Arten hekker i de arktiske og subarktiske områdene av Nord-Amerika og Russland, i tillegg til på Grønland og Svalbard. Den betraktes ofte som monotypisk, men fire underarter er beskrevet. Svalbardfuglene tilhører L. s. palearctica. På Svalbard er sabinemåken en sjelden og uregelmessig hekkefugl. Øya Moffen på nordsiden av Spitsbergen er den eneste lokaliteten hvor den har hekket regelmessig de siste ti årene. Arten hekket sannsynligvis regelmessig i Kongsfjorden på begynnelsen av 1900-tallet, men det siste bekreftede hekkefunnet i dette området var i 1923. Enkelthekkinger er også registrert andre steder som på Lågøya, Kvitøya og i Isfjorden, og det er sannsynlig at den også hekker andre steder på øygruppen. Bestanden er uansett liten. Sabinemåkene kan sommerstid observeres på sjøen og langs kysten rundt hele Svalbard. Fuglene overvintrer i åpent hav på den sørlige halvkule, langs sørvestkysten av Sør-Amerika og utenfor vestkysten av Afrika.

Sabinemåken hekker på tundraen, og den foretrekker spesielt små øyer hvor ferskvann ligger nært sjøen. Utenom hekkesesongen tilbringer den tiden på åpent hav, men den kan komme inn til kysten i perioder. Den hekker vanligvis i eller i nærheten av rødnebbternekolonier, hvor den drar nytte av beskyttelsen ternene gir. Sabinemåken er mindre aggressiv enn rødnebbterna, selv om den også forsvarer egg og unger. Artens diett på Svalbard er ikke godt kjent, men består trolig hovedsakelig av småfisk og virvelløse dyr. Den kan også ta små spurvefugler, egg fra rødnebbterne og åtsler.

Reiret plasseres nesten alltid nær ferskvann, gjerne ved kanten av en fersk eller brakkvannsdam på mose og gressbevokst tundra, og det er ofte kun en grunn fordypning i underlaget. Av og til fôres det med litt gress eller tang. Normal kullstørrelse er to til tre egg. Eggene er olivengrønne med mørke, brungrønne flekker og de ruges i 20–26 døgn av begge kjønn. Ungene forlater reiret bare noen timer etter klekking og følger da foreldrene til en fersk eller brakkvannsdam. Ungene fôres av begge foreldrene, men tar også selv til seg næring. Dietten består hovedsakelig av insekter, men den blir mer variert etter hvert som ungene blir større. Ungene blir flygedyktige etter ca. 20 dager. Familien forlater etter hvert hekkeområdet, og ungene holder trolig sammen med foreldrene til høsttrekket starter. De fleste ettåringene forblir i overvintringsområdene på den sydlige halvkule den første sommeren. Sabinemåken blir trolig kjønnsmoden i en alder av to år.

Sabinemåken er blant de mest sjeldne hekkefuglene på Svalbard, og arten forekommer trolig i et begrenset antall på 1–10 par pr år. Den globale hekkebestanden er liten, trolig mindre enn 10 000 par. Bestandsutviklingen på Svalbard er ikke kjent. Hekkebestanden i Kongsfjorden på begynnelsen av 1900-tallet var aldri stor, og andre hekkefunn er primært av enkeltpar bortsett fra på Moffen.