Praktærfuglen har en sirkumpolar arktisk utbredelse som er mer nordlig enn for de andre ærfuglartene. Arten hekker i Russland, Nord-Amerika, på Grønland og Svalbard. På Svalbard hekker praktærfuglen spredt langs vestkysten av Spitsbergen, med de viktigste hekkeområdene mellom Bellsund til Prins Karls Forland (Nordenskiöldkysten, Daudmannsøyra, Forlandssletta) og på Reinsdyrflya på Nordvest-Spitsbergen. Praktærfugl på trekk sørover har blitt observert på østkysten av Spitsbergen om høsten, så det er mulig at det finnes ukjente hekkeområder øst og nord på øygruppen. Praktærfugler fra Svalbard tilbringer trolig vinteren langs kysten av Nord-Norge, selv om dette ikke er bekreftet. Her møter de i så fall praktærfugler som har kommet fra russiske områder for å overvintre.

Praktærfuglens biologi på Svalbard er lite kjent. Den foretrekker flate tundraområder med små vann og tjern, og den er mindre knyttet til kysten og øyer enn ærfuglen. Imidlertid oppholder hunnen og ungene seg langs kysten etter klekkingen, og de voksne fuglene myter i grunne, kystnære områder i juli–august. Viktige myteområder er grunne områder på vestkysten og rundt sørspissen av Spitsbergen. Praktærfuglene opptrer gjerne i par eller små grupper i hekkesesongen, mens de kan samles i større flokker utenom hekkeperioden. På Svalbard kan myteflokkene bestå av flere tusen individer. I andre områder, som for eksempel i Russland, kan de telle titusener av individer. Praktærfuglen livnærer seg på ulike bunnlevende dyr slik som muslinger, snegler, krepsdyr og sjøpølser. Om vinteren opptrer den kun i marine områder, og den beiter gjerne på dypere vann (20–40 meter) enn de andre havdykkendene.

Så snart hekkeplassen er fri for snø, ankommer praktærfuglen. Reiret plasseres vanligvis åpent ved en liten ferskvannsdam eller et mindre tjern, av og til i le av en stein eller en forhøyning i terrenget. Praktærfuglen hekker ikke i kolonier, og reirene ligger derfor spredt og enkeltvis. Selve reiret er en grunn fordypning i bakken som hunnen skraper ut og fôrer med dun (mørkere dun enn hos ærfuglen). Eggleggingen finner vanligvis sted i siste halvdel av juni, og normal kullstørrelse er fire til seks egg. Eggene er lys olivengrønne og ligner ærfuglens egg, men de er mindre. De ruges av hunnen i 22–24 døgn. Hunnen og ungene forlater reiret umiddelbart etter klekking og tilbringer den første tiden i ferskvannsdammer som ligger nært hekkeplassen. Gjerne før ungene er flygedyktige forflytter de seg til grunne områder langs kysten hvor de oppholder seg utover høsten. I områder med flere hekkende par kan hunner med unger slå seg sammen til mindre grupper. Hannene forlater reirområdet kort tid etter at hunnen har startet rugingen, og de samles i grunne områder langs kysten for å myte. Hunnen følger ungene i sju til åtte uker etter klekkingen. Praktærfuglen blir kjønnsmoden i en alder av tre år. Lengste kjente levealder (ikke Svalbard) er 15 år.

Størrelsen på høstbestanden av praktærfugl på Svalbard (voksne individer og årsunger) har blitt estimert til å ligge mellom 2500 og 5000 individer. Bestandsutviklingen er ikke kjent. Den europeiske hekkebestanden er anslått til å være under 46 000 par. Bestanden regnes som stabil. Den store likheten mellom hunnene av ærfugl og praktærfugl, samt praktærfuglens spredte hekkemønster, gjør arten vanskelig å overvåke i hekkeområdene. Den er en relativt sky art som sjelden kan observeres på nært hold. I myteperioden kan praktærfuglene opptre i store flokker i grunne kystnære områder. Her er de svært sårbare for forurensning (for eksempel olje) og ulike typer menneskelig forstyrrelse.