivelser er. Han insinuerer dessuten at utspillet er kommet mer ut av selvprofileringstrang enn av reell bekymring overfor studentenes situasjon. Ham om det.

Jeg kjenner verken til virkeligheten bestående av alle huseiere som på ulikt vis skor seg på fattige, opp-etter-ørene belånte studenter som Høisæther sikkert treffer og prater med daglig (selv om jeg, etter åtte år på baken i studentbyen Bergen også har hørt og sett en god del), og heller ikke den som Pollestad og co. befinner seg i (Jeg trenger kanskje ikke nevne at den dog forekommer meg ganske underlig, langt borte). Den delen av boligvirkeligheten som jeg kjenner til omfatter imidlertid Studentsamskipnaden (SiB) som Pollestad overfor BA så kjekt referer til som den som skal redde studentene fra det slemme markedet. Jeg kjenner godt til livet som leietaker hos samme velferdsorganisasjon, og jeg kjenner til flere som så sent som høsten 2003 la ned mange timer i arbeidet mot organisasjonens såkalte modernisering og effektiviseringer: Jeg vet ikke om dette omfatter Pollestads virkelighet, ihvertfall velger han å ikke trekke det frem når den virkelige verden banker på døren og spør ham hva han mener; men for knappe to måneder siden vedtok altså SiB å gå bort fra husleielovens minstekrav om treårskontrakter, og i samme tidsrom har husleien økt med ti prosent - i et år der prisene for øvrig har blitt redusert med 1, 6%. SiB er m.a.o mer og mer lik andre kyniske markedsaktører, og på enkelte områder verre.

Heller ei finner Pollestad det bryet verdt å benytte sjansen han har til å møte verden gjennom media til å uttrykke bekymring, eller i det minste solidaritet, med de studentene som føler at Høisæthers beskrivelser passer godt med den virkeligheten de lever i. Pollestad vil bare at folk skal høre om hvor fint det er å studere i Bergen, noe han gjør ved å poengtere at en av de få aktørene som har engasjert seg for at studiebyen Bergen skal bli nettopp det, er helt på jordet. Jeg kunne mistenke NSU-lederen for å spekulere i å få førstesideoppslag. Eller å glemme at nærhet til virkeligheten kan handle om både idealisme og idioti.

Hva har NSU-Bergen gjort i PST-saken?

I forrige utgave av Studvest spør Hans Ebbing hva NSU har gjort i forhold til PST- saken.

NSU-Bergen har hele tiden vært kritisk til måten Universitetet i Bergen har behandlet saken. Vi har tatt dette opp med ledelsen ved UiB, noe som også fremgår i tidligere utgaver av Studvest. I tillegg har vi fått vedtatt en uttale om saken i sentralleddet til NSU, som er sendt til aktuelle parter i saken.

På bakgrunn av en henvendelse fra NSU-Bergen stilte stortingsrepresentanten Skjælaaen fra Senterpartiet spørsmål til justisminister Dørum om saken.

Vi vil fortsette å følge opp saken, med sikte på at UiB for fremtiden velger en praksis som er i tråd med idealer og rettsprinsipp som er Universitetet i Bergen verdig.

Udemokratisk streik

Transportbedriftenes Landsforbund har gått til streik for å tvinge gjennom at organiserte skal tjene mer enn uorganiserte. Dette bryter med organisasjonsfriheten og dermed menneskerettighetene.

De streikende krever at organiserte skal tjene 1,4 prosent mer enn uorganiserte, noe som noenlunde tilsvarer fagforeningskontingenten. Det betyr at de mener at arbeidsgiver skal betale for at folk er organisert og at uorganiserte skal straffes økonomisk av arbeidsgiver. Ved å benytte slike tvangsmidler ønsker en selvsagt å oppnå at alle organiserer seg, og det er jo selvsagt et viktig mål for enhver fagforening. Det de da overser er at organisasjonsfriheten også innebærer en rett til å ikke være organisert. Dette er en rett som er like grunnleggende som retten til å være organisert. Hvis en føler at fagforeningen ikke representerer en på den måten en ønsker skal en ikke bli presset til å melde seg inn ved bruk av økonomiske sanksjoner.

Det er nok av eksempler på at fagforeninger tar politiske standpunkt som ikke alle medlemmer kan stille seg bak. LO betaler for eksempel bidrag til Arbeiderpartiets valgkamp, og enkelte forbund tar standpunkt i viktige politiske saker som norsk EU-medlemskap. Det burde derfor være innlysende at arbeidstakere ikke skal bli økonomisk straffet for å velge å stå utenfor fagforeningenes kollektivistiske fellesskap.

Tore Dyngeland
Formann Høyres Studenterforening i Bergen

Studvest
følger saken:

Kvalitets-
reformen

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11