Norsk Polarinstitutt | Ansatte | Ledige stillinger | Offentlig journal | Kontakt | English           



Miljøstatus

Fjelljo

Stercorarius longicaudus
E: arctic skua - T: Falkenraubmöve - F: labbe à longue queue

Foto: G. Bangjord
Fjelljoen er den minste og slankeste av joene. Den har en grasiøs og lett flukt som kan minne om en terne. Fjelljoen er umiskjennelig i sommerdrakt på grunn av de ekstremt lange midtre stjertfjærene. Drakten hos fjelljoen varierer mindre enn hos tyvjoen og likner på den lyse varianten av tyvjo, men mangler brystbåndet og har en svartere hette. Undersiden er mørk, brystet er lyst.  

Utbredelse:

Fjelljoen har en sirkumpolar utbredelse i arktiske og subarktiske områder, og forekommer blant annet i de nordlige delene av Skandinavia. Den er en trekkfugl som passerer kysten av Norge og øvrige deler av Vest-Europa på vei til vinterkvarterene i de sørlige delene av Atlanterhavet.

Forvaltningsstatus og overvåkning:

På Svalbard observeres fjelljoen årlig, men fåtallig, på tundraen langs kysten. Den er en fåtallig hekkefugl, og bestanden er trolig i størrelsesorden 5–20 par. Fuglene observeres også regelmessig i havområdene rundt øygruppen, trolig under trekket fra hekkeområdene på Øst-Grønland og i russisk Arktis. At fjelljoen ikke er vanlig på Svalbard har trolig sammenheng med mangelen på smågnagere (bortsett fra østmarkmus). På Øst-Grønland hvor klimaet er sammenlignbart med Svalbard forekommer arten tallrikt, men her finnes lemen.

Publisert: (01.2007)


 

Utbredelse

I fokus for



Norsk Polarinstitutt i media

Norsk Polarinstitutt
Polarmiljøsenteret
9296 Tromsø
Tlf. 77 75 05 00 | Faks 77 75 05 01 | Ansvarlig redaktør: Gunn Sissel Jaklin | Redaktør: Inger Lise Næss