Hvalrossens liggeplasser på Svalbard (trykk på kartet for større versjon)

Hvalrossene har en sirkumpolar utbredelse og er delt inn i to underarter – Stillehavshvalrossene og Atlanterhavshvalrossene. I det nordøstlige Atlanterhavet finnes hvalross i gruntvannsområder langs kysten av Øst-Grønland, Svalbard og Frans Josef Land og ned til det sørlige Barents- og Karahavet. De fleste hvalrossene på Svalbard er hanner. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josef Land. I de senere år er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet ettersom bestanden øker og de begynner å finne tilbake til sine gamle liggeplasser. Hvalross finnes året rundt på Svalbard.

Man regner at stillehavsbestanden av hvalross består av omkring 200 000 dyr, atlanterhavsbestanden består av 20 000–30 000 dyr, og at det er rundt 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. Utenom paringstiden holder de voksne hannene seg gjerne i egne flokker. Enslige dyr som observeres på land eller isen er også ofte hanner. Hvalross har nokså strenge krav til hva som må til for at de skal trives, noe som i høy grad begrenser deres utbredelse. Først er de avhengige av store gruntvannsområder med egnede bunnforhold for de muslingene de liker å spise, så må det være tilgang til åpent vann i disse områdene om vinteren slik at ikke isen hindrer dem i å nå områdene, og til slutt må det være områder i nærheten hvor de kan legge seg opp og hvile. De hviler ofte på isflak, men strender, holmer og skjær benyttes også om sommeren og høsten.

Foto: I. L. Næss

Siden hvalrossene spiser i relativt grunne farvann er de fleste av dykkene kortvarige og ikke særlig dype. Hovedføden er muslinger som de finner ved å stikke de følsomme værhårene sine ned i sedimentet. De fjerner løst sediment fra maten ved å vifte med fremsveivene, for så å suge bløtdelen ut av muslingene og spytte ut skallet. Tusenvis av muslinger kan konsumeres i ett måltid. Noen hvalrosser tar også fugler, mens andre spiser andre marine pattedyr, vanligvis ringsel. Hvalross som hovedsakelig spiser andre selarter kan gjenkjennes ved at de er mer oransjefargete på brystet og støttennene etter oksidert spekk fra byttedyrene. Isbjørn og spekkhoggere tar hvalrosser, og da særlig kalver. Dyr som prøver å ta hvalross må likevel passe seg, da disse er gode til å forsvare seg. Særlig hvis de er i vannet vil hele flokken kunne hjelpe til med å forsvare seg mot et angripende rovdyr.

Hvalrossene får unger i mai. Rett før kastingen trekker den drektige hunnen seg unna flokken og får ungen sin alene på et isflak. De holder seg her i noen dager uten at mora spiser, før de gjenforener seg med flokken og mora begynner å spise igjen. Hvalrossungen dier mora i to-tre år. Den drikker en mindre fettrik melk enn det de ekte selene gjør. Mødrene er alltid sammen med de små ungene og tar dem med seg til havs når de må spise. Ungene kan die mora ute på havet ved at de henger opp ned under vann, holdt oppe av fremsveivene til mora. De unge kalvene begynner å ta til seg annen føde ved siden av melka når de er omtrent fem måneder gamle, og de lærer antakelig mye av mora om hvordan de skal finne mat i den resterende delen av dieperioden. Hvalrossmora parer seg igjen rundt ni måneder etter at den fikk ungen, mens det ennå er mye over et år før denne er avvent. Paringen foregår i desember og januar. Hannene har små territorier i vannet hvor de vokaliserer og viser seg fram for hunnene. De er svært aggressive mot andre hanner og det er ikke uvanlig at de skader hverandre i kamper. Paringen foregår i vannet. Når en kalv er avvent forblir den i flokken til mora hvis den er av hunnkjønn, mens avvente kalver av hannkjønn slutter seg til de rene hannflokkene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men de er normalt ikke sterke nok til å få sjanse til å pare seg før de er 15 år gamle. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle.

Foto: I. L. Næss

Hvalrossene var en gang svært vanlige på Svalbard, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, og arten er å finne på den norske rødlisten over truede dyrearter. Antallet hvalross har vært stigende de senere årene, og de har gradvis begynt å bruke gamle liggeplasser på land hvor det ikke har vært sett dyr på mange årtier.