Utgangspunktet for rapporten er oppløsningen av grossistmonopolet for alkohol i 1996, og den påfølgende framveksten av private, konkurrerende alkoholgrossister.
Rapporten tar opp tre aspekter ved skjenkenæringen, og skjenkenæringens situasjon siste halvdel av 1990-tallet. Først gis en beskrivelse av hva som karakteriserer aktørene og næringen. Deretter diskuteres endringene i næringens forhold til alkoholgrossistene etter oppløsningen av grossistmonopolet. Til slutt drøftes utviklingen i alkoholgrossistenes markedsføring overfor skjenkenæringen, og de eventuelle effektene markedsføringen har overfor forbrukerne.
Sammendrag
Rapporten tar opp tre aspekter knyttet til skjenkenæringen, og skjenkenæringens situasjon i siste halvdel av 1990-tallet. Først gis en beskrivelse av hva som karakteriserer aktørene og næringen. Deretter diskuteres endringene i næringens forhold til alkoholgrossistene etter oppløsningen av grossistmonopolet. Til slutt drøftes utviklingen i alkoholgrossistenes markedsføring overfor skjenkenæringen, og de eventuelle effektene av slik markedsføring på konsumentenes situasjon.
Utgangspunktet for rapporten er oppløsningen av grossistmonopolet for alkohol i 1996, og den påfølgende framveksten av private, konkurrerende
alkoholgrossister.
Skjenkenæringen
Skjenkenæringen, slik den framstår her, er en bransje preget av relativt stor utskiftning. Bortimot en femtedel av skjenkestedene har eksistert i mindre enn to år. Den består i stor grad av uavhengige småbedrifter, som kan skjenke alle typer alkohol. Omtrent 70 prosent av bransjen utgjøres av restauranter med matservering, men andelen puber og barer har vokst i siste halvdel av 1990-tallet. Videre ligger omtrent en tredjedel av skjenkestedene i kommuner med mer enn 50.000 innbyggere, mens i overkant av halvparten ligger i kommuner med mer enn 20.000
innbyggere.
De fleste skjenkesteder har få eller ingen problemer med overstadig berusede gjester. Det er også relativt uvanlig at gjestene blir tilbudt alkoholholdige drikkevarer til rabatterte priser, ca 85 prosent av restaurantene i denne undersøkelsen oppgir at de ikke har ”happy hour” eller lignende prisreduserende tiltak. Til gjengjeld har det vist seg at de som har slike tiltak, også oftere enn andre har problemer med berusede gjester.
Oppløsning av grossistmonopolet
Før grossistmonopolet ble avviklet kunne restaurantene velge mellom å kjøpe alkohol fra vinmonopolbutikker, eller å bestille den fra Vinmonopolets lager. Det har vist seg at de fleste av de som under monopolperioden stort sett handlet fra vinmonopolbutikk, fortsatte med det også i 1996. Nå er det slik at selv om grossistmonopolet ble oppløst 1. januar 1996, så hadde restaurantene i realiteten ikke store valgmuligheter dette første året. Den statlige grossisten Arcus var i drift fra starten av 1996, men for de fleste private grossistene tok det generelt noe tid å komme i gang. Likevel er det mye som tyder på at det ligger mer enn bare gammel vane og mangel på andre alternativer, til grunn for denne stabiliteten i restaurantenes valg av type leverandør. Både før og etter grossistmonopolets fall har nok den gruppen av restauranter som hovedsakelig har gjort sine alkoholinnkjøp fra vinmonopolbutikker, skilt seg fra de som handler andre steder.
Rapporten tar opp tre aspekter knyttet til skjenkenæringen, og skjenkenæringens situasjon i siste halvdel av 1990-tallet. Først gis en beskrivelse av hva som karakteriserer aktørene og næringen. Deretter diskuteres endringene i næringens forhold til alkoholgrossistene etter oppløsningen av grossistmonopolet. Til slutt drøftes utviklingen i alkoholgrossistenes markedsføring overfor skjenkenæringen, og de eventuelle effektene av slik markedsføring på konsumentenes situasjon.
Utgangspunktet for rapporten er oppløsningen av grossistmonopolet for alkohol i 1996, og den påfølgende framveksten av private, konkurrerende
alkoholgrossister.
Vinmonopolets betydning
I løpet av perioden fra 1996 til 1998 mistet Vinmonopolet mye av sin betydning som leverandør til restaurantbransjen. I 1998 oppgir to tredjedeler av deltakerne i denne undersøkelsen at de handler all, eller deler av, alkoholen fra grossister, mens en tredjedel oppgir at de for det meste handler på vinmonopolbutikk. Situasjonen har dermed forandret seg mye fra 1995, da nærmere to tredjedeler oppga at de handlet på vinmonopolbutikk, mens en tredjedel bestilte fra Vinmonopolets lager. Forskjellen mellom de skjenkestedene som handler på vinmonopolbutikker, og de som handler fra grossist, har samtidig blitt forsterket. I stigende grad tilhører Vinmonopolkundene en spesiell gruppe restauranter. De er ofte små restauranter med liten alkoholomsetning, de ligger oftere i utkantstrøk, og det er i 1998 færre som har brennevinsbevilling blant Vinmonopolets kunder enn blant grossistenes kunder.
Store endringer
Det er viktig å huske på at undersøkelsen som denne rapporten bygger på ble gjort i en periode som var preget av store endringer. Det er fullt ut mulig at de forskjellene vi har sett mellom ulike skjenkesteder, vil jevne seg mer ut etter hvert som tiden går. Flere og flere ser ut til å benytte seg mer og mer av grossister. Situasjonen i 1998 kan best beskrives ved at grossistene hadde alle typer skjenkesteder blant sine kunder, mens Vinmonopolets kunder hovedsakelig besto av skjenkesteder i distriktene.
Markedsføring
Når man tar i betraktning den merkbart hardere konkurransen i grossistmarkedet for alkohol nå i forhold til under monopolperioden, har økningene i markedsføringen rettet mot restauranter ikke vært særlig store. Innenfor de fleste områder som vi har informasjon om, har det enten ikke forekommet noen endring, eller markedsføringen kan til og med se ut til å ha blitt redusert i omfang. En mulig forklaring på dette kan være at markedsføringsnivået allerede under monopoltiden var relativt høyt.
Riktignok var det da bare Vinmonopolet som kunne selge alkohol til restaurantene, men det fantes mange alkoholagenter. For disse har restaurantmarkedet alltid vært interessant, og de forsøkte, på samme måte som grossistene i dag, å påvirke restaurantene til å velge de merkene de selv hadde agentur for. Sannsynligvis ble svært mange skjenkesteder kontaktet av disse agentene, noe som gir mindre rom for økning i markedsføringsinnsatsen etter avmonopoliseringen.
Når dette er sagt er det likevel ikke slik at situasjonen har vært helt statisk. Innenfor et par områder har det skjedd en økning i omfanget av markedsføring. Det ser ut til at det etter hvert har blitt stadig mer vanlig at restauranter blir tilbudt å delta på prøvesmakinger av vin, brennevin eller øl, og flere oppgir også i 1998 at de har fått tilbud om å delta på restaurantmesser. I begge disse tilfellene er økningen relativt stor. Andelen som har fått tilbud om restaurantmesser har blitt fordoblet, fra 14 prosent til 31 prosent av restaurantene, mens andelen som har fått tilbud om prøvesmaking har økt fra 35 til 52 prosent. En forklaring på utviklingen kan dermed være at grossistene etter hvert har konsentrert innsatsen mer og mer innenfor disse områdene.
Forbrukerne
Også konsumentene ser i noen grad ut til å ha blitt påvirket av avmonopoliseringen, og av grossistenes markedsføring. Det har kommet til en del nye merker, noe som betyr økt valgmulighet for forbrukerne. Samtidig er det tegn som tyder på at i alle fall deler av produktspekteret har gått noe opp i pris, som følge av den nye markedsstrukturen. Det gjelder særlig populære merker og produkter. Ettersom prisveksten har vært svakere for de mindre populære merkene, er det rimelig å anta at det nå er større prisvariasjon enn tilfellet var tidligere. Innenfor dette området er det imidlertid nødvendig med mer informasjon før noen sikker
konklusjon kan nås.
