Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse og hekker i den arktiske og boreale sonen over hele den nordlige halvkule. Den hekker langs kysten av Europa fra nord i Frankrike, gjennom Nederland og De britiske øyer til Island og nordover gjennom Skandinavia til den nordlige kysten av Russland, i tillegg til arktiske områder som Svalbard, Nordøst-Sibir og den arktiske delen av Amerika og Grønland. Flere underarter forekommer. Svalbardbestanden tilhører underarten S. m. borealis, som også hekker i de nordøstlige delene av Canada, på Grønland, Island og Frans Josef Land (Russland).

Ærfuglens utbredelse (trykk på kartet for større versjon)

På Svalbard hekker ærfuglen både på mindre øyer og mer spredt langs kysten av de store øyene. Mellom 70% og 95% hekker på øyer. Hoveddelen av bestanden hekker langs vest- og nordvestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. Ærfuglens vinterutbredelse er i stor grad sammenfallende med utbredelsen sommerstid, med unntak av de nordligste bestandene som forlater hekkeområdene om høsten. Gjenfunn av fugler ringmerket på Svalbard indikerer at svalbardbestanden overvintrer langs kysten av NordNorge og Island. Mindre grupper av fugl kan overvintre i isfrie områder på vestkysten av Spitsbergen, men dette utgjør trolig bare en liten del av bestanden.

Ærfuglen er knyttet til det marine miljøet hele året igjennom, og den hekker på mindre holmer og skjær hvor den er relativt trygg for predatorer så lenge sjøen rundt er fri for havis. Fuglene hekker i kolonier som varierer både i størrelse og tetthet, men de kan også hekke som enkelpar. Etableringen på hekkeplassen skjer så fort snøen er borte fra reirområdet, og havisen forsvinner rundt hekkeholmen. På Svalbard skjer dette vanligvis i slutten av mai, men enkelte år kan det også forekomme så sent som i slutten av juni. Andelen av bestanden som hekker varierer fra år til år avhengig av isforholdene om våren og forsommeren. Ærfuglen er utsatt for et betydelig predasjonstrykk fra blant annet polarmåker og fjellrev, som kan ta en stor del av eggene og små unger. Isbjørnen kan også ta egg i enkelte områder i enkelte år. Etter hekkingen forlater ærfuglen reirområdet og forflytter seg til grunne områder langs kysten hvor den oppholder seg til trekket sørover starter. Ærfuglen livnærer seg hovedsakelig av ulike bunnlevende dyr, særlig muslinger, som den finner ved å dykke på dyp ned mot ti meter. Krepsdyr, marine marker og sjøpølser inngår også i dietten.

Ærfuglen foretrekker å hekke på flate områder, og reiret legges vanligvis helt åpent i terrenget, noen ganger beskyttet av en stein eller rekved. Hos ærfuglen finner pardannelsen sted om høsten eller tidlig vinter, og samme par kan holde sammen i flere år. Reiret er en grunn fordypning i bakken som skrapes ut av hunnen og fôres omhyggelig med plantemateriale og et tykt lag dun. Reiret brukes gjerne om igjen i en årrekke, og kanten rundt reiret blir da ofte forhøyet og frodig.

Hunnfugl på redet. Foto: G. W. Gabrielsen

Normal kullstørrelse er fire til seks grågrønne eller olivengrønne egg. Reir med opptil 13 egg er registrert på Svalbard, men slike store kull er trolig et resultat av at flere hunner har lagt egg i samme reir. Rugeperioden varer fra 24 til 26 døgn. Hunnen legger seg opp betydelige fettreserver før rugingen starter. Under rugingen tar hun ikke til seg næring og tærer på det lagrede fettet. På Svalbard blir hannen ved reiret de første en til to ukene av rugeperioden, før den trekker bort til myteområdene. Hannene samler seg da i større grupper på grunne og næringsrike områder langs kysten. Umiddelbart etter klekking og så fort ungene er tørre, forlater hunnen reiret og begir seg ut for å lete etter næring. Ofte samles hunner og unger i mindre grupper som søker næring i grunne områder langs kysten. Ungene blir flygedyktige i en alder av ni til ti uker. Ærfuglen blir kjønnsmoden etter to til fire år. Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkl. Svalbard) er 22 år.

Ærfuglen er den mest tallrike andefuglen på Svalbard. Størrelsen på hekkebestanden er estimert til mellom 13 500 og 27 500 par, og totalbestanden på ettersommeren (voksne + årsunger) er beregnet til 80 000–140 000 individer. Den europeiske hekkebestanden er omtrent 840 000 par og regnes som stabil, men med en nedgang i enkelte deler av utbredelsesområdet. Ukontrollert høsting av egg og dun på begynnelsen av 1900-tallet reduserte trolig bestanden på Svalbard, men fordi tidligere bestandsestimater er usikre, er omfanget av denne reduksjonen vanskelig å vurdere. Til tross for vernetiltak og etablering av fuglefredningsområder i 1963 og 1973, ser det ikke ut til at bestanden har økt nevneverdig. ærlig overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden siden 1980 og tellinger av fjærfellende ærfugl i 2002, indikerer at størrelsen på bestanden har holdt seg relativt stabil de siste tiårene.