Lomvien er en av de mest tallrike sjøfuglene i de tempererte og subarktiske områdene på den nordlige halvkule, med store populasjoner i Atlanterhavet og Stillehavet. I nordøstlige deler av Atlanterhavet strekker utbredelsen seg fra Portugal i sør til Svalbard og Novaja Semlja (Russland) i nord, inkludert Baltikum. Lomvien har en mer sørlig hekkeutbredelse enn polarlomvien, men artene overlapper enkelte steder. Seks underarter av lomvi har blitt beskrevet i det nordlige Atlanterhavet, men de er dårlig definert. Svalbardpopulasjonen tilhører underarten U. a. hyperborea.

Lomviens utbredelse (trykk på bildet for større versjon)

Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig. Her hekker lomvien i store og tette kolonier på platåer og hyller i fjellet; på de smaleste hyllene sammen med polarlomvi. Lomvien kan ikke sies å være en regulær trekkfugl, da den trolig sprer seg utover det nordlige Atlanterhavet vinterstid, og en betydelig andel av bestanden overvintrer i Barentshavet eller utenfor kysten av Nord-Norge. Lomvien forlater koloniene i slutten av juli og begynnelsen av august, og de returnerer i siste del av mars og fram til begynnelsen av mai, avhengig av fuglenes kondisjon og isforholdene rundt kolonien.

Dette er en sosial art som kun hekker i kolonier. Koloniene kan være svært store og tette og inneholde mange tusen individer. Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller staurer (steinsøyler) i havet. De foretrekker brede fjellhyller eller platåer, og når arten hekker sammen med polarlomvi okkuperer lomviene de bredeste hyllene. Hekkesuksessen er størst der fuglene hekker svært tett eller er utilgjengelige for landpredatorer. Fjellreven, polarmåken og svartbaken tar både egg, unger og voksne fugler hos lomvien. Utenfor hekkesesongen opptrer lomvien både i kystnære farvann og på åpent hav. Lomvien er primært en fiskespisende art, og foretrekker små (maks 20 cm lange) stimfisk som den fanger under vann. Lodde er det viktigste byttedyret for lomviene på Bjørnøya. Arten kan dykke etter byttedyr på dyp større enn 150 meter, men dietten tilsier at det meste av næringssøket foregår i en dybde på 20–50 meter.

Lomvien bygger ikke noe reir, så egget legges direkte på ei fjellhylle eller på bakken. Eggleggingen starter i slutten av mai eller i begynnelsen av juni. Lomvien legger kun ett egg, men den kan legge et nytt dersom det første skulle gå tapt. Egget har pæreform slik at det ikke så lett skal trille ned av reirhylla. Fargen og tegningen på egget varierer kraftig, fra lyst blågrønt til brunt, og fra nesten ingen tegninger til mange mørke streker og flekker. Egget ruges av begge foreldrene i omlag 32 døgn.

Foto: H. Strøm

Etter klekking blir ungen passet på og fôret av begge foreldrene vekselsvis inntil de hopper ut fra reirhylla i en alder av ca. 21 dager. Ungehoppingen er synkronisert innen kolonien, og den foregår vanligvis om natten i stille vær. På steder hvor kolonien ikke ligger rett ved sjøen, lander ungene på bakken nedenfor og må gå det siste stykket til sjøen. Vanligvis blir ungen fulgt av hannen under hoppingen, som beskytter og fôrer den i oppvekstperioden på havet etter at de har forlatt kolonien. Ungen blir uavhengig i en alder av 10–12 uker. Hannen og ungen svømmer bort fra kolonien og ut til næringsområder i åpent hav. Under dette svømmetrekket foretar foreldrene fjærfellingen, og de mister flygeevnen i en periode på 45–50 døgn. Lomvien blir vanligvis kjønnsmoden i en alder av fire år, men ungfugler besøker ofte kolonien allerede i det tredje leveåret. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 19 år.

Hekkebestanden på Bjørnøya ble estimert til å være 245 000 par i 1986. I 1987 var hekkebestanden redusert til ca. 36 000 par, en reduksjon på 85%. Denne dramatiske nedgangen skyldes trolig sammenbruddet i loddebestanden, som igjen trolig skyldtes overfiske kombinert med naturlige svingninger. Den reelle bestandsnedgangen var ikke på 85% prosent, da mange fugler lot være å hekke både i 1987 og i de påfølgende årene på grunn av lite mat. Bestanden har tatt seg opp igjen siden 1987, men var i 2005 fortsatt bare omkring 50% av bestanden i 1986. Bare 100–200 individer hekker ellers på Svalbard (utenom Bjørnøya). På det norske fastlandet gikk lomvibestanden dramatisk tilbake på 1960- og 70-tallet i alle kolonier vest for Nordkapp, og i dag må flere av disse koloniene sies å være truet av utryddelse. Årsaken til tilbakegangen er trolig en kombinasjon av bifangst i fiskeredskaper, jakt og næringsmangel.