Ettertiden har betraktet den høye utbredelsen av røyking som en uheldig parentes i menneskehetens forbrukshistorie. Hvilken kunnskap hadde allmennheten i Norge om røykingens skadevirkninger på 1950- og 60-tallet? Hva skrev avisene og lærebøkene om tobakk? Fantes det motvekt til den massive reklamen som glorifiserte røykingen? Ble den begynnende helseinformasjonen uthult av all røyking på TV, at toppidrettsutøverne røykte og av de røykende kjendisene? Endret tobakksreklamen seg etter at de endelige bevisene for helserisiko forelå?

SIRUS gir nå ut en antologi på 230 sider som kaster lys over det sosiokulturelle og normative samfunnsklimaet for røyking på denne tiden. Bidragene vil øke vår forståelse for omfanget av sigarettrøyking i etterkrigstiden.

Lund-saken
Antologien har sin bakgrunn i erstatningssaken lungekreftofferet Robert Lund anla mot JL Tiedemanns tobaksfabrikk. Saken var prinsipiell og gikk helt til Norges Høyesterett. Sentralt i saken var hva allmennheten hadde av kunnskap om risikoen ved røyking på den tiden da skadelidte begynte en 40 år lang forbrukskarriere av sigaretter. Var kunnskapsgrunnlaget så tilgjenglig, konsistent og uforstyrret at folk som Robert Lund på sett og vis hadde akseptert risikoen ved sin røyking og dermed selv måtte bære ansvaret for framtidig helsetap?

Sakkyndiges forklaringer
I løpet av den rettslige behandlingen la begge parter fram omfattende dokumentasjon for å belyse dette spørsmålet. I tillegg hadde partene knyttet til seg sakkyndige som i utenrettslige erklæringer sammenfattet og vurderte materialet. De sakkyndige avga også forklaringer ved bevisopptak. SIRUS har samlet erklæringene fra sakkyndige på begge sider og gir de nå ut i denne antologien.

Dommen
I 2003 fant Norges Høyesterett at vilkårene for å pålegge tobakksprodusenten ansvar etter de ulovfestede regler om objektivt erstatningsansvar ikke var til stede. Høyesterett mente skadelidte selv måtte bære risikoen etter 1964, og at det også i perioden 1954 til 1964 var alminnelig kjent at røyking kunne medføre en risiko for alvorlig helseskade. I dommen het det bl.a.:

”de krav og forventninger som forbrukerne i dag har med hensyn til informasjon om mulige skadelige egenskaper ved et produkt, kan ikke overføres på situasjonen i tiårsperioden forut for 1964. Således kan heller ikke subjektive forhold hos produsenten tale for et objektivt ansvar. – Det er på samme måte i dag liten grunn til å rette bebreidelser mot de som i denne perioden begynte å røyke. Både reklamen og sosial påvirkning gjorde at dette den gang både var vanlig og sosialt akseptert. Men ved vurderingen av et objektivt erstatningsansvar er det likevel vanskelig å unnlate å påpeke at det fortsatt berodde på den enkeltes frie valg om man ville begynne å røyke. Det var tale om bruk av et nytelsesmiddel, ikke et næringsmiddel, og enda mindre et medisinsk preparat. Og det var som nevnt alminnelig kjent at et stort daglig forbruk av sigaretter kunne innebære en risiko for senere å bli påført alvorlige helseskader.”