Rødnebbternens utbredelse (Klikk på kartet for større versjon)

Arten har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule og er den av ternene som forekommer lengst mot nord. Den er en vanlig hekkefugl på øyer og langs fastlandet både i det nordlige Stillehavet og i det nordlige Atlanterhavet sør til 50°N, så vel som i Arktis. I de østlige delene av Atlanterhavet hekker den på Grønland og Island, De britiske øyer, i Østersjøen, Norge med Svalbard og barentshavsregionen. På Svalbard er rødnebbternene vanlige langs kysten over det meste av øygruppen, men de er mest tallrike langs vest og nordkysten av Spitsbergen. De kan hekke som enkeltpar, men oftest i kolonier på opp til flere hundre par. 

Mange rødnebbterner tilbringer vinteren i pakkisen i Sørishavet, men deler av bestanden overvintrer trolig også i farvannene utenfor kysten av Vest- og Sør-Afrika. Rødnebbternen er den fuglarten som har den lengste trekkruten. Fuglene  vender tilbake til Svalbard i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og de fleste forlater øygruppen igjen fra slutten av august til midten av september.

Rødnebbternene hekker på strender, på tundra nær sjøen og på øyer og holmer hvor arten er relativt trygg for landpredatorer. Utenfor hekkesesongen oppholder de seg både langs kysten og på åpent hav. De livnærer seg hovedsakelig av små fisk (særlig polartorsk), krepsdyr, børstemarker og insekter som fanges nær vannoverflaten. Rødnebbterner som hekker langt nord ser ut til å være mindre avhengige av fisk og mer avhengige av ulike typer krepsdyr. Predatorer som beveger seg inn i kolonien blir fryktesløst angrepet og forsøkt jaget vekk. Andre arter som ærfugl, havelle, polarsvømmesnipe, steinvender og sabinemåke drar nytte av dette fellesforsvaret ved å hekke inne i eller i nærheten av rødnebbternekolonier. Fjellrev, polarmåke og tyvjo er de som tar mest egg og unger fra rødnebbternen, og lokalt kan de påvirke hekkesuksessen betydelig. Avhengig av hekkesuksessen det foregående året kommer ternene tilbake til det samme området for å hekke.

Rødnebbterna ankommer normalt hekkeplassen mens det ennå er snø, og tidspunktet for egglegging avhenger av snøsmeltingen. Reiret er en grunn fordypning i underlaget som skrapes ut av begge kjønn, vanligvis på stein og grusmark, eller på et underlag av mose eller annen vegetasjon. I løpet av rugeperioden legger rødnebbterna små steiner, rester av skjell, strå og lignede rundt reirskåla. Eggleggingen finner vanligvis sted i slutten av juni og er relativt synkron innenfor kolonien. Normal kullstørrelse er to egg, men ett og tre egg forekommer. Eggene varierer i farge fra grågrønne til mørkt brune, med mørke flekker og streker. Begge kjønn ruger eggene i 21–23 døgn.

Foto: D. Rydmark

De første dagene etter klekking blir ungene fôret og varmet av foreldrene i reiret. Etter to til tre dager beveger de seg bort fra reiret, men oppholder seg i nærheten fram til de blir flygedyktige i en alder av tre til fire uker. Foreldrene fortsetter å fôre ungene i ennå æn til to uker, før familien forlater hekkeområdet. Dødeligheten blant små unger (yngre enn fem dager) kan være stor dersom dårlig vær inntreffer tidlig i ungeperioden. Rødnebbternene blir kjønnsmodne i en alder av tre til fire år. I likhet med andre sjøfuglarter lever de lenge. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 25 år.

Hekkebestandens størrelse og utvikling er vanskelig å vurdere på grunn av at de ofte bytter hekkeplass. Andelen av bestanden som hekker ser også ut til å variere betydelig fra år til år, trolig styrt av næringstilgangen. Hekkebestanden på Svalbard er trolig oppimot 10 000 par, men noe godt estimat er ikke mulig å gi med dagens kunnskap om arten. Bestanden i Barentshavet er anslått til rundt 130 000 hekkende par. Den europeiske bestanden er stor. Den er anslått til å være på mer enn en halv million par, og regnes som stabil. Lite er kjent om bestandsutviklingen på Svalbard, men det er grunn til å tro at den har vært relativt stabil de siste tiårene.