Hvitkinngåsas utbredelse (trykk på kartet for større versjon)

Hvitkinngåsa hekker på mindre øyer, holmer og skjær ute ved kysten, men også på hyller og avsatser i fjellskråninger eller klippevegger. Den kan dessuten hekke flere kilometer inn i dalene. Etter klekkingen forlater de fleste familiegruppene hekkeholmene og svømmer inn til fastlandet og beiter på rik vegetasjon rundt mindre tjern og pytter. På Svalbard er det ofte en avstand på 5 til 25 km mellom hekke og oppvekstområdene. De voksne fuglene feller fjærne etter endt hekking. På grunn av manglende flygeevne i denne perioden søker de ofte tilhold i innsjøer eller på havet. Etter myteperioden samler hvitkinngjessene seg i enkelte spesielle områder før høsttrekket starter. Dette er ofte vegetasjonsrike områder i tilknytning til større fuglefjell, hvor de beiter på den rike vegetasjonen. Disse oppsamlingsplassene ligger hovedsakelig i de vestlige delene av Spitsbergen. Hvitkinngjessene utnytter et vidt spekter av planter. Når de ankommer hekkeplassene om våren beiter de særlig mose og røtter på de snøfrie flekkene. Videre ut over sommeren dominerer gress og starr dietten, sammen med ulike karplanter. Om høsten under rastingen på Bjørnøya beiter de på gressbevokste områder langs kysten av øya. I overvintringsområdene har hvitkinngjessene tilhold på ulike typer strandenger og i jordbruksland.

Hvitkinngås med rede i forgrunnen. Foto: G. W. Gabrielsen

Hvitkinngjessene hekker både som enkeltpar og i relativt tette kolonier. Ofte ligger reiret i en skråning eller på en forhøyning i terrenget som gir godt utsyn. Samme reirplass brukes gjerne år etter år. På Svalbard hekker hvitkinngåsa ofte i kolonier sammen med ærfugl. Etableringen av reiret og tidspunktet for eggleggingen varierer fra år til år avhengig av snøsmeltingen. Under normale forhold starter eggleggingen kort tid etter ankomst, gjerne i månedsskiftet mai–juni. Reiret bygges av begge kjønn og er en grunn fordypning som er fôret med plantedeler og dun. Et stykke ut i rugetiden kan reiret gjenkjennes på en hvit ring av ekskrementer rundt reirskålen, og over år danner det seg en forhøyet kant med vegetasjon rundt det. Vanlig kullstørrelse er fire til fem egg. Eggene er hvite, men blir gjerne skittengule i løpet av rugeperioden. Bare hunnen ruger. Hannen oppholder seg i nærheten av reiret og holder vakt gjennom hele perioden. Hunnen forlater sjelden reiret, og da kun for en kort periode av gangen. Eggene dekkes da til med dun. Rugetiden er 24–25 døgn, og ungene og foreldrene forlater reiret umiddelbart etter klekking. Ungene tar selv til seg føde, og de beiter på rik vegetasjon i fuktige områder, gjerne ved små pytter og dammer. De er flygedyktige etter 40–45 døgn. Ungene holder sammen med foreldrene til vårtrekket påfølgende år. Hvitkinngåsa blir normalt kjønnsmoden ved treårsalderen. Høyeste kjente levealder på Svalbard er 24 år.

Bestanden av hvitkinngås på Svalbard har vokst kraftig siden slutten av 1940-årene, da bestanden trolig ikke talte mer enn noen hundre individer. Siden den tid har mange nye kolonier blitt etablert, og de koloniene som overlevde det harde jaktpresset både på Svalbard og i overvintringsområdene har vokst kraftig. Arten koloniserte Kongsfjorden i 1980-årene. Tellinger i overvintringsområdene i 2005 ga en totalbestand på 27 000 individer. På tross av den kraftige bestandsveksten er fortsatt hvitkinngåsa sårbar ved at den er konsentrert i spesielle områder både i hekketiden, fjærfellingsperioden og i overvintringsområdene. Hvitkinngjessene på Svalbard er trolig den best studerte trekkende gåsebestand i verden. Flere av forskningsprogrammene har pågått i mer enn 25 år. Populasjonsdynamikken er blitt studert ved hjelp av fotringer påført en unik kode for hver fugl, som kan leses av på lang avstand.