|
| Sandlo |
|
|
|
Charadrius hiaticula
E: ringed plover - T: Sandregenpfeifer - F: grand gravelot
 | Foto: H. Strøm Sandloen
er en liten vadefugl som er karakteristisk med sitt brede, svarte
brystbånd og sine oransje bein. Den blir 18–20 cm lang og veier 54–74
g. Kjønnene er nesten like, men hunnene kan ha innslag av brunt i de
svarte tegningene på hode og hals. Sandloen har en gråbrun overside og
hvit underside. Nebbet er relativt kort, oransjefarget ved nebbroten og
svart på spissen. Pannen er hvit med et svart bånd som løper ned til
øyet og nebbroten. I flukt har sandloen et hvitt vingebånd som er
artstypisk. I vinterdrakt blir beina mattere oransje og nebbet mørkere,
av og til helt svart. Hos ungfuglene er de svarte tegningene på hode og
bryst brune, brystbåndet er smalere og gjerne delt midt foran, og beina
er matt oransje til gule. Lokkelyden er en karakteristisk, myk og
tydelig tostavet stigende plystring “tuip”. I spillflukt høres en rask
trille “titooe, titooe”, framført lavt over bakken med langsomme, stive
vingeslag.
|
Utbredelse:
Sandloen hekker i de nordøstre deler av Canada, på Grønland, Island, i
Nordvest-Europa, Skandinavia, på Svalbard og i den arktiske delen av
Russland til Beringstredet. Den er en trekkfugl som overvintrer fra
kysten av Vest-Europa til Midtøsten og de tropiske og sørlige delene av
Afrika. De nordligste hekkebestandene overvintrer lengst sør. På
Svalbard hekker sandloen hovedsakelig på Bjørnøya og på de vestlige
delene av Spitsbergen, selv om arten er funnet hekkende så langt nord
som på Sjuøyane. Arten er relativt vanlig på Nordenskiøld Land og i
områdene rundt Isfjorden. Sandloen ankommer Svalbard mot slutten av mai
eller begynnelsen av juni. Høsttrekket starter allerede mot slutten av
juli og fortsetter gjennom hele august.
|
Økologi:
I hekkesesongen foretrekker sandloen sand og grussletter, eller andre
vegetasjonsfattige områder, gjerne nær salt ellers ferskvann. Mange
steder på Svalbard er tørr tundramark foretrukket. Mudder og sandbanker
i de indre deler av fjordene på Spitsbergen er også typiske habitat, og
utenom hekkesesongen foretrekker den disse bankene, vanligvis langs
kysten. Sandloene hekker vanligvis som enkeltpar, men av og til kan
flere reir ligge innenfor et relativt begrenset område. Arten er
relativt sky på hekkeplassen, og paret forsvarer aktivt sitt
hekkeområde. Hvis en fredsforstyrrer nærmer seg reiret eller ungene,
vil sandloen spre ut stjertfjærene, løfte vingene og spille skadet. På
denne måten prøver den å lede inntrengeren vekk fra reiret eller
ungene. Samme reirområde brukes gjerne påfølgende år, men forstyrrelser
i perioden før egglegging kan føre til skifte av hekkeplass. Sandloen
livnærer seg av små insekter, muslinger og krepsdyr.
|
Livshistorie og reproduksjon:
Reiret er en liten fordypning i underlaget som ofte fôres med mindre
steiner, trebiter, skjell og strå. Reiret formes av hannen.
Eggleggingen finner vanligvis sted i siste del av juni og begynnelsen
av juli, avhengig av snøsmeltingen. Normal kullstørrelse er fire egg.
Eggene kan variere i farge fra gråblå til grågul, med varierende mengde
mørke flekker. Eggene ruges av begge kjønn i 23–25 døgn. Ungene
forlater reiret umiddelbart etter klekking, og de blir passet på av
begge foreldrene. Ungene blir flygedyktige i en alder av 24 dager, og
de blir uavhengige kort tid etter. Sandloen blir kjønnsmoden etter ett
år. Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkl.
Svalbard) er 14 år.
|
Forvaltningsstatus og overvåkning:
Hekkebestanden av sandlo på Svalbard er anslått til å ligge et sted
mellom 300 og 600 par. Imidlertid foreligger det ingen grundig
kartlegging av artens forekomst på øygruppen. Den europeiske
hekkebestanden er relativt stor, og anslått til å være oppimot 120 000
par. Bestanden regnes som stabil.
|
|
Publisert: (01.2007)
|
|

Norsk Polarinstitutt
Polarmiljøsenteret
9296 Tromsø
|