Ismåkens utbredelse (Klikk på kartet for større versjon)

Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse. Spredte kolonier finnes i de høyarktiske delene av Canada, Grønland, Svalbard, Frans Josef Land (Russland), på enkelte øyer i Karahavet og på Severnaja Semlja (Russland). På Svalbard hekker ismåken trolig i lite antall på Spitsbergen, Kong Karls Land og Nordaustlandet, med størst tetthet av kolonier i de nordlige og østlige områdene. Ismåken er en vanlig, men fåtallig art i isfylte farvann rundt øygruppen hele året. Den følger ofte båter som opererer i drivisen, og det finnes også noen rundt bosetningene på Spitsbergen, ofte på avfallsplasser eller ved kloakkutløp. Trekkmønsteret til ismåkene på Svalbard er lite kjent. Det er antatt at de oppholder seg i eller i nærheten av de isfylte områdene, og at de utenfor hekkesesongen søker næring langs iskanten. De første ismåkene observeres vanligvis rundt bebyggelsen på Spitsbergen i mars, og fuglene etablerer seg trolig i hekkeområdene i siste halvdel av mai. De forlater hekkeområdene relativt raskt etter at ungene er blitt flygedyktige i august–september.

Ismåken er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året. Den hekker som enkeltpar eller i kolonier som kan telle flere hundre par. På Svalbard er de fleste koloniene små og inneholder sjelden mer enn 10–20 par. Til sammen 44 kolonier er kjent innenfor øygruppen. Registreringer har vist at ismåkene ofte bruker koloniene i et begrenset antall år, og eksistensen av og størrelsen på kolonier registrert langt tilbake i tid er derfor usikker. På Svalbard hekker ismåkene vanligvis i bratte fjellvegger og i blant på vanskelig tilgjengelige nunataker i innlandet. Arten er tidligere også registrert hekkende på flatmark, bl.a. på Storøya, Kvitøya og Abeløya. Den kan også hekke i kolonier ved kysten (klippevegger) sammen med krykkje eller andre sjøfuglarter. Kolonienes høyde over havet varierer fra noen få meter til over 800 meter.

På samme måte som de andre måkene er ismåkene en opportunistisk art som utnytter et vidt spekter av næringsemner. På sjøen er arten en overflatespiser som livnærer seg hovedsakelig på mindre fisk som polartorsk og større dyreplankton som amfipoder. Ismåken er også en åtseleter som utnytter rester av marine pattedyr tatt av isbjørn eller andre. Den kan dessuten utnytte ekskrementer fra marine pattedyr og morkaker o.l. Fjellreven og polarmåken er de som tar flest av ismåkens egg og unger. Isbjørn og fjellrev kan “tømme” hele kolonier enkelte år dersom koloniene ligger på flatmark.

Foto: B. Frantzen

Begge kjønn deltar i byggingen av reiret, som består av ulike typer plantemateriale og fjær. Det er stor variasjon i hvor mye materiale paret bringer til reiret. Reiret plasseres enten på en smal avsats i en fjellvegg eller i en grunn fordypning på flatmark. De fleste andre måkene legger tre egg, mens ismåken legger bare ett eller to. Eggleggingen finner trolig sted sent i juni eller i begynnelsen av juli. Eggene er gråbrune til grønnaktige med mørkebrune flekker. Rugetiden er 24–26 døgn, og begge kjønn ruger. Ungene forblir i reiret til de er flygedyktige i en alder av fire til fem uker. Ismåkene forlater trolig hekkekolonien raskt etter endt hekking og trekker ut til næringsområder i omkringliggende drivis. Fuglenes reproduksjonsrate er trolig lav, og den varierer mye fra år til år. Ismåken blir kjønnsmoden i en alder av to år. Høyeste kjente levealder for en fugl merket på Svalbard er seks år.

Ismåken er en sjelden art i global målestokk, og den er en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, hvorav 80% antas å hekke i Russland. Det foreligger ikke noe sikkert estimat for svalbardbestanden, men det er grunn til å tro at antall hekkende par ligger på et sted mellom 200 og 750 par. Bestandsutviklingen er ikke kjent. Imidlertid eksisterer trolig ikke mange av de tidligere registrerte koloniene lenger, og bemerkelsesverdig få nye kolonier er oppdaget på tross av en betydelig økt menneskelig aktivitet på øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåkene være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. En nedgang på 80% i den kanadiske hekkebestanden har blitt dokumentert. Man vet lite om årsakene til denne nedgangen eller om den også er representativ for andre deler av utbredelsesområdet.