Polarmåkens utbredelse (Klikk på kartet for større versjon)

Arten har en sirkumpolar, høy-arktisk utbredelse. I det nordøstlige Atlanterhavet forekommer den på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland) og Novaja Semlja (Russland). Fire underarter er vanligvis definert, og svalbardbestanden tilhører underarten L. h. gunnerus. Polarmåken hekker over hele Svalbard, vanligvis i eller i nærheten av andre sjøfuglkolonier. Den kan også hekke på mindre øyer og holmer ved kysten der det er kolonier av ærfugl og gjess. De fleste polarmåkene forlater Svalbard i september–oktober og overvintrer trolig spredt i det nordlige Atlanterhavet, både langs kysten og i åpent hav så langt sør som Færøyene, Island og sørlige deler av Grønland. Trolig overvintrer også mange individer i de isfrie delene av Barentshavet. Polarmåken returnerer gradvis til hekkeplassene i løpet av mars og april.

Polarmåkene er blant de største måkene som hekker i Arktis, og sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Dermed har arten samme økologiske funksjon som dagrovfuglene i områder på sydlige breddegrader. Den hekker vanligvis som enkeltpar eller i mindre kolonier (5–15 par), men noen kolonier kan telle over 100 par. Polarmåken er en generalist som eter en rekke ulike byttedyr som fisk, bløtdyr, pigghuder, krepsdyr, egg, andre sjøfugler, insekter, kadavre og søppel. Fugler som hekker ieller i nærheten av sjøfuglkolonier spesialiserer seg ofte på egg, unger eller voksne av andre sjøfuglarter. Polarmåken kan også opptre som kannibal og ta egg og unger hos artsfrender. Ufordøyde matrester gulpes opp som boller,og de kan gjenfinnes rundt reiret eller på sitteplasser i nærheten. Fjellreven kan være en viktig predator som tar polarmåkens egg og unger.

Unger av polarmåke. Foto: H. Strøm

Hekkeplassen legges vanligvis i nærheten av sjøfuglkolonier, og reiret plasseres gjerne på toppen av klippeveggen, på et framspring i fjellveggen eller på berget under kolonien. Reiret bygges av begge kjønn og består av gress, mose og av og til noe tang. Normal kullstørrelse er tre egg, men ett og to egg forekommer også. Eggene er brune eller olivenbrune med mørke flekker og streker. Rugetiden er 27–28 døgn, og eggene ruges av begge kjønn. Ungene blir i reiret i én til to uker, men etter hvert som de blir eldre begynner de å bevege seg i området rundt. I de første ti dagene etter klekking varmes ungene jevnlig. De fôres av begge foreldrene, og de er flygedyktige etter seks til sju uker. På steder hvor polarmåken har reir inne blant rugende lomvi eller polarlomvier kan den av og til observeres rugende på ett eller flere egg fra disse to artene. Hvordan denne «misforståelsen» oppstår er ikke kjent. Voksne fugler er territorielle, og de benytter gjerne samme reirplass år etter år. Paret forsvarer vanligvis ungene aktivt og angriper inntrengere ved å «snittfly» mens de samtidig (noen ganger) slår med nebb, bryst eller vingeknokene. I hvilken grad foreldrene forsvarer ungene varierer fra koloni til koloni, mellom par og mellom de ulike fasene i hekkesesongen. Ungfugler vender ofte tilbake til samme området der de ble klekt etter tre til fire år, og vil i de påfølgende årene prøve å etablere et territorium. Polarmåken blir kjønnsmoden etter fire til fem år.

Hekkebestanden på Svalbard er estimert til å ligge et sted mellom 4000 og 10 000 par. Avdisse hekker trolig omkring 1000 par på Bjørnøya, som har den største forekomsten av polarmåker på Svalbard og i barentshavsregionen. Bestanden i Barentshavet er anslått til mellom 7000 og 17 000 hekkende par. Den europeiske bestanden er på opptil 140 000 par og regnes som stabil. Utviklingen i hekkebestanden på Svalbarder lite kjent, men bestanden på Bjørnøya har vist en nedgang siden 1986. Ifølge studier utført på Bjørnøya akkumulerer polarmåkene her høye nivåer av organiske miljøgifter, spesielt de fuglene som har spesialisert seg på å ta egg og unger fra andre sjøfugler. Det er dokumentert negative effekter av miljøgifter på polarmåkenes hormonproduksjon og immunforsvar, så vel som redusert hekkesuksess og voksenoverlevelse. Redusert næringstilgang som følge av en redusert lomvibestand og økt predasjon fra en voksende fjellrevbestand er også faktorer som kan være med på å forklare nedgangen i hekkebestanden av polarmåke på Bjørnøya. Fuglen er jaktbar på Svalbard om høsten.

Polarmåke blir til en viss grad overvåket på Svalbard. Dagens overvåkning omfatter bl.a. innsamling for undersøkelse av miljøgifter.  På Bjørnøya har overvåkning av hekkebestand og hekkesuksess pågått siden 1997.

For å sikre levedyktige bestander av polarmåke må forvaltningen overvåke og kontrollere den direkte menneskelige utnyttelsen av arten. Svalbardmiljøloven gir Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning utvidet fullmakt til å iverksette tiltak som skal sikre at høsting (jakt, fangst og fiske) skal foregå på en forsvarlig måte. Se Forskrift om høsting på Svalbard av 01.07.02. Jakttiden på polarmåke er i dag 11.08 – 31.10. Interessen for å jakte polarmåke er liten. I gjennomsnitt for de tre årene 2003-2005 ble det skutt 30 måker. Sysselmannen kan og gi tillatelse til eggsanking, men svært få personer sanker egg. Med eggenes høye innhold av miljøgifter er det heller ikke å anbefale å spise polarmåkeegg.