Alkekongen er en høyarktisk art som hekker på Baffinøya i Canada, på Grønland, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland), Novaja Semlja (Russland) og Severnaja Semlja (Russland). To underarter er beskrevet; A. a. alle og den noe større A. a. polaris. Den sistnevnte hekker på Frans Josef Land (Russland), mens den førstnevnte forekommer innenfor resten av artens utbredelsesområde, inkludert Svalbard. Alkekongen er den mest tallrike fuglearten på Svalbard. Den hekker over hele øygruppen, men er fåtallig i de østligste områdene. De største koloniene ligger i de sørvestlige og nordvestlige delene av Spitsbergen, spesielt i Hornsund, Bellsund og i områdene rundt Magdalenefjorden. Til sammen er det registrert 207 kolonier/hekkeområder på Svalbard.

Alkekongens utbredelse (trykk på kartet for større versjon)

Alkekongene forlater hekkekoloniene i midten av august og trekker til overvintringsområder utenfor Sørvest-Grønland. Noen alkekonger overvintrer trolig også rundt Svalbard, i Barentshavet og langs norskekysten sør til Skagerrak. Alkekonger som overvintrer sørvest for Grønland trekker trolig sørvestover langs iskanten i de vestlige delene av Grønlandshavet inntil de når overvintringsområdene i oktober–november. Trekket nordover igjen starter i februar–mars, og alkekongene ankommer koloniene på Svalbard i april.

Selv om de fleste alkekongekoloniene ligger ved kysten, kan arten også hekke langt inne i landet. I hekkesesongen søker alkekongen næring både inne i fjordene og ute på åpent hav. Dietten består hovedsakelig av små krepsdyr. Utenfor hekkesesongen lever alkekongen pelagisk. Hoppekreps (copepoder), spesielt Calanus spp. er viktige næringsemner. Ungene fôres med små hoppekreps som de voksne fuglene oppbevarer i en strupepose. Alkekongen konsentrerer næringssøket til vannmasser hvor tettheten av hoppekreps er stor. Calanus glacialis dominerer dietten i områder med kaldt, arktisk vann, mens den noe mindre og ikke så energirike C. finmarchicus dominerer i områder med varmere, atlantiske vannmasser. At alkekongen velger å ta den store og energirike C. glacialis medfører at den kan være sårbar for klimaendringer. En større innstrømming av varmt atlantisk vann, eller et varmere klima generelt, kan tvinge alkekongen til å leve av suboptimale byttedyr, noe som igjen kan medføre en redusert hekkesuksess.

Foto: G. W. Gabrielsen

Alkekongene hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger. De største koloniene på Svalbard ligger i store rasurer under fjell som er utsatt for frosterosjon. De ligger vanligvis fra 50 til 300 meter over sjøen. Enkelte steder hekker også alkekongen i steinurer på flate øyer. Tettheten av par ser ut til å variere med størrelsen på steinblokkene, og det er i grov ur at man finner den største tettheten av reir. Tilpasningen til å hekke i sprekker og hulrom er trolig et resultat av mangel på egnet steinur i enkelte områder, og at klippeveggene tidlig blir fri for snø. Reiret er godt skjult (0,5–1 meter inne i ura), og bare av og til kan egget eller ungen ses utenfra.

Alkekongen legger kun ett egg, og eggleggingen skjer i siste halvdel av juni. Eggets farge varierer fra ensfarget blåhvitt til blågrønt, av og til med lyse flekker. Egget ruges av begge kjønn i 28–31 døgn. Ungene forblir i reiret i fire uker, men kan etter 10–15 dager bevege seg ut i reiråpningen for å trene vingene. Når ungene er flygedyktige etter ca. 27 døgn, forlater de reiret sammen med hannen og flyr ut til sjøen. De fleste ungene forlater kolonien i løpet av en to- til tredagersperiode. De holder sammen med hannen de påfølgende fire ukene, før de blir selvstendige. Det er ikke kjent når alkekongen blir kjønnsmoden, men den hekker trolig første gang i en alder av to til tre år. Høyeste kjente alder for en fugl merket på Svalbard er åtte år.

Alkekongen er den mest tallrike fuglearten på Svalbard, og trolig den mest tallrike sjøfuglarten i verden. Det er imidlertid vanskelig å beregne totalbestanden på grunn av at reirene ligger skjult, og antall fugler som til enhver tid sitter i kolonien varierer mye. Hekkebestanden på Svalbard er grovt anslått til mer enn en million par. I barentshavsregionen er bestanden anslått til ca. 1,3 millioner par, og den globale bestanden er anslått til omkring 15 millioner par.

Alkekongen, i likhet med de andre sjøfuglene på Svalbard, spiller en viktig rolle i økosystemet ved å transportere næringsstoffer fra det marine miljøet til det terrestriske. Dette skjer gjennom guanoen (ekskrementer) som etterlates i og rundt kolonien. Fordi mange av koloniene ligger et stykke fra sjøen, siger næringsstoffene gjennom tundraen på sin vei mot havet. Beregninger har vist at en koloni på 50 000 alkekonger i Hornsund bidrar med 100 tonn næringsstoffer til området rundt kolonien i løpet av en hekkesesong.