Klappmyssene vandrer over enorme områder som dekker det meste av det nordlige Atlanterhavet. De yngler om våren på tre mer eller mindre faste steder; utenfor østkysten av Canada, i Davisstredet og i Vestisen (mellom Grønland og Jan Mayen). Om sommeren og høsten spres de over store områder fra iskanten og sørover til nord av de britiske øyer. Klappmyss kan påtreffes i svalbardområdet vår, sommer og høst og da gjerne på steder med drivis.

Totalt finnes det rundt en halv million klappmyss. Antall dyr som besøker Svalbard årlig vites ikke, men dette vil variere mye med isforholdene. Klappmyss påtreffes oftest som enkeltindivider utenom kaste- og hårfellingsperiodene. De kan dykke dypere enn 1000 meter og spiser da en del dyphavsarter som uer, blåkveite og ulike blekkspruter. De tar også mer pelagiske fiskearter som sild, lodde og torsk. Om høsten kan også dietten bestå av mindre byttedyrarter som reker og polartorsk. Isbjørn tar klappmyss, og antakelig tar også spekkhoggere denne selarten selv om dette aldri er blitt observert.

Kasteperioden for klappmyss er svært synkronisert og foregår i drivisen fra slutten av februar til begynnelsen av mars, avhengig av kasteområdet. Klappmyssen har den korteste dieperioden blant pattedyrene – det hele er over på fire dager. Ungen drikker over 10 liter melk om dagen og mer enn dobler fødselsvekten sin under dieperioden med daglige vektøkninger på over 7 kg. Klappmyss produserer den feiteste melka som er registrert for noe pattedyr, med en fettprosent på over 70. Avvente unger veier 50–60 kg. Hannene er såkalt serielt monogame, hvilket vil si at de oppvarter én hunn av gangen og forlater henne til fordel for en ny etter å ha paret seg med henne. Hunnene blir kjønnsmodne ved treårsalderen, mens hannene blir det et par år senere. Klappmyss lever til de er 25–30 år gamle.

Det har vært kommersiell fangst etter klappmyss i flere århundrer. Denne fangsten har til ulike tider gått ut fra Norge, Russland, Danmark-Grønland, Storbritannia og Canada. Årlige fangster på over 150 000 individer er registrert. Etter en dokumentert nedgang i bestandsstørrelsen ble det innført kvotesystemer for fangsten på klappmyss i begynnelsen av 1970-årene. Rådgivning om kvotefastsettelse gies av ICES (International Council for the Exploration of the Seas) for det nordøstlige Atlanterhavet og NAFO (Northwest Atlantic Fisheries Organization) for det nordvestlige Atlanterhavet. Urbefolkningen fangster noe klappmyss på Grønland og i Canada. I svalbardområdet er klappmyssen fredet.